Seimsjøen naturreservat

naturreservat i Sør-Odal kommune

Seimsjøen naturreservat er et naturreservat i Oppstad i Sør-Odal som ble freda 18. desember 1981. Reservatet dekker 3,2 km². Formålet med vernet er «å bevare et viktig våtmarksområde i sin naturgitte tilstand og å verne om vegetasjonen, det spesielt rike og interessante fuglelivet og annet dyreliv som naturlig er knytta til området».

Seimsjøen naturreservat
LandNorge[1]
Ligger iSør-Odal
Verneformnaturreservat
Areal3,2 km²
Opprettet18. desember 1981
Kart
Seimsjøen naturreservat
60°19′30″N 11°40′15″Ø

Landskap rediger

Reservatet omfatter i hovedsak de rike kulturlandskapssjøene og svært viktige gruntvannsområdene Nora, Grunnsjøen, Seimsjøen og Vesletjennet samt strandsonene langs Øyen, Engene og Belgen. Sjøene er av særs god kvalitet med næringsrik utforming. 67 prosent av reservatet er vann og 32 prosent er skog. Det meste vannarealet er en del av Storsjøens vannspeil og ligger på rundt 129 meter over havet. Vesletjennet ligger noe høyere på 131 moh. Rundt Seimsjøen, Grunnsjøen og Nora ligger det belter av ulike typer vegetasjon. Disse sonene inneholder nøkkeroseenger, høystarrsumper, buskvegetasjon og lauvskau. Reservatet er omgitt av ulike typer barskau og av dyrka mark. Grensene for reservatet er fastsatt med 68 grensemerker. Mellom merke 20 og 21 følger grensa vannkanten av Vesleåa.

Seimsjøen naturreservat er et sentralt element i deltaområdet ved Vesleåas utløp i Storsjøen. I avsmeltingsperioden etter siste istid nådde en fjordarm av havet opp forbi Odalen i det som i dag utgjør Glåmas dalføre. Tykke lag av leire, som er rik på plantenæringsstoffer, ble avsatt i denne havbukta. Storsjøen ligger innenfor disse leirområdene.

Flora og fauna rediger

I naturreservatet har 188 plantearter blitt registrert og 175 fuglearter, deriblant 14 rovfugler, i tillegg til mange insekter. Dette gjør Seimsjøen naturreservat til Norges nest mest artsrike naturreservat etter Nordre Øyeren naturreservat.

Reservatet har stor betydning som rasteplass for ender og sangsvaner under vårtrekket. I begynnelsen av april kan flokker på mellom 50 og 100 sangsvaner sees i reservatet. I siste halvdel av april kan over 1000 ender søke etter næring i reservatet samtidig. De mest tallrike artene er stokkand, krikkand og kvinand. Brunnakke, toppand og laksand forekommer i mindre antall. Også under høsttrekket raster en del ender i området. Om høsten sees flest vadefugler. Enkeltbekkasin, grønnstilk, rødstilk og myrsnipe er de vanligste artene. Noen sangsvaner og ender kan overvintre i reservatet. Vannstanden i Storsjøen varierer med vannstanden i Glåma. Disse vannstandssvingningene gjør reservatet lite egna til hekking fordi de naturlige reirplassene er oversvømt til langt ut i juni. Øya Engene, blant andre steder i nærheten, er et veldig viktig leveområde for bever. Naturreservatet er også viktig for elg som har trekkvei over Kjølstadnora mellom Belgen og beiteområdet på Ringåsberget. Seimsjøen naturreservat er et viktig rasteområde for; brushane, stjertand, siland, toppand, brunnakke, snadderand, sangsvane, gravand, steinvender, et viktig yngleområde for; brunnakke, makrellterne, knoppsvane, myrsanger, gulsanger, stjertmeis og et viktig beiteområde for fiskeørn.

Den sjeldne insektarten gulvinga høstlibelle har blitt observert.

I de vegetasjonsrike grunne sjøene fins fins pilblad, vanlig tjønnaks, tusenblad og stedvis grunne mudderbanker med stivt brasmegress. I nøkkeroseenger lever vannlirekne, andemat, pilblad, hesterumpe samt hvit- og gul nøkkerose. I høystarrsumpene dominerer nordlandsstarr eller sennegress med innslag av kvasstarr, myrhatt, strandrør eller elvesnelle. Buskvegetasjonen er dominert av gråselje og ørevier, med innslag av doggpil og selje. I feltsjiktet fins skjoldbærer, åkermynte og stor myrfiol. Lauvskauen er impediment og dominert av gråor med innslag av bjørk, osp og trollhegg. Barskauen som omgir reservatet er av høy bonitet. På en del av Øverøyn som inngår i reservatet ligger et viktig flatt urørt og delvis forsumpa område på leire. Dette området er av særs god kvalitet og domineres av arter som mjødurt, mannasøtgress, firblad og springfrø. Området har gammal og sjelden granskog som er velutvikla og høyproduktiv. Skogen i dette området er frodig og ensjikta med noe borealtløv og innslag av svartor i sumppartiene.

Referanser rediger

  1. ^ Common Database on Designated Areas, besøkt 26. juni 2021[Hentet fra Wikidata]

Kilder rediger