Sandsstien

Sandsstien er en oldtidsvei som går tvers over Hurumlandet i Asker kommune, mellom Dramstadbukta i Drammensfjorden og Drøbaksundet i Oslofjorden. Strekninga er rundt 10 km i luftlinje. I eldre tid var Sandsstien en av de viktigste ferdselsveiene i Hurum. Den best bevarte delen av oldtidsveien går i utmarka mellom Semsporten i Kirkebygda og Grønsand i Sandsbygda. Her er store deler av veifaret freda som kulturminne. Langs deler av strekninga er det bevart hulveifar. Det ligger også flere gravhauger og gravrøyser fra jernalderen forskjellige steder langs stien. Dette kan tyde på at deler av traséen har vært i bruk også lenge før middelalderen, da Sandsstien nevnes i skriftlige kilder for første gang.

Kart over Sandsstien. Grønn stipla linje viser traséen gjennom Kirkebygda. Rød stipla linje viser traséen i utmarka. Blå stipla linje viser traséen i Sandsbygda, som nå tildels er ødelagt. Svarte stipla linjer viser hvor veien ble lagt om i 1716. Kart: Hurum historielag.

Veifaret

Den vestre delen av Sandsstien, mellom Dramstadbukta og Semsporten, går gjennom kulturlandskapet i Kirkebygda, forbi gårdene Inglingstad, Ustad øvre, Rokkestad, Sem og Holtebrekk. Veien følger her i stor grad den store moreneryggen som krysser tvers over Hurum, og demmer opp den store innsjøen Sandungen. Ved den nå forsvunne gården Korsgården var det et veikryss. Her gikk det en annen vei sørover mot Ustad nedre, hvor det gamle tingstedet og retterstedet «Farvelbakken» lå, og videre mot Hov og Hurum kirke. Ved veiens vestre endepunkt i Dramstadbukta var det et fergested over til Svelvik. På grunn av den sterke strømmen i Svelvikstrømmen måtte fergestedet ligge innafor Svelviksundet. Om vinteren lå det som oftest is på Drammensfjorden, og ferdselen gikk over isen.

Den midtre delen av veien går i utmarka mellom Semsporten og Grønsand. Denne delen av Sandsstien ble aldri erstatta av noen yngre vei. Det gikk aldri an å kjøre med vogn her; folk måtte gå eller ri. Utover på 1800-tallet gikk denne delen av Sandsstien gradvis ut av bruk, til fordel for veien mellom Holtebrekk og Sætre over Mørk bru og Sætreskauen. Dette bidro til å redde det gamle veifaret fra ødeleggelse. Veien gjennom utmarka mellom Kirkebygda og Sandsbygda var imidlertid fortsatt i regelmessig bruk fram til 1920-tallet, ettersom det var den korteste veien mellom disse to bygdene.

Utsnitt av kart over Hurum fra 1826. Sandsstien er tegna inn mellom Holtebrekk og Grønsand. Kart: Kapt. Heyerdahl/Kartverket.

Den østre delen av veien, mellom Grønsand og Drøbaksundet, er dårligere bevart. Her gikk veifaret gjennom det som i dag er det store sandtaket på Slottet ved Storsand, og den opprinnelige traséen er tapt flere steder. Veiens østre endepunkt her er det gamle fergestedet ved Fergestad.

Sandsstien i middelalderen

Sandsstien er første gang kjent nevnt på 1390-tallet i biskop Eysteins jordebok. Her nevnes det at Ski kirke på Follo sin bygningskasse eide: «Jtem j Þorgardz rudi j Sandzstigi øyris b. ok i Sodzstadom a Valom ij aura b. laut prestren mot þessom iordom. Viuulstader. Drymbulsþorp ok Æng». Oversatt blir det: «Og i Torgersrud ved Sandsstien: 1 øresbol. Og i Såstad i Våler: 2 øresbol. Gav presten [i bytte] mot disse eiendommene: Vevelstad [i Ski], Drømtorp [i Ski] og Eng [i Kråkstad]».

Denne tidlige kilden gjør navnet «Sandsstien» til et av de eldste bevarte veinavnene i Norge. Sandsstien har vært ei viktig ferdselsåre på overgangen mellom Indre og Ytre Oslofjord, og den viktigste landeveisforbindelsen over smale sund i fjordene mellom Østfold og Vestfold.

Sandsstien nevnes også ved navn i 1584, i forbindelse med en grensetvist mellom gårdene Grønsand og Sætre søndre i Hurum. Selve brevet er ikke bevart, men ei avskrift er inntatt i et domsbrev av 4. oktober 1599 i en sak mellom Anders Huitfeldt og Peder Åros. Veifaret kalles her «Sands stigen».

I middelalderen var Sandsstien trolig hva Magnus Lagabøtes landsslov definerte som en «tjodveg» eller «allmannaveg», som bøndene i bygda i fellesskap hadde plikt til å vedlikeholde.

Ved veiens høyeste punkt (ca. 300 moh.) ligger det en stor stein kalt «Setton». Når likfølger fra Sandsbygda skulle til Hurum kirke pleide de å sette likkista ned på denne steinen mens folk og hester hvilte. Skikken var at kista ikke skulle berøre bakken fra den ble løfta opp fra golvet hjemme til den ble satt ned igjen på via jord på kirkegården. Denne skikken ser ut til å ha vært vanlig i Hurum, for også midtveis på Råkålstien, det gamle veifaret mellom Kirkebygda og Rødsbygda, finnes det en slik hvilestein for likkister som kalles "Setton".

Sandsstien under Den store nordiske krig (1716)

Våren 1716, under Den store nordiske krig, hold et norsk dragonkompani vakt ved Mannebakke på Sandsstien, for å hindre den svenske hæren i å ta seg over Hurumlandet til Drammen. Trolig ble det bygd ei mindre tømmerskanse på toppen av kleiva. Svenskene forsøkte imidlertid aldri å invadere Hurum.

Mens soldatene lå ved Mannebakke ble det utført store veiarbeider på veien for å lette transporten av kanoner og annet utstyr. Den bratte lia mellom Kubakken og Midtskauen fikk en ny trasé, og ble utbedra til en steinsatt kjerrevei. Ved Grønsandkleiva ble veien i stedet lagt om den litt mindre bratte Rossekleiva.

I det fuktige søkket ved bekken nord for Båntjern ble det bygd en jordvoll kalt «Jordbru». Seinere oppstod det et sagn om at ei taterjente ved navn "Feka" måtte bygge denne jordbrua uten annet å hjelpe seg med enn et trau, som straff for at hun drukna den nyfødte ungen sin i Båntjern.

Da soldatene trakk seg tilbake, gikk lavetten til én av kanonene i stykker, og kanonen ble liggende igjen i skogen. Stedet der kanonen lå kalles fortsatt i dag for «Kanon».

Kubakken og Midtskauen

Mellom Stikkvannet og Setton ligger plassene Kubakken og Midtskauen. Kubakken var en husmannsplass under gården Mørk, og var bosatt fra 1830-tallet fram til tidlig på 1920-tallet. Midtskauen var en husmannsplass under gården Grytnes, og var bosatt fra 1830-tallet fram til 1870-tallet. Ved begge plassene er tufter etter våningshus og fjøs bevart. Begge plassene ble trolig først brukt som seter fra gårdene lenger nord i bygda, og ble så tatt i bruk som husmannsplasser under den store befolkningsveksten tidlig på 1800-tallet, da det ble mangel på jord i Hurum.

I lia mellom Midtskauen og Kubakken finnes det ei rekke dyrkingsspor fra eldre jordbruk i form av rydningsrøyser, steingjerder, og åkerreiner. Disse stammer trolig fra jordbruk både på 1800-tallet og i forhistorisk tid. Pollenanalyser fra Kubakkmyr og Svartvannsmyr viser at området trolig ble brukt som husdyrbeite allerede i yngre steinalder og bronsealder. På 300-tallet, i eldre jernalder, ble alle fire kornslag dyrka her.

Finnegamma

Rett nord for tuftene etter husmannsplassen Midtskauen ligger det ei tuft etter ei gamme. Denne ble bygd av et finsk ektepar på 1890-tallet. Finnene skal ha bodd her i rundt 15 år, før de flytta videre. De hadde lite kontakt med lokalbefolkninga i Hurum, men skal visstnok ha utvandra fra Finland for at mannen skulle slippe russisk militærtjeneste (Finland var på denne tida en del av det russiske imperiet). Kona skal ha hett Göran, og kunne snakke svensk. Det fortelles at hun alltid bar en russisk armésabel i stakken når hun bevega seg utendørs.

Kullmiler fra 2. verdenskrig

Ved de såkalte "Småkleivene" mellom Semsporten og Stikkvannet ligger det rester etter to store kullmiler av teglstein. Disse ble bygd av Oslo drosjeeierforening i 1941, for å brenne trekull til bruk i drosjenes vedgassgeneratorer ("knottgeneratorer"). Drivstoffmangelen under 2. verdenskrig førte til at både trekull og "knott" ble tatt i bruk som drivstoff, og trekullet gav bedre effekt enn knotten. Milene ved Småkleivene skal ha vært de største i sitt slag i Norge. En del av veden som ble brukt i milene ble hogd av russiske krigsfanger, som ble holdt fanga i en krigsfangeleir vest for Mørkvannet.