Samarium
Samarium er et grunnstoff med kjemisk symbol Sm og atomnummer 62.
| Samarium | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Basisdata | |||
| Navn | Samarium | ||
| Symbol | Sm | ||
| Atomnummer | 62 | ||
| Utseende | sølvhvit | ||
| Plass i periodesystemet | |||
| Periode | 6 | ||
| Blokk | f | ||
| Kjemisk serie | lantanoider | ||
| Atomegenskaper | |||
| Atomvekt | 150,35 u | ||
| Empirisk atomradius | 180,2 pm | ||
| Kalkulert atomradius | 238 pm | ||
| Kovalent atomradius | 166 pm | ||
| Elektronkonfigurasjon | [Xe]4f6 5d0 6s2 | ||
| Elektroner per energinivå | 2, 8, 18, 24, 8, 2 | ||
| Oksidasjonstilstander | 3, 2 | ||
| Krystallstruktur | rombisk | ||
| Fysiske egenskaper | |||
| Stofftilstand | fast stoff | ||
| Smeltepunkt | 1072 °C | ||
| Kokepunkt | 1900 °C | ||
| Molart volum | 19,98 · 10-6 m³/mol | ||
| Tetthet | 7 353;kg/m³ | ||
| Fordampningsvarme | 166,4 kJ/mol | ||
| Smeltevarme | 8,63 kJ/mol | ||
| Damptrykk | 563 Pa ved 1345 K | ||
| Lydfart | 2 130 m/s | ||
| Diverse | |||
| Elektronegativitet etter Pauling-skalaen | 1,2 | ||
| Spesifikk varmekapasitet | 200 J/(kg · K) | ||
| Elektrisk ledningsevne | 0,956 · 106 S/m | ||
| Termisk konduktivitet | 13,3 W/(m · K) | ||
Historie rediger
På 1800-tallet var kjemiske undersøkelser av grunnstoff ofte forbundet med vanskeligheter. Spesielt gjaldt dette nært beslektede grunnstoff som ofte var vanskelig å separere med datidens metoder. Historien om samariums oppdagelse er et eksempel på dette.
I 1880 forsket den franske kjemikeren Paul Émile Lecoq de Boisbaudran på et stoff som kaltes didymium. Andre kjemikere hadde trodd at didymium kunne være et nytt grunnstoff, men Boisbaudran mente at det besto av minst to uoppdagede grunnstoff. Nesten samtidig, og uavhengig av Boisbaudran drev en sveitsisk kjemiker, Jean Charles Galissard de Marignac, sine egne studier av didymium. Han greide å separere det i to forskjellige stoff som han kalte didymium og samarium. Han erklærte samarium som et nytt grunnstoff. Marignacs arbeid ble ansett for å være korrekt i nesten 20 år, inntil en annen fransk kjemiker, Eugène-Anatole Demarçay, oppdaget at samarium kunne splittes i to forskjellige stoff som han kalte samarium og europium. På grunn av disse komplikasjonene krediteres enten Boisbaudran, Marignac, Demarçay eller alle tre med oppdagelsen av grunnstoffet samarium.
Samarium er oppkalt etter mineralet samarskitt som igjen er oppkalt etter den russiske gruveingeniøren Vasili Samarsky-Bykhovets.
Egenskaper rediger
Under normale temperatur- og trykkforhold opptrer dette lantanoidet som et sølvskinnende metall. Sammenlignet med andre lantanoider er samarium relativt lite reaktivt. I tørr romtemperert luft er det relativt stabilt, men i fuktig luft dannes det raskt et passiviserende gulaktig oksidsjikt. Blankt ukorrodert Samarium i kontakt med oksygen selvantenner ved temperaturer over 150 °C. Det reagerer kraftig med vann i en kjemisk reaksjon som produserer hydrogen og samariumhydroksid.
Samarium antar en av tre krystallstrukturer avhengig av temperaturen; ved temperaturer under 734Bq/m3°C tar det α-formen, mellom 734Bq/m3°C og 922Bq/m3°C β-formen, og over 922 °C γ-formen.
Samarium anses som lite til middels giftig, og kan virke irriterende på hud og slimhinner.
Isotoper rediger
Naturlig forekommende samarium består av syv forskjellige isotoper, hvorav fire er stabile: 144Sm (3,1 %), 150Sm (7,4 %), 152Sm (26,7 %) og 154Sm (22,7 %), og tre er ustabile: 147Sm (halveringstid 1,06 · 1011 år, 15,0 %), 148Sm (halveringstid 7 · 1015 år, 11,3 %) og 149Sm (halveringstid 2 · 1015 år, 13,8 %). I tillegg finnes 23 kjente kunstig fremstilte ustabile isotoper hvor 146Sm har lengst halveringstid med 1,03 · 108 år. 151Sm har halveringstid på 90 år, og 145Sm har halveringstid på 340 dager. De andre isotopene har alle halveringstider under 1 døgn, og de fleste under 1 time.[1]
CAS-nummer: 7440-19-9
Forekomst rediger
Samarium finnes ikke i ren form naturlig, men finnes i mange mineraler som monazitt, bastnäsitt og samarskitt. Det er det 5. vanligste av sjeldne jordmetaller og fire ganger vanligere enn tinn. Samariumholdige mineraler finnes i USA, Kina, Brasil, India, Australia og Sri Lanka. Det produseres årlig omkring 700 tonn samariumoksid på verdensbasis, og gjenværende forekomster er anslått til å være rundt 2 millioner tonn.
Anvendelse rediger
Før utviklingen av separasjonsteknologi med ionebytting på 50-tallet hadde ikke rent samarium noen kommersiell bruk.
Samariumjodid (SmI2) brukes som katalysator for å uskadeliggjøre PCB-gifter (Polyklorerte bifenyler). Samarium brukes i legering med kobolt for å lage sterke permanentmagneter. Sammen med andre sjeldne jordmetaller brukes det i lysbuelamper. Samarium brukes også som nøytron-fanger i kjernereaktorer. Samariumoksid brukes i optisk glass for å absorbere infrarød stråling. Samarium brukes også som tilstning i kalsiumfluorid-krystaller i masere og lasere.