Saltaire
Saltaire er en viktoriansk mønsterlandsby i City of Bradfords storbydistrikt i England. Den ligger ved elven Aire og Leeds og Liverpoolkanalen. Landsbyen ble i 2001 et av UNESCOs verdensarvsteder.[1]
| Saltaire | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Storbritannia | ||
| Konst. land |  England | ||
| Distrikt | City of Bradford | ||
| Admin. grevskap | West Yorkshire | ||
| Seremon. grevskap | West Yorkshire | ||
| Status | Landsby (village) | ||
| Areal | 20 hektar | ||
 Saltaire 53°50′14″N 1°47′25″V | |||
Historie rediger
Saltaire ble grunnlagt av sir Titus Salt i 1853. Han flyttet sin forretningsdrift fra Bradford til et landlig sted nær Shipley, dels for å skape bedre forhold for arbeiderne og dels for å få plassert sin tekstilfabrikk nærmere en kanal og jernbanen.
Salt leide inn arkitektfirmaet Lockwood and Mawson fra Bradford til å bygge landsbyen. Den ble grunnlagt som en model village. Det finnes også noen eldre slike landsbyer, blant annet Robert Owens New Lanark i Skottland. Både Saltaire og New Lanark ble i 2001 verdensarvsteder.
Landsbyen ble reist med pene steinhus, vaskehus med rennende vann, badehus, et sykehus, et institutt for rekreasjon og utdannelse, bibliotek, lesesal, konsertsal, biljardhall, laboratorium og treningshall. Landsbyen hadde en skole for arbeidernes barn. Det var også almissehus, parseller, en park og et båthus.[2]
Titus Salt døde i 1876, og er gravlagt i et mausoleum ved siden av Congregational Church. Hans sønn, Titus Salt den yngre, tok over. Da han i sin tur døde ble Saltaire tatt over av et partnerskap som blant annet inkluderte sir James Roberts fra Haworth. Han hadde jobbet på fabrikken siden han var tolv år, og reiste til Russland hvert år i forretninger; Roberts snakket flytende russisk. Han investerte mye i Russland, og da revolusjonen kom tapte han mye av sin formue. Robert donerte et professorat i russisk ved Leeds University og kjøpte Brontë-familiens hus Haworth Parsonage (som nå er et museum) og gav den til nasjonen. T.S. Eliot nevnte ham i boken Wasteland. Roberts er gravlagt i Fairlight i Sussex.[3]
Da Saltaire ble et verdensarvsted fikk myndighetene plikt til å verne det. Landsbyen er særdeles godt bevart, men er noe plaget av trafikk på grunn av øst-vestruten som går gjennom Aire-dalen. Bygningene er individuelt vernet. Kirken har høyeste vernestatus, klasse I.
Victoria Hall, tidligere Saltair Institute, brukes til møter og konserter, og rommer også Victorian Reed Organ Museum.[4]
Saltairefestivalen ble først arrangert i 2003 for å markere landsbyens 150-årsjubileum. Den har siden blitt arrangert hvert år, en uke i september.
Referanser rediger
- ^ «Saltaire – UNESCO World Heritage Centre», UNESCO.
- ^ Holroyd 1873
- ^ Holloway 2009
- ^ Tate, Chris (1. februar 2013): «Famous Wurlitzer brings the generations together at Victoria Hall, Saltaire», Telegraph and Argus.
Litteratur rediger
- Binns, Sheila (2013): The Aesthetics of Utopia: Saltaire, Akroydon and Bedford Park, Spire Books, ISBN 978-1-904965-45-9
- Greenhalf, Jim (1997): Salt & Silver: A Story of Hope. Bradford Libraries. ISBN 0-907734-52-9.
- Holloway, Julia Bolton: «Sir James Roberts», Umilta.net
- Holroyd, Abraham ([1873] 2000): Saltaire and its Founder. Piroisms Press. ISBN 0-9538601-0-8.
Eksterne lenker rediger
- (en) Saltaire – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Saltaire Village
- Saltaire Arts Trail.
- Saltaire United Reformed Church Arkivert 1. juni 2017 hos Wayback Machine.