Sagnnotis

Sagnnotis er et utsagn som enten kan bygge på et sagn eller som fremdeles ikke har rukket å anta sagnets episke oppbygning og karakter. Sagnnotisen kan således sies å betegne en sagnfortelling som er mindre enn én episode. For at det skal bli énepisodisk kreves det både en innledning, et poeng og en avslutning.

Sagnstoffets anvendelse i tradisjonsmiljøet

Innad i fortellermiljøet er det ikke alltid at en behøver å fortelle sagnene fullt ut. Er de godt kjent holder det å referere til de aktuelle typene. I daglig bruk synes det også å være viktigere for tradisjonsmiløet å diskutere detaljer rundt tolkningen, enten de er av supranormal eller historisk art. Birgit Hertzberg Johnsen har i en studie i tidsskriftet Norveg undersøkt hvorledes det lokalhistoriske sagnet om soldaten Anders Solli, som ifølge sagnet ble drept av ulver på vei til kirken annen juledag 1612, ble fortalt i sin helhet til tilhørere som ikke var innforlivet med tradisjonen, mens de som var kjent med historien kun refererte bruddstykker av sagnet og diskuterte seg imellom detaljer i fremstillingen.)

Det kan således også være snakk om memorater som fremdeles ikke har blitt naturmytiske sagn eller kronikater som ikke har rukket å bli til historiske sagn.

Sagnnotisene kan også i utsagns form være med på å fastholde det kognitive kart. Sagnnotisene inngår oftest som brokker av fortellinger i dagligtalen for å videreformidle det lokale kunnskapsforrådet om trosmanifestasjoner, bevisstheten om begivenheter som har skjedd, og for å holde i hevd kunnskaper om stedets geografi. Det er følgelig ikke uvanlig at visse holdepunkter langs veien (merkesteiner, en underlig fjellformasjon, et bunnløst tjern) kan fremkalle slike stadfestinger i fast en funksjonell form som kun fremstår som sagnnotis.

Poenget er altså ikke å fortelle historiene underholdende og fullstendig. Den episk oppbygde fortelling med introduksjon, handling og avslutning fremkommer gjerne først når situasjonen blir fremprovosert, f.eks. ved at en folkeminnesamler, som en totalt fremmed for stedets tradisjoner, kommer utenfra og ber om å få høre sagn.

I samlinger av muntlig tradisjon finnes det i blant også nedtegnet «fortellinger» som ikke oppfyller kravet til genrébetegnelsen sagn. Det kan være sagn som er i ferd med å bli glemt, eller har vist seg invariante. Det kan også være at påstanden som har levd i samme kortform som sagnnotis over lengre tid uten å ha fått noen episk oppbygning til sagnfortelling.

Noen eksempler på sagnnotiser

Der er steinhelleren hvor han Per ble tatt inn til de underjordiske.

I Ålfjell, fjellet ovafor Fossheim her i Røn, budde det i utgamal tid eit trollpar. Trollet heitte Sjugurd Ålfjell og gygri Guro.

I Tinton, ein ås mellom Etnedal og Sør-Aurdal skal det vera sylv. Ein temmerhoggar fekk sjå sylvet i eit hol i berget ein gong. Men han fann det aldri att.

Litteratur

• Ronald Grambo: Sagnnotis (s. 161). Folkloristisk håndbok. Begreper – termer. Universitetsforlaget. Oslo 1984. ISBN 82-00-07242-8
• Birgit Herzberg Johnsen: "Her Ulve Mand har revet Aar seksten Hundred Tolv". Tradisjon, miljø og verdirelatering – en sagnstudie. (s. 155-193). Norveg 23. Universitetsforlaget. Oslo 1980.
• Ann Helene Bolstad Skjelbred 1998: Fortellinger om huldra – fortellinger om oss. Tano Aschehoug. Oslo 1998 ISBN 82-518-3681-6 157
• Anne Swang [Moestue]: Trekk fra norsk sagnforskning (s. 53-69). Norveg 17. Universitetsforlaget. Oslo 1975.