Sabeltannkatter

underfamilie av pattedyr

Sabeltannkatter (Machairodontinae), eller sabel(tann)tigere som mange fortsatt liker å kalle dem, er en utdødd underfamilie av kattedyr. Gruppen oppsto i oligocen og døde ut mot slutten av siste istid for ca. 10 000 år siden.

Sabeltannkatter
Smilodon (Smilodon californicus)
Nomenklatur
Machairodontinae
Gill, 1872
Populærnavn
sabeltanntigere
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieKattedyr
Økologi
Antall arter: 0
Habitat: terrestrisk, temperert klima
Utbredelse: Afrika, Eurasia, Amerika
Inndelt i

Disse kattedyrene er kjent for sine forstørrede hoggtenner, men ikke alle hadde like store hoggtenner som smilodon. Hos flere arter var forstørrelsen faktisk ganske beskjeden.

Til tross for tilnavnene sabeltanntigere eller sabeltigere, er det bevist at disse kattene ikke er nærmere beslektet med verken tiger eller noen andre nålevende kattedyr. I den grad man kan snakke om slektskap til dagens katter, er geparden sabeltannkattenes nærmeste nålevende slektning, men også dette slektskapet er fjernt.

Økologi hos sabeltannkatter rediger

Sabeltannkattene utviklet seg i en annen økologisk retning enn andre kattedyr. De store hjørnetennene betydde at kraniet måtte endre seg. Det er antatt, med bakgrunn i beregninger, at sabeltannkatter kunne åpne munnen i opp mot 110 graders vinkel, i motsetning til moderne tigre som kun klarer 65 grader. Med unntak av treleoparder, som kan åpne kjeften i opp mot 90 graders vinkel, er det normale for katter generelt 55–65 grader. Hos sabeltannkattene førte det enorme gapet til at bittet ble mindre kraftfullt, så dyra utviklet en ny jaktteknikk der byttet ble «dolket». Store katter generelt biter i strupen på byttet til det dør av kvelning, noe som krever store krefter. Sabeltannkattene dolket byttet gjennom å penetrere huden og å ramme halspulsåra hos byttet med de lange dolketennene.[1] I dag er det bare kjent at jaguaren bruker en lignende teknikk, men den bruker rå kraft (bitestyrke) til å penetrere hodeskallen på byttet sitt. Treleopardene vet man foreløpig ikke nok om til å kunne fastslå jaktteknikken, selv om det er antatt at den bruker en jaguarlignende teknikk. Jekslene var egnet til knusing, og i del av dem har delvis også vært durofager.

Selv om tennene og jaktteknikken gjorde sabeltannkatter til et hurtig og effektiv rovdyr, var det også de spesialiserte tennene som førte til at dyret døde ut. De malte seg opp i et hjørne: Deres jaktteknikk gjorde det mulig å jage store byttedyr som betalte seg energimessig, og da den siste istid kom for 11 000 år siden, endret miljøet seg. Da byttedyrene forsvant, forsvant også sabeltannkattene.[1]

Inndeling av sabeltannkatter rediger

Sabeltannkattene deles gjerne inn i to hovedretninger etter hoggtennene; dolketannkatter og sabeltannkatter. Dolketannkattene hadde forstørrende smale hoggtenner i overkjeven og kompakte kropper. Sabeltannkattene hadde bredere og kortere hoggtenner i overkjeven. Kroppen hadde dessuten en smidigere form og lenger lemmer. Flere forskere har tatt til orde for at sabeltannkattene ikke utgjør noen naturlig gruppe, men representerer flere uavhengige linjer som alle har utviklet store «sabeltenner» for å leve av store byttedyr. I dag er treleoparder de kattedyra som har lengst hjørnetenner i forhold til kroppen, og hodeskallen har utviklet flere fellestrekk med sabeltannkattene, som tilsynelatende gjør dem primitive.

Det er beskrevet en rekke arter og to grupper, hvorav bare en anerkjennes fullt ut. Dette er Smilodontini, hvor man blant annet finner Smilodon. De to andre gruppene er «Metailurini» og «Homotherini». Metailurini er imidlertid senere reklassifisert som en gruppe under Felinae. I tillegg til slektene og artene i disse gruppene er det også beskrevet sju slekter/arter som mangler tilhørighet til en gruppe.

Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo har hodeskalle av en Smilodon utstilt.

Andre grupper med tilsvarende utrustning rediger

Sabeltannede predatorer har utviklet seg ganske mange ganger blant therapsider og pattedyr. Disse andre «sabeltanntigrene» er ikke nært beslektet med Machairodontinae og er et resultat av konvergent evolusjon. Blant de mest kjente er barbourofelider, nimravider og «sabelpungtigeren» Thylacosmilus.

Referanser rediger

  1. ^ a b «Sabelkatten dolkede sine ofre», Videnskap.dk 17. oktober 2008

Eksterne lenker rediger