Søster Ellen

«Søster Ellen» er en skillingsvise fra Valdres, skrevet rundt 1890. Den skiller seg litt ut fra de tradisjonelle utvandrervisene, ved at hovedpersonen i denne sangen faktisk kommer tilbake til Norge. Det er også uvanlig at en skillingsvise omhandler jul, forteller Per Johan Skjærstad som bakgrunsstoff på platen visa er innspilt på, Frem fra Glemselen kap. 6, med Helge Borglund.

Teksten

1. Søster Ellen kan du sette deg ved sengen min en stund
   du kan snakke og forstå mitt eget språk,
   det er så underlig og ligge her og ikke få en blund,
   gamle minner stiger frem for hvert sekund.
2. På en bondegård ved sjøen er jeg født og vokset opp,
   der er vakkert kan du tro en sommerdag.
   Når jeg lukker øyet ser jeg hvit vannliljer i knopp,
   hører sjøens bølger og de faste åretak.
3. Der står skogen rank og grønn med gran og furu, rogn og hegg,
   tett ved gården er en frodig bjørkelund.
   Villvin vokser etter snorer opp bak husets hvite vegg,
   om jeg bare hadde vært der for en stund.
4. Kan jeg reise neste uke, doktor Brown hva sier du?
   De kan reise ja, men følge må De ha.
   Søster Ellen reiser med Dem, hun har ferie i en tid,
   og jeg vet De er i trygge hender da.
5. Det var jul i gamle Norge, jul med juletre og sang,
   Per han føler det som han er barn på ny,
   der han står i stuedøren lyttende til klokkeklang,
   og ser snøen dale høyt og fritt fra sky.
6. Takk min Gud jeg fikk oppleve det jeg ønsket mest på jord,
   jeg fikk se mitt kjære hjem mitt fødested,
   jeg fikk treffe mine venner, mine søsken far og mor,
   takk min Gud nu er jeg ferdig til å dø.
7. Og mens nyttårsaftens klokker ringte helg og høytid inn,
   og forkynte at det gamle år randt ut,
   støttet opp av farens armer og med morens hånd i sin,
   Per med smil han tar den siste reisen sin.