Sørgelig sjømannsvise

«Sørgelig sjømannsvise» er en vise, datert i et skillingstrykk fra 1823. Melodien som brukes er den samme som til «Ved Rhindals klipper».

Teksten

1. Matrosen han heiste sitt seil og han fór som svanen på sjøbølgen blå
   han så på kompasset og voktet sitt ror mens hjertet så sorgfullt slo.
2. Ved tanken på Ella han bitterlig gret, oh Ella og Ella min skatt.
   Han så på kompasset og solen gikk ned og alt ble den dunkleste natt.
3. Mens tårene triller som perler på dekk han nynnet en sørgelig sang:
   Men gråt ikke Ella vær modig og kjekk så kommer nok gleden en gang.
4. Mens nordstjernen lyser i fullmåneskjær til Grimsby den viser oss vei,
   men om jeg var kaptein så vendte jeg her og seilte tilbake til deg.
5. Oh farlig i Grimsby med piker og vin med dans og med djevelens gru,
   jeg frykter ei fristelsen, Ella er min og til henne står all min hu.
6. Men Ella fór frem og tilbake på strand og vred sine hender til blods,
   jeg vil til min Wilhelm i fremmede land om så jeg skal vandre til fots.
7. I dager og uker på måndeder tre hun vandret fra by og til by
   men den fjerde dags morgen hun Grimsby fikk se med tårn og med tinder mot sky.
8. Hun vandret til kirken og beder en bønn med andakt og frydefullt sinn,
   nå er jeg da fremme så får jeg min lønn og snart skal jeg kysse hans kinn.
9. Men stol ei på lykken den bliver ei land, hva ser hun, å redsel og gru,
   sin Wilhelm med Mary og Mabel på fang og flasker og glass uten tall.

Kilder

• Per Johan Skjærstad: «Gode gamle viser frem fra glemselen», Gyldendal 1982