Åpne hovedmenyen
Ségolène Royal
Ségolène Royal - Janvier 2012.jpg
Født22. september 1953[1][2][3][4] (66 år)
Ouakam
Partner(e) François Hollande (19782007)
Far Jacques Royal
Mor Q67143681
Barn Julien Hollande, Flora Hollande, Thomas Hollande, Clémence Hollande
Utdannet ved Université Nancy-II, École nationale d'administration (19781980), Institut d'études politiques de Paris, Université de Lorraine
Beskjeftigelse Politiker, advokat
Parti Parti socialiste
Nasjonalitet Frankrike
Nettstedhttp://www.desirsdavenir.org
Signatur
Ségolène Royals signatur

Ségolène Royal (født 22. september 1953 i Dakar i Senegal) er en fransk politiker som representerer det franske sosialistpartiet. I 2007 var hun Sosialistpartiets kandidat i presidentvalget hvor hun tapte for Nicolas Sarkozy i den avgjørende runden 6. mai 2007. Hun har hatt ministerposter i flere regjeringer og ble i februar 2016 minister for miljø, energi og internasjonale klimaforhold i regjeringen til Manuel Valls.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Ségolène Royal er datter av Jacques Royal (oberst i artilleriet) og Hélène Dehaye og vokste opp i et katolsk preget miljø. Fra 1960 til 1963 bodde familien på Martinique. Marie-Ségolène Royal var elev ved en internatskole drevet av St. Josefssøstrene av Cluny i Fort-de-France[5]. Senere skolegang hadde hun i Charmes, deretter i Épinal. I 1971 var hun au pair i Dublin[6]. Ved Université de Nancy tok hun lisensgrad i økonomivitenskaper.

Hun studerte videre ved Institut d’études politiques de Paris (IEP), som kalles Sciences Po, og ved eliteskolen École nationale d’administration (ENA). Etter dette bestemte hun seg for en juridisk karriere og begynte ved forvaltningsdomstolen i Paris.

François HollandeRediger

Hun møtte François Hollande i 1978 og hadde et langvarig samboerskap med ham. I 2007 opplyste Royal at samboerforholdet var opphørt.[7] Paret har fire voksne barn sammen.

PolitikkenRediger

Hun var politisk rådgiver for François Mitterrand i hans første mandatperiode som president.

Royal har siden 2004 vært leder av regionrådet for Poitou-Charentes. I perioden 1988 til 2012 var hun medlem av Frankrikes nasjonalforsamling og hun har hatt flere ministerposter.

Ministerroller 1992 til 2005Rediger

  • 3. april 1992 til 29. mars 1993: Miljøvernminister i regjeringen Bérégovoy
  • 4. juni 1997 til 27. mars 2000: Viseutdanningsminister i regjeringen Jospin, arbeidet under utdanningsminister Claude Allègre
  • 27. mars 2000 til 27. mars 2001: Vise barne- og familieminister i regjeringen Jospin, arbeidet under arbeids- og solidaritetsminister Martine Aubry
  • 28. mars 2001 til 5. mai 2002: Vise barne-, familie- og handicapminister i regjeringen Jospin, arbeidet under arbeids- og solidaritetsminister Elisabeth Guigou

PresidentkandidatRediger

I desember 2005 uttrykte hun sin interesse for å nomineres som presidentkandidat for sosialistpartiet til valgene i 2007. Den 16. november 2006 ble hun av partiets medlemmer valgt med 60,6 % av stemmene til posisjonen som de franske sosialistenes presidentkandidat i 2007.[trenger referanse] Etter opinionsundersøkelser var hun da den som, ved siden av Nicolas Sarkozy, den franske befolkning helst ville se som president.[trenger referanse] Hun tapte imidlertid for Sarkozy i den avgjørende valgrunden 6. mai 2007.

Hun var kandidat til ledervervet i det franske sosialistpartiet i 2008, men tapte med snau margin for Martine Aubry.[trenger referanse] Hun erklærte seg på ny som presidentkandidat i 2010, men gikk ikke videre fra første runde av sosialistpartiets nominasjonsvalg i 2011. Hun tapte gjenvalg til Frankrikes nasjonalforsamling i juni 2012.[8][9]

Nye ministerposterRediger

Fra april 2014 til februar 2016 var Royal minister for økologi, bærekraftig utvikling og energi i regjeringen til Manuel Valls. I februar gjorde Valls endringer i regjeringen og hun ble minister for miljø, energi og internasjonale klimaforhold.[10]

BiografierRediger

PublikasjonerRediger

  • Le printemps des grands-parents, Éd. Robert Laffont, 1987.
  • Le Ras-le-bol des bébés zappeurs, Éd. Robert Laffont, 1989.
  • Pays, paysans, paysages, la réconciliation est-elle possible ?, Éd. Robert Laffont, 1993.
  • École, informatique et nouveaux comportements, Éd. L'Harmattan, 2000.
  • La vérité d'une femme, Éd. Stock, 2001.

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Segolene Royal, biography/Segolene-Royal
  2. ^ FemBio, 9. okt. 2017, Ségolène Royal, 30972
  3. ^ FemBio, 9. okt. 2017, Ségolène Royal, 23747
  4. ^ Sycomore, 9. okt. 2017, Ségolène Royal, 6174
  5. ^ « Ségolène Royal sur les traces de son enfance en Martinique » Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine., Challenges, 26 janvier 2007.
  6. ^ John Lichfield, « When Ségolène came to stay » Arkivert 17. mai 2008 hos Wayback Machine., The Independent, 12. desember 2006.
  7. ^ For Royal and Hollande, the party's overThe Guardian, 18.juni 2007
  8. ^ Royal concedes bitter defeat in La Rochelle France24, 17.juni 2012
  9. ^ L'inexorable chute de Ségolène RoyalLe Figaro, 17.juni 2012
  10. ^ «Ségolène Royal». Gouvernement.fr. Arkivert fra originalen 6. februar 2016. Besøkt 14. februar 2016. 

Eksterne lenkerRediger

  Wikiquote: Ségolène Royal – sitater