Ségolène Royal
Ségolène Royal (født 22. september 1953 i Dakar i Senegal) er en fransk politiker som representerer det franske sosialistpartiet. I 2007 var hun Sosialistpartiets kandidat i presidentvalget hvor hun tapte for Nicolas Sarkozy i den avgjørende runden 6. mai 2007. Hun har hatt ministerposter i flere regjeringer og ble i februar 2016 minister for miljø, energi og internasjonale klimaforhold i regjeringen til Manuel Valls.
| Ségolène Royal | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. sep. 1953[1][2][3][4] (70 år)Ouakam | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, jurist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Université Nancy-II École nationale d'administration (1978–1980) Sciences Po Université de Lorraine | ||
| Partner(e) | François Hollande (1978–2007) | ||
| Far | Jacques Royal[5] | ||
| Mor | Hélène Dehaye[5] | ||
| Barn | Julien Hollande Flora Hollande Thomas Hollande Clémence Hollande | ||
| Parti | Parti socialiste | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Nettsted | www | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Ségolène Royal er datter av Jacques Royal (oberst i artilleriet) og Hélène Dehaye og vokste opp i et katolsk preget miljø. Fra 1960 til 1963 bodde familien på Martinique. Marie-Ségolène Royal var elev ved en internatskole drevet av St. Josefssøstrene av Cluny i Fort-de-France[6]. Senere skolegang hadde hun i Charmes, deretter i Épinal. I 1971 var hun au pair i Dublin[7]. Ved Université de Nancy tok hun lisensgrad i økonomivitenskaper.
Hun studerte videre ved Institut d’études politiques de Paris (IEP), som kalles Sciences Po, og ved eliteskolen École nationale d’administration (ENA). Etter dette bestemte hun seg for en juridisk karriere og begynte ved forvaltningsdomstolen i Paris.
François Hollande rediger
Hun møtte François Hollande i 1978 og hadde et langvarig samboerskap med ham. I 2007 opplyste Royal at samboerforholdet var opphørt.[8] Paret har fire voksne barn sammen.
Politikken rediger
Hun var politisk rådgiver for François Mitterrand i hans første mandatperiode som president.
Royal har siden 2004 vært leder av regionrådet for Poitou-Charentes. I perioden 1988 til 2012 var hun medlem av Frankrikes nasjonalforsamling og hun har hatt flere ministerposter.
Ministerroller 1992 til 2005 rediger
- 3. april 1992 til 29. mars 1993: Miljøvernminister i regjeringen Bérégovoy
- 4. juni 1997 til 27. mars 2000: Viseutdanningsminister i regjeringen Jospin, arbeidet under utdanningsminister Claude Allègre
- 27. mars 2000 til 27. mars 2001: Vise barne- og familieminister i regjeringen Jospin, arbeidet under arbeids- og solidaritetsminister Martine Aubry
- 28. mars 2001 til 5. mai 2002: Vise barne-, familie- og handicapminister i regjeringen Jospin, arbeidet under arbeids- og solidaritetsminister Elisabeth Guigou
Presidentkandidat rediger
I desember 2005 uttrykte hun sin interesse for å nomineres som presidentkandidat for sosialistpartiet til valgene i 2007. Den 16. november 2006 ble hun av partiets medlemmer valgt med 60,6 % av stemmene til posisjonen som de franske sosialistenes presidentkandidat i 2007.[trenger referanse] Etter opinionsundersøkelser var hun da den som, ved siden av Nicolas Sarkozy, den franske befolkning helst ville se som president.[trenger referanse] Hun tapte imidlertid for Sarkozy i den avgjørende valgrunden 6. mai 2007.
Hun var kandidat til ledervervet i det franske sosialistpartiet i 2008, men tapte med snau margin for Martine Aubry.[trenger referanse] Hun erklærte seg på ny som presidentkandidat i 2010, men gikk ikke videre fra første runde av sosialistpartiets nominasjonsvalg i 2011. Hun tapte gjenvalg til Frankrikes nasjonalforsamling i juni 2012.[9][10]
Nye ministerposter rediger
Fra april 2014 til februar 2016 var Royal minister for økologi, bærekraftig utvikling og energi i regjeringen til Manuel Valls. I februar gjorde Valls endringer i regjeringen og hun ble minister for miljø, energi og internasjonale klimaforhold.[11]
Biografier rediger
- Daniel Bernard: Madame Royal, Éditions Jacob-Duvernet, 2005.
- Meyer Philippe: Eaux-fortes croquis politiques, Éditions Flammarion, 1995.
Publikasjoner rediger
- Le printemps des grands-parents, Éd. Robert Laffont, 1987.
- Le Ras-le-bol des bébés zappeurs, Éd. Robert Laffont, 1989.
- Pays, paysans, paysages, la réconciliation est-elle possible ?, Éd. Robert Laffont, 1993.
- École, informatique et nouveaux comportements, Éd. L'Harmattan, 2000.
- La vérité d'une femme, Éd. Stock, 2001.
Referanser rediger
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Segolene Royal, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Segolene-Royal, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Segolene Royal, Munzinger IBA 00000020457, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=segolene;n=royal[Hentet fra Wikidata]
- ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID royal[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The International Who's Who of Women 2006[Hentet fra Wikidata]
- ^ « Ségolène Royal sur les traces de son enfance en Martinique » Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine., Challenges, 26 janvier 2007.
- ^ John Lichfield, « When Ségolène came to stay » Arkivert 17. mai 2008 hos Wayback Machine., The Independent, 12. desember 2006.
- ^ For Royal and Hollande, the party's overThe Guardian, 18.juni 2007
- ^ Royal concedes bitter defeat in La Rochelle France24, 17.juni 2012
- ^ L'inexorable chute de Ségolène RoyalLe Figaro, 17.juni 2012
- ^ «Ségolène Royal». Gouvernement.fr. Arkivert fra originalen 6. februar 2016. Besøkt 14. februar 2016.
Eksterne lenker rediger
Wikiquote: Ségolène Royal – sitater
- Offisielt nettsted
- (en) Ségolène Royal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Ségolène Royal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons