Rotkjukeslekta

soppslekt

Rotkjukeslekta (Heterobasidion) er slekt med to norske arter, men det er totalt beskrevet femten arter totalt. Tidligere ble begge de to artene regnet som samme art, med navnet rotkjuke[2]. Dette er to av de viktige skadesoppene innen skogbruket[2]. Det er særlig grana, som er mest utsatt[2]. Grana blir også lett smittet, ved at røttene infisert fra andre infiserte røtter, eller røttene blir skadd og det kommer soppsporer i jorda inn i skadene[2]. Når treet er infisert, så begynner soppen å vokse nede ved rota, og følger margveden oppover år for år[2]. Den vokser da oppover ca. 20 cm i året[2]. Men råten er ikke så lett synlig utenfra, da den vokser i kjerneveden[2]. De ytre relativt tidlige tegnene er, at den nedre delen av stammen svulmer opp, og at det siver ut kvae på den uskadde barken[2]. Noe som gjør, at en ser ofte ikke resultatet, før treet er hugget ned. Men om treet for stå, så vil en også se tegn på stor svekkelse, altså baret gulner[2]. Sammen med at treet vil dø til slutt her også[2]. Soppen danner egentlig hvitråte, men den delvis nedbrutte veden fremstor som lysebrun[3].

Rotkjukeslekta
Fururotkjuke i Belgia, tatt av James Lindsey
Nomenklatur
Heterobasidion
Bref., 1888[1]
Populærnavn
rotkjukeslekta
Klassifikasjon
RikeSoppriket
Divisjonstilksporesopper
Underdivisjonhymeniesopper
Klasseekte hymeniesopper
Ordenkremleordenen
FamilieBondarzewiaceae
Økologi
Antall arter: 15 (2 i Norge)
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Europa, Japan, Russland, Usbekistan, India, Afganistan østlige Australia, New Zealand og nordlige deler av det Amerikanske kontinent[1]
Inndelt i

Referanser rediger

  1. ^ a b «GBIF Heterobasidion Bref.». GBIF. Besøkt 13. oktober 2020. 
  2. ^ a b c d e f g h i j Nedkvitne, Knut; Bjørnstad, Trond Håvard og Refsdal, Trygve (1990). Skogbrukslære (4 utg.). Otta: Landbruksforlaget. s. 200–201. ISBN 82-529-1321-0. 
  3. ^ Læssøe, Thomas og Petersen, Jens H. (2019). Fungi of Temperate Europe volume 2 (engelsk). 2. Bosnia-Hercegovina: Princeton University Press - Princeton and Oxford. s. 856–857. ISBN 978-0-691-18037-3. 

Eksterne lenker rediger