Rosesølje eller trådsølje[1] er en sølje med seks nyre- eller kringlelignende figurer som er satt sammen til en ring eller krans. Betegnelsen rosesølje har vært brukt i Setesdal, men vi finner også betegnelsen sylfrrosi et arveskifte fra 1331 etter en korsbror i Oslo. Og Rikard Berge tolker opphavet til å være betegnelsen på en roseformet brystsølje.[2]

Støpt rosesølje i sølv fra Nome i Telemark. Foto Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum, NF.1911-0285.
Middelalderskjold fra Valle i Aust-Agder med beslag av samme form som rosesøljer. Foto Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, C1568.
Støpt rosesølje i forgylt sølv fra Valle i Aust-Agder. Foto Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum, NF.1911-0684.
Støpt rosesølje i forgylt sølv med hengende løv. Diameter 6,5 cm. Foto Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum, NF.1915-0352.

Rosesøljer hører til blant de eldste søljene. Thor Kielland peker på at den har en form som minner påfallende om romansk ornamentikk fra 1100-tallet, og at samme form går igjen i jernbeslagene på et skjold fra Valle i Setesdal.[3] Det er funnet en rosesølje fra middelalderen ved utgraving på Bryggen i Bergen.[4] Rosesøljer er også kjent i middelalderen både i Danmark og Finland, og fra Danmark er det bevart en rosesølje i gullfiligran datert til 1300-årene.[5] Den tidlige formen er trolig også årsaken til at rosesøljer hører til blant de mest utbredte søljetypene. Rikard Berge beskriver utbredelsen av rosesøljer til de fleste fylker sør for Namdalen, men med hovedvekt på Valdres, Hallingdal, Telemark og Setesdal.[6]

De eldste rosesøljene er laget i filigran, og av sølv. De fleste rosesøljer er støpt i sølv, men det finnes også støpte rosesøljer laget i kobberlegeringer. Jorunn Fossberg mener at det har sammenheng med at filigransarbeid gikk av moten i slutten av middelalderen, for så å bli tatt opp igjen i slutten av 1600-tallet. Men skikken med støpte rosesøljer hang lenge i, og det var først på slutten av 1800-tallet at de støpte rosesøljene igjen ble fortrengt av nyere rosesøljer i filigranarbeid.[7] De tidligste rosesøljene var relativt enkle, små og flate. Det er usikkert når man begynte med rosesøljer med vedheng, men det er i alle fall omtalt en rosesølje med vedheng i et skifte i Setesdal i 1763.[8]

Litteratur rediger

  • Berge, Rikard, (1925): Norskt bondesylv. Risør. Opptrykk utgitt av Noregs Boklag 1975. ISBN 82 522 0102 4
  • Blindheim, Martin, red. (1972): Middelalderkunst fra Norge i andre land. Universitetets Oldsaksamling,Oslo.
  • Bryggens museum, (1979): En pryd for sin tid. Smykker fra forhistorisk tid og middelalder på Vestlandet. Bergen. ISBN 82-902-89-03-0
  • Fossberg, Jorunn, (1991): Draktsølv. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07340-8
  • Fossberg, Jorunn, (1971): Smykker: Middelalder. I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd 16, spalte 278-286. Oslo.
  • Kielland, Thor (1927): Norsk gullsmedkunst i middelalderen. Oslo.
  • Nationalmuseet, (1980): Danefæ. København.
  • Noss, Aagot, (1986): Draktsølvet frå DEN NORSKE SAMLINGA, NORDISKA MUSEET STOCKHOLM. Norsk Folkemuseum, Oslo.
  • Noss, Aagot, (2008): Stakkeklede i Setesdal. Byklaren og valldølen. Oslo. ISBN 978-82-7099-477-9.

Referanser rediger

  1. ^ Noss (2008) s. 51.
  2. ^ Berge, (1925)spalte 361.
  3. ^ Kielland (1927) s. 89.
  4. ^ Bryggens museum, (1979),avbildet på s. 8.
  5. ^ Jordfunn ved borgen Clausholm på Jylland, Nationalmuseet (1980) nr. 33.
  6. ^ Berge, (1925) spalte 362.
  7. ^ Fossberg, (1991) s. 73.
  8. ^ Fossberg, (1991) s. 72-73.

Eksterne lenker rediger