Wikipedia

Romanias historie

Romanias historie handler om et land som aldri har vært en konstant størrelse, men variert opp gjennom tidene. Det området som dekker dagens Romania i det sentrale Europa i den nordlige delen av Balkan, avgrenset av Karpatene, Donau og Svartehavet, har vært bosatt av mange folkeslag siden langt tilbake i tid. Fra bronsealderen var trakere det første historiske folket, kjent fra antikkens grekere og romere. Romerriket erobret området og gjorde det til en romersk provins.

Romersk statue av en mann fra Trakia, det første historiske folket i Romania.

I folkevandringstiden ble området oversvømmet av stadige nye bølger med folkeslag, blant annet hunere og slavere, noe som forsinket landets utvikling. I middelalderen levde rumenerne i tre distrikter: Valakia, Moldavia og Transilvania, men omgitt av mektige naboer, Det osmanske rike i sør og senere habsburg-riket Østerrike-Ungarn i nord. Under den andre verdenskrig stilte Romania seg på aksemaktenes side og ble okkupert av Sovjetunionen. Etterkrigstiden har vært preget av et kommunistisk diktatur fram til Den rumenske revolusjonen i 1989. Siden da har Romania forsøkt å tilpasse seg markedsøkonomi og ble medlem av NATO i 2004 og Den europeiske union i 2007.

Forhistorie rediger

Området tilhørende dagens Romania har vært bosatt av ulike folkegrupper gjennom forhistorien. Et fossil av kjevebenet til en mann har blitt datert til å være mellom 34 000 og 36 000 år gammelt, noe som gjør det til ett av de eldste fossilfunn av moderne mennesker i Europa.[1] En hodeskalle funnet i Peștera cu oase («Hulen med bein») i 2004–2005 har trekk fra både moderne mennesker og neandertalere. I henhold til en forskningsrapport av Erik Trinkaus og andre ble det antydet at disse to gruppene ble krysset for tusenvis av år siden, skjønt en slik konklusjon er omstridt. Radiokarbondatering indikerer at hodeskallen er mellom 35 000 og 40 000 år gammel, noe som gjør den til blant de aller eldste menneskelige fossil noen gang funnet i Europa.[1][2][3]

 
En statuett fra Cucuteni-kulturen, 3000-tallet f.Kr.

I sen neolittisk tid eller steinalderen var Cucuteni-kulturen blomstrende i tiden mellom år 5500 og 2750 f.Kr. i området Dnestr og Dnepr i dagens Romania, Moldova og Ukraina. Kulturen er attestert fra godt over tusen steder i form av alt fra små landsbyer til flere hundre store bosetninger. Kulturen har blitt kalt for den første urbane kulturen i Europa og drev med jordbruk og husdyrhold som kyr, geiter og sauer, foruten gris. En del av de skulpturer som er funnet er knyttet moderguddinner og fruktbarhet.[4]

Trakia rediger

De opprinnelige innbyggerne i Trakia var et indoeuropeisk folk kalt trakere. Trakias historiske grenser er usikre, men synes å ha omfattet dagens Bulgaria, den europeiske delen av Tyrkia, nordøstlige Hellas, og deler av østlige Serbia og deler av Romania. Den romerske provinsen med samme navn synes derimot å ha vært mindre. Trakerne var opprinnelig delt i tallrike stammer og greide ikke å utforme en varig politisk organisering før den odrysiske stat ble opprettet i på 300-tallet f.Kr.

Trakerne kom tidlig inn under antikkens Hellas kulturelle innflytelse, men de beholdt lenge språket og kulturen sin. I mytologien får man inntrykk av at trakerne har hatt innflytelse på grekerne fra veldig langt tilbake, noen trakere framtrer også som kulturbærere i noen av de greske mytene. Mytologien har gitt trakerne en mytisk stamfar ved navn Traks (Thrax), sønn av krigsguden Ares, som etter sigende skal ha oppholdt seg i Trakia. Trakere nevnes i Homers Iliaden som allierte av trojanerne. Ettersom trakere ikke var gresk-talende, ble de sett på som barbarer av grekerne.

De første greske koloniene i Trakia ble grunnlagt på 500-tallet f.Kr. Regionen ble erobret av Filip II av Makedonia på 300-tallet f.Kr, og kongedømmet Makedonia styrte landet i ett og et halvt århundre. Det er kjent at da Aleksander den store krysset Hellespont var han også fulgt av trakiske soldater.

Dakia rediger

 
Kongedømmet Dakia ved regimet til kong Burebista, 82 f.Kr.

De første skriftlige bevis på det folket som levde i området til dagens Romania kommer fra Herodot i bok IV av hans Historier, skrevet en gang rundt 440 f.Kr. Her nevner han at stammeforbundet til Getae (gresk Γέται Getai), et gresk navn gitt flere trakiske stammer, ble beseiret av den persiske keiseren Dareios I ved hans hærtokt mot skyterne.[5] Dakerne, en del av Getae, som beskrevet overfor av grekere, var en gren av trakerne som bosatte Dakia (tilsvarende dagens Romania, Moldova og nordlige Bulgaria). Kongedømmet Dakia nådde sin største utstrekning under kong Burebista en gang rundt år 82 f.Kr. Under hans regime ble Dakia en betydningsfull stat som truet selv romernes regionale interesser. Julius Cæsar hadde til hensikt å invadere Dakia, men ble snikmyrdet i år 44 f.Kr. Noen få måneder senere delte Burebista samme skjebne, myrdet av sine egne adelsfolk. Hans mektige kongedømme ble delt i fire og ble ikke forent igjen for i år 95 e.Kr. under styret til den dakiske kongen Decebalus.

Området fikk Romas oppmerksomhet da den romerske provinsen Moesia som lå ved Donau ble angrepet av Dakia i år 87 under keiser Domitians regime. Dakerne ble beseiret av Romerriket under keiser Trajan i løpet av to hærtokter i tiden fra 101 til 106.[6] Kjernen i kongeriket Dakia ble omgjort til den romerske provinsen Dakia.

Det romerske Dakia rediger

 
keiser Trajan mottar hyllest og underkastelse fra en dakisk høvding som har forrådt Decebalus.

Rike gruveforekomster ble funnet i provinsen. Gull og sølv fantes spesielt store mengder[7], og som det ble funnet i store mengder av i de vestlige Karpatene. Etter Trajans erobring var fullført fraktet han med tilbake til Roma mer enn 165 tonn med gull og 330 tonn med sølv. Romerne koloniserte provinsen i stort antall[8], begynte en omfattende romanisering, noe som gjorde folkespråket vulgærlatin dominerende blant befolkningen og således ble begynnelsen til før-rumensk.[9][10]

Under folkevandringene på 200-tallet ble området oversvømmet av nye befolkningsgrupper som blant annet gotere. Under presset av invaderende folkeslag trakk romerne seg ut av Dakia, som således ble den første romerske provinsen som ble oppgitt.[11][12]

Den romerske koloniseringen av Dakia blir sett på som opprinnelsen til rumenerne. Flere motstridende teorier har kommet til for å forklare denne opprinnelsen. Lingvistiske og geografisk-historiske analyser tenderer til å antyde at rumenerne har blitt forent som en betydelig etnisk gruppe både sør og nord for Donau.[13]

Tidlig middelalderen: den mørke tidsalder rediger

Den romerske hæren og den sivile administrasjonen forlot Dakia i enten år 271 eller 275, noe som la landet åpent for invaderende gotere[14] Gotere bosatte seg med den lokale befolkningen inntil 300-tallet da et asiatisk, krigersk nomadefolk, hunere, kom til området.[15] Gepidene (et østgotisk folk)[16] og avarer (et tyrkisk eller mongolsk folk) og deres slaviske undersåtter[17] styrte Transilvania fram til 700-tallet. Da ble det erobret av bulgarere og således lagt inn under Det første bulgarske riket (noe som markerte slutten på Romanias mørke tidsalder), og forble så fram til 1000-tallet. Petsjenegere (et gammeltyrkisk folk)[18] og kumanere (et tyrkisk folk)[19] ble også nevnt av historiske annaler i Romania som invaderende folkeslag inntil det rumenske fyrstedømmet Valakia ble grunnlagt av Basarab I en gang rundt 1310[20] og Moldavia av Dragos en gang rundt 1352.[21]

Middelalderen rediger

I middelalderen var rumenere bosatt i tre atskilte fyrstedømmer: Valakia (rumensk: Țara Românească — «Rumensk Land»), Moldova og Transilvania.

På 1000-tallet var det området som i dag utgjør Transilvania blitt en stor selvstyrt del av kongedømmet Ungarn. De ungarske kongene fikk innflyttere fra tyske Niedersachsen til å flytte til Transilvania. Fra før bodde det også székely-madjarere, en gammel ungarsk stamme som hadde kommet samtidig med avarene (som de også delte språk med). Transilvania var en del av kongedømmet Ungarn fra fram til 1500-tallet[22] da det ble det uavhengige fyrstedømmet Transilvania fram til 1711.[23] Det utviklet seg også flere mindre lokale stater med ulik grader av selvstyre og uavhengighet, men på 1300-tallet ble disse forent i de større rikene Moldavia og Valakia for å kunne stå imot den nye osmanske trusselen.

 
Den valakiske fyrsten Vlad Tepes (1431–1476), mer kjent som Dracula.
 
Den rumenske Bran-borgen fra 1377 skal ha tilhørt Vlad Tepes.

Det uavhengige Valakia hadde grenset til Det osmanske riket siden 1300-tallet og falt sakte inn under muslimenes overhøyhet i løpet av 1400-tallet. En berømt hersker i denne perioden var Vlad Tepes («Vlad spidderen»), mer kjent som Vlad Dracula («Dragens sønn»), fyrst av Valakia i 1448, 1456–1462, og i 1476.[24]

Vlad Tepes er mest kjent for overleveringene om hans ekstreme grusomhet og avstraffelsesmetoder. Disse gjorde at han tjente som inspirasjon for vampyrfyrsten i Bram Stokers roman fra 1897, Dracula. Som hersker opprettholdt han en uavhengig politikk i forhold til osmanerne, og i Romania er han sett på som en hersker med en utpreget rettferdighet[25] og som en forsvarer av ikke bare Valakia, men også kristendommens Europa mot den osmanske erobringen.

 
Moldovas våpenskjold i Putna-klosteret, i 1481.

Fyrstedømmet Moldova nådde sin mest storartete tid under regimet til Stefan den store i årene mellom 1457 og 1504.[26] Hans regjeringstid på hele 47 år er uvanlig langt, spesielt på denne tiden, skriftlige kilder nevner kun kun 13 herskere som skal ha styrt i minst 50 år fram til slutten av 1400-tallet. Han var en meget dyktig hærfører som vant 47 slag og tapte kun 2[27], og etter hvert slag bygget han en kirke eller et kloster[28], noen av dem utsmykket i en meget unik malestil. Kong Stefans mest prestisjetunge seier over Det osmanske riket var i 1475 i slaget ved Vaslui hvor han senere bygget klosteret Voroneț. For denne seieren berømmet pave Sixtus IV ham med tittelen verus christianae fidei athleta («den sanne forkjemper av den kristne tro»). Etter Stefans død kom imidlertid også Moldova inn under osmanernes overherredømme i løpet av 1500-tallet.

Tidlig moderne tid rediger

 
Mikael den tapre forente rumenerne for en kort stund til et rike.
 
Donau-fyrstedømmene

Ved 1541 var hele den balkanske halvøya og det meste av Ungarn falt inn under Det osmanske rike, også Moldavia, Valakia, og Transilvania, men beholdt til en viss grad et indre selvstyre, I løpet av tiden fram mot 1800-tallet ebbet det føydale systemet ut, fremveksten av lokale herskere som Vasile Lupu og Dimitrie Cantemir i Moldavia, Matei Basarab og Constantin Brâncoveanu i Valakia, Gabriel Bethlen i Transilvania, fanariotene (rumensk Fanarioți) med base i Fener i Konstantinopel som hadde provinsene Moldavia og Valakia i len, og ikke minst Det russiske keiserdømmet i øst sto frem som en politisk og militær påvirkning.

Johan II Zápolya, den siste ikke-habsburgske konge av Ungarn, flyttet sitt hoff til Alba Iulia i Transilvania, og etter at han abdiserte som konge av Ungarn ble han den første fyrsten av Transilvania. Hans Turda-edikt i 1568 var den første forordning om religionsfrihet i Europas moderne historie. I den påfølgende perioden ble Transilvania styrt av hovedsakelige kalvinistiske ungarske fyrster inntil slutten av 1600-tallet, og protestantismen blomstret i området.

Mikael den tapre (rumensk Mihai Viteazul) var prins av Valakia (1593–1601), av Transilvania (1599–1600), og av Moldavia (1600). I løpet av hans regime var de tre fyrstedømmene for første gang forent til et rike, skjønt svært kortvarig.[29] Etter hans død hadde Moldova og Valakia indre selvstyre og ytre uavhengighet som vasallstater fram til 1700-tallet. Transilvania opplevde vekst under enestyret til Gabriel Bethlen (1613–1629).

I 1699 ble Transilvania underlagt habsburgernes østerrikske rike etter at Østerrike hadde seiret militært av tyrkerne. Østerrike utvidet i hurtig rekkefølge riket: i 1718 ble en betydelig del av Valakia, kalt Oltenia, lagt inn under det østerrikske monarkiet og ble først frigjort i 1739. I 1775 okkuperte Østerrike den nordvestlige delen av Moldavia, senere kalt for Bukovina, mens den østlige delen, Bessarabia, ble okkupert av Russland i 1812.

Nasjonal bevisstgjøring rediger

 
I 1859 valgte rumenerne Alexandru Ioan Cuza som deres hersker (Domnitor), i både Moldavia og Valakia

I løpet av det østerrikske-ungarske styret av Transilvania, og det osmanske overherredømmet over Valakia og Moldavia opplevde de fleste rumenere seg som annenklasses borgere (eller til og med ikke-borgere)[30] i et området hvor de dannet flertallet av befolkningen.[31] I noen byer i Transilvania, som Brașov (som på den tid var den transilvansk-saksiske festningen Kronstadt) hadde rumenere ikke lov til å bo innenfor bymurene.[32]

Som i de fleste land i Europa kom revolusjonen i 1848 til Moldavia, Valakia og Transilvania. En forløper kom allerede i 1821 ved Tudor Vladimirescu og hans pandurere i opprøret i Valakia. De revolusjonæres hensikt var fullstendig uavhengighet for Moldavia og Valakia, og nasjonal frigjøring av Transilvania. Dette ble imidlertid ikke oppfylt, og ble således også grunnlaget for den senere utviklingen. Opprøret bidro dog til at befolkningen i de tre områdene anerkjente deres felles språk og interesser.

Etter den mislykkede revolusjonen i 1848 støttet ikke de europeiske stormaktene rumenernes uttrykte ønske om å bli forent til en stat. Det tvang rumenerne til å gå imot de osmanske tyrkerne alene. Under press av tunge skatter og dårlig administrasjon under Det osmanske rike valgte befolkningen i 1859 i både Moldavia og Valakia den samme «Domnitor» (hersker på rumensk), Alexandru Ioan Cuza, som fyrste.[33] Således ble Romania dannet som en personalunion, skjønt dette Romania omfattet ikke Transilvania. Overklassen og aristokratiet besto hovedsakelig av ungarere, og hvor rumensk nasjonalisme møtte rumensk nasjonalisme fram til slutten av 1800-tallet. Som i de tidligere 900 årene holdt Østerrike-Ungarn, spesielt under fellesmonarkiet i 1867, ungarerne under streng kontroll, men det var deler av Transilvania hvor rumenere utgjorde flertallet.

Uavhengighet og kongedømmet Romania rediger

Utdypende artikler: Den rumenske uavhengighetskrigen og Kongedømmet Romania

 
Carol I (1839-1914), konge av Romania 1881-1914
 
Kart over Romania og Bulgaria med sørlige Dobrudsja framhevet i gult.

Under statskuppet i 1866 ble Cuza forvist og erstattet av prins Karl av Hohenzollern-Sigmaringen som deretter ble kjent som prins Carol I av Romania. I 1877 erklærte Romania uavhengighet fra Det osmanske rike. I løpet av den russisk-tyrkiske krig (1877-1878) kjempet Romania på russisk side[34], og under Berlin-kongressen i 1878[35] ble Romania anerkjent som en uavhengig stat av stormaktene.[36] Til gjengjeld avga Romania tre sørlige distrikter av Bessarabia til Russland og ervervet selv Dobrudsja. I 1881 ble fyrstedømmet gjort til en kongedømme, og prins Carol ble kong Carol I den 26. mars 1881.

Årene 1878-1914 var en periode med stabilitet og vekst for Romania. I løpet av den andre Balkankrigen deltok Romania sammen med Hellas, Serbia, Montenegro og Tyrkia mot Bulgaria. I București-traktaten (1913) overtok Romania det sørlige Dobrudsja, et område på 7 565 km² og en befolkning på 358 000.[37]

Den første verdenskrig rediger

Den nye staten Romania, trengt mellom stormaktene Det osmanske rike, Østerrike-Ungarn, og Det russiske keiserdømmet, orienterte seg med vest, spesielt Frankrike for dets kulturelle, pedagogiske, militære og administrative modeller. I august 1914 da krigen brøt erklærte Romania seg som nøytrale. To år senere, under press fra Ententemaktene, spesielt fra Frankrike som var desperate etter å åpne en ny krigsfront, gikk Romania inn i krigen etter at Ententen aksepterte å anerkjenne rumenske krav over Transilvania som da fortsatt var en del av Østerrike-Ungarn. Romania erklærte krig mot Østerrike-Ungarn i august 1916.[38]

Den rumenske militærinnsatsen endte i katastrofe for landet da Sentralmaktene erobret to tredjedeler av landet og drepte eller tok til fange mesteparten av den rumenske hæren i løpet av fire måneder. Moldova forble rumensk etter at invasjonsstyrkene ble stoppet i 1917. I mai 1918 var Romania ikke i stand til å fortsette krigen og forhandlet fram en fredsavtale med Tyskland, București-traktaten.

I oktober 1918 gikk Romania på nytt inn i krigen, og ved krigens avslutning var Østerrike-Ungarn og Det russiske keiserdømmet splittet og falt fra hverandre. Det ble opprettet rumenske styremakter i Transilvania; Bessarabia og Bukovina valgte å gå i union med kongedømmet Romania, noe som dannet Stor-Romania. Ved Trianon-traktaten i 1920 ga Ungarn avkall på alle tidligere krav i Transilvania til fordel for Romania.[39] Unionen mellom Romania og Bukovina ble ratifisert i 1919 i Saint-Germain-traktaten[40], og med Bessarabia i 1920 ved Paris-traktaten av 1920.[41]

Stor-Romania (România Mare) rediger

 
Stor-Romania (1920 - 1940)

Det rumenske uttrykket «România Mare» ( «Stor-Romania») viser til den rumenske staten i mellomkrigstiden og til det landområde som Romania dekket på denne tiden (se kart). Romania hadde på denne tiden sin største historiske utstrekning, omtrentlig 300 000 km² og forente således alle historiske rumenske landområder. Historisk representerte România Mare et av den rumenske nasjonalismens idealer, og blir fortsatt betraktet av mange som en tapt idealtilstand, ofte i sammenligning med det «forkrøplete» kommunistiske Romania. For å utnytte begrepets nasjonalistiske konnotasjoner benytter et rumensk nasjonalistisk parti det som partinavn.

 
Administrativt kart over Stor-Romania i 1930. Fargene representerer de historiske regionene (ingen administrativ verdi)

Unionen i 1918 forente de fleste områder med et klart rumensk flertall innenfor grensene av én stat. Dette første til at flere minoriteter av ulik størrelse også ble innbefattet, blant annet madjarer (etniske ungarere), tyskere, jøder, ukrainere, bulgarere og andre, til sammen bortimot 28 prosent av befolkningen (madjarerne hovedsakelig i Transilvania, tyskere i Transilvania, Bukovina, og Banat; ukrainere i deler av Bessarabia og Bukovina; og bulgarere i Dobrudja). Anerkjent av den rumenske forfatning av 1923 og støttet av ulike lover (utdannelsesmessige, valg, etc) ble nasjonale minoriteter representert i parlamentet, og flere av dem dannet nasjonale partier (madjarerne i 1922, tyskere i 1929, jødene i 1931).

Det er to distinkte perioder i rumensk historie i tiden etter den første verdenskrigen. Fra 1918 til 1938 var Romania et liberalt konstitusjonelt monarki, der det etterhvert vokste fram nasjonalistiske, antisemittiske partier, spesielt den fascistiske jerngarden under ledelse av Corneliu Zelea Codreanu. Disse vant omtrent 15 prosent av stemmene i parlamentsvalget i 1937. Fra 1938 til 1944 ble Romania et diktatur. Den første diktator var kong Carol II som avskaffet det parlamentariske regimet og styrte sammen med sine camarilla.

I 1939 undertegnet Tyskland og Sovjetunionen Molotov–Ribbentrop-pakten, som blant annet utpekte Bessarabia som sovjetisk «interesseområde». Etter store territoriale tap i 1940 (se nedenfor) ble kongen tvunget til å abdisere og ble erstattet på tronen av sin sønn Mihail. Makten lå imidlertid som den militære diktatoren Ion Antonescu (opprinnelig i samarbeid med jerngarden).

Den andre verdenskrig rediger

 
Romania i løpet av den andre verdenskrig med grenser i henhold til 1941-1944).

I løpet av den andre verdenskrig forsøkte Romania igjen å holde seg nøytral, men den 28. juni 1940 ga Sovjetunionen et ultimatum med en underforstått trussel om invasjon om ikke Romania etterkom de sovjetiske kravene. Under press fra Moskva og Berlin ble de rumenske myndighetene og hæren tvunget til trekke seg ut av Bessarabia og det nordlige Bukovina for å unngå krig.[42][43] Dette, kombinerte med andre faktorer, påvirket Romania til å slutte seg til Aksemaktene. Deretter ble sørlige Dobruja gitt til Bulgaria mens Ungarn mottok det nordlige Transilvania. Dette var etter sterkt press fra Tyskland og de andre Aksemaktene.[44] To tredjedeler av Bessarabia ble slått sammen med en mindre del av Ukraina for å danne Den moldaviske sosialistiske sovjetrepublikk. Det nordlige Bukovina og Budjak gikk inn i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk.

Da Carols mislykkede diplomatiske manøvre hadde ført til et stort tap av landområder grep hæren og general Ion Antonescu inn og gjorde statskupp. Carol måtte derfor abdisere. I fire måneder (perioden som i Romania kalles for Den nasjonale legionærstaten) delte Antonescu makten med Jerngarden, men disse gapte over for mye i januar 1941 og mistet sin innflytelse. Etter at Jerngarden drepte 125 jøder og senere 30 soldater i en konfrontasjon ble Jerngarden forbudt og 9 000 av dens medlemmer ble arrestert.

 
Oljetankene i Ploiești i brann etter å ha blitt bombet av det amerikanske flyvåpenet.

Romania gikk inn i krigen i juni 1941. Målet med krigen mot Sovjetunionen var å gjenerobre Bessarabia og det nordlige Bukovina. For krigsdeltagelsen belønnet Tyskland Romania med området mellom elvene Dnestr og Søndre Bug, kalt Transnistria-guvernementet med Odessa som administrasjonnsted. Romania var Tysklands viktigste leverandør av olje[45], noe som førte til utallige bombetokt fra de allierte for å hindre eller stoppe forsyningene.

 
Kong Mikael I av Romania.

Utdypende artikkel: Odessamassakren

Antonescus regime spilte en betydelig rolle i Holocaust[46] og fulgte i en mindre omfatning den nazistiske fremgangsmåten med undertrykkelse, forfølgelse og massakre av jøder og sigøynere, hovedsakelig i de østlige områdene som Romania tok tilbake eller okkuperte fra Sovjetunionen (Transnistria) og i Moldavia.[47] I henhold til en internasjonal kommisjonsrapport som ble frigjort av den rumenske regjeringen i 2004 var Antonescus fascistiske regjering ansvarlig for mord i ulike former, innbefattet deportasjon til konsentrasjonsleirer og henrettelser av den rumenske hæren, politiet og tyske Einsatzgruppen, på mellom 280 000 til 380 000 jøder i Romania og i krigssonene i Bessarabia, Bukovina og Transnistria.[48]

Da slaget om Romania ble innledet i august 1944, gjennomførte kong Mikael et kupp i samarbeid med opposisjonspartiene og noen høyere offiserer den 23. august 1944 og fikk Antonescu arrestert.[49]

Det ble undertegnet et våpenhvile-avtale 12. september 1944, på sovjetiske vilkår[50] som i praksis var en kapitulasjon over for Sovjetunionen.[51] Våpenhvilen sørget for at Den røde armé kunne rykke raskt gjennom Romania.[50] Romania skiftet da side i krigen og satte inn sine styrker i kampen mot sine tidligere allierte kampen om Ungarn og Tsjekkoslovakia. Ved krigens slutt hadde Romania mistet rundt 300 000 mann.[52] Det er anslått at kuppet forkortet krigen med så mye som inntil seks måneder.[53] Men landets rolle i seieren over Tyskland ble ikke anerkjent ved Paristraktatene (1947).[54] Romania led i tillegg av tunge tap etter å ha kjempet mot den tyske hæren i Ungarn og Tsjekkoslovakia, og ved krigens slutt hadde Romania mistet rundt 300 000 mann.[55]

Paristraktatene bestemte at det nordlige Transilvania skulle bli gitt tilbake til Romania etter å ha hatt selvstyre i flere år. Bessarabia, det nordlige Bukovina og det sørlige Dobruja ble imidlertid ikke gitt tilbake. Moldavia forble en republikk i Sovjetunionen inntil 1991 da Minsk-avtalen omdannet landet til Republikken Moldova.

Med Den røde armé fortsatt stasjonert i landet var det Sovjetunionen som hadde den reelle makten. Dette gjorde at de rumenske kommunistene og deres allierte fikk 80 % av stemmene i et regjeringsvalg, noe de oppnådde ved hjelp av en kombinasjon av stemmefusk[56], fjerning av stemmer og tvungen sammenslåing av konkurrerende partier. Dette gjorde at kommunistene etablerte seg som den dominerende makten i Romania.

Kommunistperioden rediger

 
Gheorghe Gheorghiu-Dej, leder av det rumenske kommunistpartiet fra 1948 og til hans død i 1965.
 
Nicolae Ceaușescu, Romanias siste diktator i 1979

Romania erklærte seg som republikk da kong Mikael I ble tvunget til å gå av og forlate landet. Romania forble under direkte militær og økonomisk kontroll av Sovjetunionen inntil slutten av 1950-årene. I løpet av denne perioden ble Romanias ressurser systematisk tappet av «SovRom»-avtaler: blandede sovjet-rumenske selskaper som ble etablert for å skjule det som i praksis var en regelrett sovjetisk plyndring av Romania.[57] Lederen av Romania fra 1948 og fram til han døde i 1965 var Gheorghe Gheorghiu-Dej, førstesekretæren i det rumenske kommunistpartiet.

 
Våpenskjoldet til det kommunistiske Romania (1965–1989)

Etter forhandlinger trakk de sovjetiske troppene seg ut i 1958. Romania, under det nye lederskapet til Nicolae Ceaușescu, begynte etterhvert å føre en uavhengig politikk. Eksempler er misbilligelse av den sovjetisk-ledede invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 (Romania var det eneste land blant Warszawapaktens medlemmer som ikke deltok); Romania fortsatte å ha diplomatiske forbindelser med Israel etter seksdagerskrigen i 1967 (igjen som eneste land i Warszawapakten) og etableringen av økonomiske (1963) og diplomatiske (1967) forbindelser med Vest-Tyskland.[58]

Romania knyttet også bånd til de arabiske landene (og til PLO), noe som førte til at Romania spilte en nøkkelrolle fredsforhandlingene Israel-Egypt og Israel-PLO ved å formidle Anwar Sadats besøk i Israel.[59] Etter at Romanias utenlandsgjeld økte kraftig mellom 1977 og 1981 (fra 3 til 10 milliarder amerikanske dollar)[60], økte innflytelsen til internasjonale finansorganisasjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, noe som kom i konflikt med Ceaușescus egenrådige og despotiske politikk. Ceaușescu satte til slutt i gang et prosjekt med fullstendig tilbakebetaling av utenlandsgjelden (fullført i 1989, kort tid før han ble veltet overende). For å oppnå dette målet innførte han en politikk som utarmet rumenerne og utmattet den rumenske økonomien. Han økte undertrykkelsen med en utstrakt overvåking og fremmet en personkult rundt seg selv. Samlet førte dette til en dramatisk svekkelse av Ceaușescus popularitet, noe som endte med at han ble styrtet og henrettet i den blodige revolusjonen i 1989.

Forført av Ceaușescus «uavhengige» utenrikspolitikk reagerte de vestlige lederne treigt mot det rumenske regimet som på slutten av 1970-årene var blitt i økende grad mer ustadig og tyrannisk. Rask økonomisk vekst i utenlandsgjelden gjorde at det gradvis ble større motstand mot diktaturet. Regimet svarte med en økende politisk undertrykkelse i løpet av 1980-årene. I perioden 1947–1962 hadde mange rumenere blitt vilkårlig fengslet eller drept for blant annet politiske og økonomiske grunner: urettmessig fengslet, forvist, satt i husarrest, og internert på annet vis. Det var talløse misligheter, tortur, og drap mot en stor gruppe mennesker, fra politiske motstandere til helt ordinære mennesker.[61] Mellom 60 000 og 80 000 politiske fanger ble sperret inne som psykisk syke og også i enkelte tilfeller behandlet på sadistisk vis av regimets leger. Til sammen er det beregnet at to millioner mennesker ble direkte ofre for den kommunistiske undertrykkelsen.[62]

Den rumenske revolusjonen i 1989 rediger

Utdypende artikkel: Den rumenske revolusjonen i 1989

 
En nasjonalistisk demonstrasjon i Chișinău, Moldovai i 2001. Teksten sier «Rumensk folk - Rumensk språk»

Revolusjonen i 1989 førte til mer enn 1000 døde i Timișoara og București, men Ceaușescu ble veltet og kommunistregimet ble avsluttet. Etter en ukelang uro i Timișoara ble det sammenkalt en massemønstring til støtte for Ceaușescu i București den 21. desember 1989, men den endret raskt karakter og ble fiendtlig mot regimet og gikk over i kaotiske tilstander. Diktator Ceaușescu maktet ikke å kontrollere mengden og tok tilflukt i bygningen hvor han ble resten av dagen. Den neste dagen var det opprør i byen og befolkningen konfronterte politiet og militæret på barrikadene. Ubevæpnet hadde de ingen sjanse mot militærapparatet som arresterte hundrevis, men opprøret spredte seg til andre rumenske byer. Den 22. desember forsøkte Ceaușescu å tale til befolkningen på nytt, men deres raseri fikk dem til å storme bygningen. Ekteparet Ceaușescu flyktet fra București i helikopter, men ble arrestert og endte opp i hærens varetekt. Etter å ha blitt tiltalt og dømt av skinnprosess av en rettssak for folkemord ble ekteparet Ceaușescu henrettet den 25. desember 1989. Hva som skjedde i denne revolusjonen har skapt debatt som fortsatt pågår og det er blitt fremmet en rekke teorier om motivasjonene og selv handlingene til de mest involverte.

Ion Iliescu, en tidligere funksjonær i kommunistpartiet som var blitt marginalisert av Ceaușescu, fikk nasjonal anerkjennelse som leder av en impromptu regjeringskoalisjon, Den nasjonale redningsfronten (FSN) som den 22. desember 1989 proklamerte at demokratiet og borgerlige rettigheter var blitt gjeninnført. Kommunistpartiet ble opprinnelig forbudt av Ion Iliescu, men han trakk snart tilbake denne beslutningen, og kommunismen er således ikke forbudt i dagens Romania. Ceaușescus mest upopulære politikk, som forbud mot abort og prevensjon, var blant de første lovene som ble endret etter revolusjonen.[63]

Romania etter 1989 rediger

 
Etter 1989 måtte Romania brått og raskt tilpasse seg en vestlig markedsøkonomi, her fra et Amzei-markedet i București i 2001.

Etter Ceaușescu kom flere partier fra før den andre verdenskrig tilbake på banen, eksempelvis Det nasjonale kristendemokratiske bondepartiet (PNȚCD), Det nasjonal-liberale partiet (PNL), og Det rumenske sosialdemokratiske partiet (PSDR) ble gjenreist. Ved president- og parlamentsvalg som ble holdt den 20. mai 1990 fikk Iliescu 85 % av stemmene og Petre Roman, en universitetsprofessor med sterke røtter i kommunistpartiet, ble valgt til statsminister. Regjeringen startet moderate markedsreformer.

I april 1990 oppsto en fredelig demonstrasjon som bestridte valgresultatet og anklaget FSN for å bestå av gamle kommunister og medlemmer av Securitate. Protesten økte i omfang til en massedemonstrasjon, og ble deretter voldelig. Etter at politiet ikke maktet å skape orden, tilkalte Ion Iliescu «menn med gode viljer» til å komme og forsvare statsinstitusjonene i București.[64] Kullgruvearbeidere fra Jiudalen svarte og kom til București den 14. juni. Deres voldelig innblanding er blitt husket som «Juni 1990 Mineriad».

 
Ion Iliescu til høyre sammen med USAs president George W. Bush i 2002.

Petre Romans regjering falt i slutten av september 1991 da gruvearbeiderne på nytt kom tilbake til București og krevde høyere lønninger. En teknokrat, Theodor Stolojan, ble utpekt til å lede en midlertidig regjering inntil nye valg kunne bli holdt. I desember 1991 ble en ny grunnlov kladdet og deretter innført etter et valg, men fikk internasjonal kritikk som klagde på at regjeringen hadde manipulert befolkningen, og også bedrevet ren svindel og valgfusk. Da grunnloven ble revidert i oktober 2003 ble den igjen beheftet med anklager om svindel av internasjonale observatører. Revisjonen utvidet presidentmandatet til å gjelde i fem istedenfor fire år, og garanterte beskyttelse av privat eiendom. I mars 1992 ble FSN delt i to grupper: Den demokratisk-nasjonale front (FDSN), ledet av Ion Iliescu, og Det demokratiske partiet (PD), ledet av Petre Roman. Iliescu vant presidentvalget i september 1992 med klar margin, og hans FDSN vant parlamentsvalget som ble holdt samtidig. Med støtte fra flere andre partier ble en ny regjering dannet i november 1992 under statsminister Nicolae Văcăroiu, en økonom og tidligere funksjonær fra Kommunistpartiet. I juli 1993 endret FDSN navn til Partiet for sosialdemokrati i Romania (PDSR) og styrte Romania fram til 1996 via ulike koalisjoner og regjeringer med Ion Iliescu som leder. Siden da har det vært flere regjeringsskifter.

Ved president- og parlamentsvalget den 28. november 2004 var det ikke noe parti som greide å sikre seg flertall, men samarbeidskandidaten til PNL og PD, Traian Băsescu, vant andre runde den 12. desember 2004 med 51 % av stemmene og ble således den tredje president av Romania etter revolusjonen.

Medlemskap i EU og NATO rediger

Romania utviklet tettere bånd til Vest-Europa i tiden etter 1989, og ble til slutt medlem av NATO i 2004.[65] Landet søkte i juni 1993 for medlemskap i Den europeiske union (EU) og ble assosiert medlem i 1995, og fullt medlem den 1. januar 2007 sammen med Bulgaria.[66]

Som en følge av loven om bevegelsesfrihet over landegrensene og som en følge av den økonomiske depresjonen på 1990-tallet har Romania hatt økende utvandring. De viktigste målene for utvandring har vært Spania (913 405 per september 2012), Italia (1 131 839 per januar 2014), Tyskland (576 200 per 2011), Frankrike (200 000 per 2013), Israel (205 600 per 2014), Østerrike (91 271 per 2015), Storbritannia (220 000 per 2015), Canada og USA (450 662 per 2013).[67][68][69][70][71][72][73][74]

I april 2008 var București vert for et møte i NATO.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Amos, Jonathan: «Human fossils set European record», BBC News, 22. september 2003
  2. ^ «National Geographic: Menneskehetens vandringer (kart)» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 26. september 2007. Besøkt 10. september 2008. 
  3. ^ Fitzpatrick, Tony: «A jaw-some discovery: Earliest modern human fossils in Europe found in bear cave», Record, Washington University in St. Louis, vol. 28, no. 8, 8. oktober 2003
  4. ^ Mallory, J. P.: «Tripolye Culture», Encyclopedia of Indo-European Culture, Fitzroy Dearborn, 1997.
  5. ^ Herodotus (1859): The Ancient History of Herodotus By Herodotus, Derby & Jackson, ss. 213–217.
  6. ^ Assorted Imperial Battle Descriptions, De Imperatoribus Romanis, An Online Encyclopedia of Roman Emperors
  7. ^ «Dacia-Province of the Roman Empire». United Nations of Roma Victor
  8. ^ Deletant, Dennis (1995): Colloquial Romanian. New York: Routledge, 1.
  9. ^ Matley, Ian (1970): Romania; a Profile. Praeger, side 85.
  10. ^ Giurescu, Constantin C. (1972): The Making of the Romanian People and Language. Bucharest: Meridiane Publishing House, sidene 43, 98-101,141.
  11. ^ Eutropius; Justin, Cornelius Nepos (1886): Eutropius, Abridgment of Roman History. London: George Bell and Sons.
  12. ^ Watkins, Thayer: The Economic History of the Western Roman Empire. «Keiser Aurelian anerkjente de realitetene av den militære situasjonen i Dakia og rundt 271 trakk romerske soldater seg ut fra Dakia, og etterlot det til goterne. Donau ble på nytt Romerrikets nordlige grense i østlige Europa»
  13. ^ Ghyka, Matila (1841): «A Documented Chronology of Roumanian History». B. H. Blackwell Ltd. Tilgjengelig nettkopi fra nå dødt nettsted.
  14. ^ Jordanes (551): Getica, sive, De Origine Actibusque Gothorum.
  15. ^ Iliescu, Vl. & Paschale, Chronicon (1970): Fontes Historiae Daco-Romanae, II, București, ss. 363, 587
  16. ^ Bóna, István (2001): History of Transylvania: II.3. The Kingdom of the Gepids, 1, (Köpeczi, Béla, red.) New York: Institute of History of the Hungarian Academy of Sciences
  17. ^ Bóna, István (2001): History of Transylvania: II.4. The Period of the Avar Rule, 1, (Köpeczi, Béla, red.) New York: Institute of History of the Hungarian Academy of Sciences
  18. ^ Konstantin VII Porphyrogennetos (950): Constantine Porphyrogenitus De Administrando Imperio
  19. ^ Xenopol, Alexandru D. (1896): Histoire des Roumains, i, Paris, ss. 168
  20. ^ Ștefănescu, Ștefan (1991): Istoria medie a României, I, Bucharest, ss. 114
  21. ^ Predescu, Lucian (1940): Enciclopedia Cugetarea
  22. ^ Makkai, László (2001): History of Transylvania: III. Transylvania in the Medieval Hungarian Kingdom (896–1526), 1, Köpeczi, Béla, red. New York: Institute of History of the Hungarian Academy of Sciences
  23. ^ Köpeczi, Béla, red. (2001): History of Transylvania: IV. The First Period of the Principality of Transylvania (1526–1606), 1, New York: Institute of History of the Hungarian Academy of Sciences. Og Várkonyi, Ágnes R. (2001): History of Transylvania: VI. The Last Decades of the Independent Principality (1660–1711), 2, Köpeczi, Béla, red. New York: Institute of History of the Hungarian Academy of Sciences
  24. ^ Schoolfield, George C. (2004): A Baedeker of Decadence: Charting a Literary Fashion, 1884-1927. Yale University Press. ISBN 0300047142. Og Tepes: The Historical Dracula
  25. ^ Count Dracula's Legend Arkivert 17. januar 2016 hos Wayback Machine., 2006
  26. ^ Marek, Miroslav: Rulers of Moldavia: Mushati family Arkivert 10. januar 2012 hos Wayback Machine.
  27. ^ St. Stephen the Great Charitable Trust Arkivert 4. juli 2008 hos Wayback Machine.
  28. ^ Orthodox Church in America: St. Stephen the Great - Commemorated on July 2
  29. ^ (Rumensk) Rezachevici, Constantin (2000): , «Mihai Viteazul: itinerariul moldovean» Arkivert 26. september 2007 hos Wayback Machine., Magazin istoric (5)
  30. ^ The Magyarization Process, GenealogyRO Group
  31. ^ Kocsis, Karoly & Kocsis-Hodosi, Eszter (1999): Ethnic structure of the population on the present territory of Transylvania (1880-1992) Arkivert 22. februar 2008 hos Wayback Machine.. Og: Kocsis, Karoly & Kocsis-Hodosi, Eszter (2001): Ethnic Geography of the Hungarian Minorities in the Carpathian Basin Arkivert 3. april 2015 hos Wayback Machine., Simon Publications, ss. 102, ISBN 193131375X
  32. ^ Prodan, David (1948): Supplex Libellus Valachorum, Bucharest
  33. ^ Bobango, Gerald J (1979): The emergence of the Romanian national State, New York: Boulder, ISBN 9780914710516
  34. ^ (Russisk) San Stefanos preliminær traktat, 1878
  35. ^ Modern History Sourcebook: The Treaty of Berlin, 1878 – Excerpts on the Balkans Arkivert 8. juni 2008 hos Wayback Machine., Berlin, 13. juli 1878
  36. ^ Patterson, Michelle (August 1996): «The Road to Romanian Independence», Canadian Journal of History
  37. ^ Anderson, Frank Maloy & Hershey, Amos Shartle (1918): Handbook for the Diplomatic History of Europe, Asia, and Africa 1870-1914, Washington D.C.: Government Printing Office
  38. ^ Horne, Charles F. (Horne): Ion Bratianu's Declaration of War Delivered to the Austrian Minister in Romania on 28 August 1916, V, Source Records of the Great War
  39. ^ Trianon-traktatens tekst. Dokumentarkiv for den første verdenskrig. Engelsk.
  40. ^ Cook, Bernard Anthony (2001): Europe Since 1945: An Encyclopedia. Taylor&Francis, 162. ISBN 0815340575.
  41. ^ Graham, Malbone W. (October 1944): «The Legal Status of the Bukovina and Bessarabia». The American Journal of International Law 38
  42. ^ Goma, Paul (2006): Săptămâna Roșie, side 23.
  43. ^ Nagy-Talavera, Nicolas M. (1970): Green Shirts and Others: a History of Fascism in Hungary and Romania, side 305.
  44. ^ M. Broszat (1968): «Deutschland – Ungarn – Rumänien. Entwicklung und Grundfaktoren nationalsozialistischer Hegemonial- und Bündnispolitik 1938-1941» (på tysk). Historische Zeitschrift (206): ss 552–553.
  45. ^ «The Biggest Mistakes In World War 2:Ploesti – the most important target»
  46. ^ Bachman, Ronald D.: Romania:World War II, 2, Washington D.C.: Library of Congress.Federal Research Division. OCLC DR205.R613 1990 Arkivert 19. april 2015 hos Wayback Machine..
  47. ^ Hilberg, Raul; Yad Vashem (2004): «Executive Summary: Historical Findings and Recommendations» (PDF). International Commission on the Holocaust in Romania. «Intet land, bortsett fra Tyskland, var involvert i massakrer av jøder i slik omfatning.»
  48. ^ Fugaru, Ilie: Romania clears doubts about Holocaust past, UPI, 11. november 2004
  49. ^ Hall, Richard C. (9. oktober 2014). War in the Balkans: An Encyclopedic History from the Fall of the Ottoman Empire to the Breakup of Yugoslavia (engelsk). ABC-CLIO. ISBN 9781610690317. 
  50. ^ a b «Armistice Negotiations and Soviet Occupation». Country Studies: Romania. US Library of Congress.  |kapittel= ignorert (hjelp)
  51. ^ «Hitler Resorts To 'Puppets' In Romania». The Washington Post. 25. august 1944. Arkivert fra originalen 11. mars 2013. Besøkt 19. april 2015. 
  52. ^ Clodfelter, Michael: Warfare and Armed Conflicts – A Statistical Reference to Casualty and Other Figures, 1500-2000, andre utgave, side 582, ISBN 0-7864-1204-6.
  53. ^ Constantiniu, Florin: O istorie sinceră a poporului român («En ærlig historie om det rumenske folk»), Ed. Univers Enciclopedic, Bucureşti, 1997, ISBN 973-9243-07-X
  54. ^ Tomiuc, Eugen (6. mai 2005): «World War II – 60 Years After: Former Romanian Monarch Remembers Decision To Switch Sides»
  55. ^ Clodfelter, Michael: Warfare and Armed Conflicts – A Statistical Reference to Casualty and Other Figures, 1500-2000. 2nd Ed. 2002, p. 582 ISBN 0-7864-1204-6.
  56. ^ Research Division, Library of Congress - Romania: Country studies - Chapter 1.7.1 «Petru Groza's Premiership»
  57. ^ Rîjnoveanu, Carmen (2003): Romania's Policy of Autonomy in the Context of the Sino-Soviet Conflict Arkivert 24. juni 2008 hos Wayback Machine., Czech Republic Military History Institute, Militärgeschichtliches Forscheungamt, ss. 1. Se også: Cioroianu, Adrian (2005): «On the Shoulders of Marx. An Incursion into the History of Romanian Communism», Bucharest: Editura Curtea Veche, ss. 68–73, ISBN 9736691756
  58. ^ «Countrystudies.us – Romania: Soviet Union and Eastern Europe»
  59. ^ «Countrystudies.us: Middle East policies in Communist Romania»
  60. ^ Deletant, Dennis: New Evidence on Romania and the Warsaw Pact, 1955-1989 Arkivert 29. oktober 2008 hos Wayback Machine., Cold War International History Project e-Dossier Series
  61. ^ (Rumensk) Caraza, Grigore (2004): Aiud însângerat, Chapter IV, Editura Vremea XXI, ISBN 9736450503. Se også: Ionițoiu, Cicerone: Victimele terorii comuniste. Arestați, torturați, întemnițați, uciși. Dicționar. Editura Mașina de scris, București, 2000. ISBN 973-99994-2-5.
  62. ^ Recensământul populației concentraționare din România în anii 1945-1989 – rapport fra «Centrul Internațional de Studii asupra Comunismului», Sighet, 2004. Se også: Raportul Comisiei Prezidențiale pentru Analiza Dictaturii Comuniste din România – rapport fra «Comisia Prezidențială pentru Analiza Dictaturii Comuniste din România», 15. desember 2006
  63. ^ Sarothers, Thomas: «Romania: The Political Background» (PDF).
  64. ^ Bohlen, Celestine: «Evolution in Europe; Romanian miners invade Bucharest». Se også: «Romania, Human Rights Developments»
  65. ^ NATO update: NATO welcomes seven new members
  66. ^ BBC News: EU approves Bulgaria and Romania
  67. ^ «Câţi români muncesc în străinătate şi unde sunt cei mai mulţi». www.economica.net. Besøkt 7. november 2016. 
  68. ^ «Zensusdatenbank - Ergebnisse des Zensus 2011». ergebnisse.zensus2011.de. Arkivert fra originalen 5. juni 2013. Besøkt 7. november 2016. 
  69. ^ «Bilancio demografico nazionale». www.istat.it. 30. november 2014. Besøkt 7. november 2016. 
  70. ^ «Bilancio demografico nazionale». www.istat.it. 30. november 2014. Besøkt 7. november 2016. 
  71. ^ Bureau, U.S. Census. «American FactFinder - Results». factfinder.census.gov (engelsk). Arkivert fra originalen 12. februar 2020. Besøkt 7. november 2016. 
  72. ^ «Statistical Abstract of Israel 2014 - No. 65 Subject 2 - Table No. 8». www.cbs.gov.il. Besøkt 7. november 2016. 
  73. ^ AUSTRIA, STATISTIK. «Bevölkerung nach Staatsangehörigkeit und Geburtsland». www.statistik.at. Besøkt 7. november 2016. 
  74. ^ Travis, Alan; editor, home affairs (14. mai 2014). «Romanian and Bulgarian workers in the UK: the facts». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 7. november 2016. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Romanias_historie&oldid=24090688»