Rolf Andvord
Rolf Otto Andvord (født 31. oktober 1890 i Sør-Aurdal, død 8. mars 1976 i Málaga) var en norsk jurist og diplomat.
| Rolf Andvord | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 31. okt. 1890[1] Etnedal kommune[2] | ||
| Død | 8. mars 1976[1] (85 år) | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, diplomat | ||
| Embete |
| ||
| Far | Kristian Andvord | ||
| Barn | Ingegjerd Stuart | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Storkorset av Isabella den katolskes orden (1962)[3]
Storkors av Æreslegionen Storkors av Dannebrogordenen Storridder av Den islandske falkeorden Kommandørkors av Ordenen Polonia Restituta Kommandør av Kristusordenen | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerHan var sønn av overlege Kristian Andvord (1855–1934) og Ebba Blomstedt (1860–1953). Fra 1930 til 1936 var han gift med Ingrid Anna Kristina Sten, som var datter av en banksjef.[4] Hans datter Ingegjerd giftet seg med forretningsmagnaten Harald Løvenskiold.[5]
Etter examen artium i 1909[6] startet Rolf Andvord på jusstudiene i 1910, og ble uteksaminert med graden cand.jur. i 1915.
Diplomat
redigerHan begynte deretter å arbeide i Utenriksdepartementet. I 1921 ble han chargé d'affaires ved Norges legasjon i København, og kort tid etter ble han sekretær ved den norske legasjonen i Paris. Senere var han assisterende sekretær i Utenriksdepartementet og arbeidet deretter ved den norske legasjonen i London. Fra 1935 tjenestegjorde han som ambassadør i Argentina,[4] med sideakkrediteringer til Bolivia, Chile, Paraguay, Peru og Uruguay. Han tjenestegjorde også som generalkonsul i Buenos Aires. Før andre verdenskrig deltok han også i flere møter i Folkeforbundet.[6]
I 1941 ble han sendt til Sovjetunionen, med sideoppdrag i Iran. I 1942 ble han ambassadør i Sovjetunionen. Fra 1946 til 1948 var han utenriksråd i Utenriksdepartementet. Fra 1948 til 1958 var han Norges ambassadør i Frankrike og fra 1958 til 1961 i Spania.[4]
I 1964 utgav han sine memoarer.[7] Han døde i mars 1976 i Málaga.[4]
Utmerkelser
redigerRolf Andvord ble 4. januar 1946 dekorert med storkorset av St. Olavs Orden for «fortjenstfullt virke i sitt embete under krigen».[8] Han mottok også storkorset av Dannebrogordenen, den franske Æreslegionen, den spanske Isabella den katolskes orden, den peruanske Solordenen, den iranske Homayounordenen og Chiles fortjenstorden. Han var kommandør av Kristusordenen, Sankt Aleksanders orden og Ordenen Polonia Restituta, og storridder av Den islandske falkeorden. Han mottok også Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje i 1955 samt Kong Georg Vs jubileumsmedalje og Kong Christian Xs frihetsmedalje.[6]
Krigsinnsats
redigerI perioden som ambassadør til Sovjetunionen lot Andvord seg verve som KGB-agent. Han skriver: Det falt meg da inn at den mest effektive måte ville være å tre i forbindelse med den allmektige institusjon som sto bak alt: det hemmelige politi, og ad den vei tilføre de ledende i Sovjet-Samveldet korrekte opplysninger som kunne styrke krigsviljen.[9]
Som spion kan han, ifølge Alf R. Jacobsen, umulig ha bidratt med informasjon som ikke KGB kjente fra andre kilder. Samme historiker peker på at Andvord selv i sine memoarer idylliserer sitt liv i Sovjetunionen, og ikke – selv i ettertid – reflekterer tilstrekkelig over de lidelser og den terror som det russiske og ukrainske folk ble utsatt for av Stalin og det regimet han i hemmelighet gikk i tjeneste for.[10] Blant annet kan han ikke få fullrost hvordan sovjetmyndighetene transporterte et parti Bordeaux-vin til ham, via Agentina og Sibir, i oppvarmet godsvogn, slik at den ikke tok skade.[9]
Referanser
rediger- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Rolf Otto Andvord, Norsk biografisk leksikon ID Rolf_Andvord, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no, oppført som Rolf Otto Andvord[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1962-217[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Holtsmark, Sven G. «Rolf Andvord». I Helle, Knut. Norsk biografisk leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget.
- ^ Steenstrup, Bjørn, red. (1973). «Løvenskiold, Harald». Hvem er hvem?. Oslo: Aschehoug. s. 363–364.
- ^ a b c Steenstrup, Bjørn, red. (1973). «Andvord, Rolf». Hvem er hvem?. Oslo: Aschehoug. s. 22.
- ^ «Rolf Otto Andvord». Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget.
- ^ Norges Statskalender 1948 s. 1092.
- ^ a b Andvord, Rolf (1964). Med hånden på hjertet. Oslo: Cappelen. s. 210, 250.
- ^ Jacobsen, Alf R. (2021). «Moskva kjenner ingen tårer». Stalins svøpe. Oslo: Document.