Åpne hovedmenyen

Robert av Thornham

engelsk soldat og administrator
Robert av Thornham
Født12. århundre
Død1211
Kent

Robert av Thornham (død 26. april 1211) var en engelsk soldat og administrator. Han hadde samme navn som sin far og hans gods i Kent, og var den yngre bror av Stephen av Thornham, en dommer og administrator.

Liv og virkeRediger

Robert skaffet seg et ry i forbindelse med erobringen av Kypros i 1191 under kong Rikard I av England i løpet av det tredje korstog. På ordre fra kong Rikard I ledet han halve flåten i et slag. Som følge av dette fikk han ansvaret å kontrollere øya mens resten av korsfarerhæren dro videre til Det hellige land. Han administrerte Kypros i begynnelsen sammen med Richard Camville, og deretter alene da han beseiret en gruppe av kypriotiske opprørere.[1]

Han forlot Kypros da Rikard solgte øya til Tempelridderordenen, som igjen solgte det videre til den avsatte kongen av Jerusalem, Guy av Lusignan, i 1192. Robert ble tettere knyttet til kongen og som kongens familiaris fraktet han Rikards utstyr fra Det hellige land og til England. Da kongen ble tatt til fange i 1192 i Wien var vilkårene for hans løslatelse at menn skulle stå som «pant» for at løsepengene ville bli betalt.[2] Robert var blant de som fungerte som gisler[3], skjønt øyensynlig ikke for lenge ettersom han var tilbake ved kongens side i 1194 ved Poitiers.

Han ble utpekt som seneschal (seremonimester, egentlig en administrator av kongens utenlandske affærer) av Anjou.[4] Han tjenestegjorde under Rikard I i Frankrike, hovedsakelig i Anjou og Normandie, i resten av Rikards regime. På rundt samme tid ble han også utpekt som high sheriff av Surrey, men han kom ikke tilbake til England før etter at Rikards død. I 1196 ledet han tropper på Rikards vegne inn i Bretagne i et ikke heldig forsøk på å ta barnehertugen av Bretagne til fange, Arthur, nevø av Rikard, da dennes mor Constance, forsøkte å motstå Rikards kontroll.[5] I 1197 opphøyde Rikard sin trofaste tjener til den engelske adel ved å la ham gifte seg med Joan, datter av William Fossard, en baron i Yorkshire.

Robert var ikke med Rikard ved beleiringen av festningen Château de Chalus-Chabrol i 1199 hvor han ble truffet av et pil som siden drepte ham. Etter Rikards død ble han en viktig kilde til informasjon om kongens aktiviteter[6]

Etter kongens død overførte han seremonielt festningen Chinon til den nye kongen, Rikards bror Johan av England.[7] Han reiste med Johan i Normandie og England i flere år før han ble utpekt til seneschal av Anjou og Gascogne i 1201. I de neste årene lå han i strid med franske og opprørske baroner i Poitou som førte til at han måtte begrense seg til de nordlige områdene. I 1203 gjorde han et forsøk på erobre byen Angers fra franskmennene, men selv om han delvis ødela byen hadde ingen suksess, og ble tvert imot tatt til fange. Han ble løslatt mot løsepenger i 1205 og fortsatte å tjene Johan, reiste sammen med i hærtoktene i Anjou i 1206. I årene 1205 til 1207 fokuserte han på sin tjeneste som high sheriff i Surrey før han dro tilbake til Frankrike i 1207 som seneschal av Poitou.

Robert døde den 26. april 1211 med biskopen av Winchester ved hans dødsleie.

ReferanserRediger

  1. ^ Gillingham, 152
  2. ^ McLynn, Frank (2008): Richard and John: Kings at War. Da Capo Press. Side 235. ISBN 0306817381.
  3. ^ Gillingham, 248.
  4. ^ Kildene er ikke enige om datoen for denne utnevnelsen. The Oxford Dictionary of National Biography, sitert nedenfor, beregner denne ansettelsen til ca 1194. Oxford Illustrated History of Medieval England hevder at ansettelsen ble gjort av Henrik II av England, som døde i 1189, et syn som har sitt ekko av Sidney Painter i The Reign of King John. Saul, Nigel (1991-05-15). The Oxford Illustrated History of Medieval England. Oxford University Press. Side 10. ISBN 0198205023.; Painter, Saul (1979): The Reign of King John. Ayer Publishing. Side 8. ISBN 0405105754.
  5. ^ Everard, Judith (2000): Brittany and the Angevins: Province and Empire, 1158-1203[død lenke]. Cambridge University Press. Side 162. ISBN 0521660718.
  6. ^ Gillingham, 82, 329.
  7. ^ Gillingham, 335.

LitteraturRediger