Rick Danko

canadisk musiker

Richard Clare «Rick» Danko (født 29. desember 1942, død 10. desember 1999) var en canadisk låtskriver, bassist og vokalist, mest kjent som medlem av The Band. Sammen med Jonas Fjeld og Eric Andersen vant han Spellemannprisen 1991 i klassen roots & country for albumet Danko/Fjeld/Andersen.

Rick Danko
Rick Danko 1979.jpg
Født29. des. 1942[1]Rediger på Wikidata
OntarioRediger på Wikidata
Død10. des. 1999[2][1]Rediger på Wikidata (56 år)
New YorkRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Gitarist, sanger-låtskriver, sanger, felespiller, plateartistRediger på Wikidata
Nasjonalitet CanadaRediger på Wikidata
Gravlagt Woodstock CemeteryRediger på Wikidata
Medlem av The BandRediger på Wikidata
Utmerkelser Spellemannprisen i roots og country (1991)Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
Sjanger Rock and rollRediger på Wikidata
InstrumentBassgitar, kontrabass, vokal
Aktive år1956
PlateselskapCapitol
IMDbIMDb

The Band, 1969, Danko til høyre

BakgrunnRediger

Som den tredje av fire sønner, ble Danko født i Green's Corners i Ontario, et lite jordbrukssamfunn utenfor Simcoe Ontario i Canada. Han ble født inn i en svært musikalsk familie med ukrainsk bakgrunn. Han vokste opp med country og rhythm and blues som han ble kjent med gjennom radioen, og hans musikalske idealer var Hank Williams og Sam Cooke. Han ble også inspirert av sin eldre bror Maurice.[3]

The HawksRediger

Ronnie Hawkins inviterte Danko til å bli med i The Hawks som rytmegitarist. Rundt denne tiden fikk Hawks-bassisten Rebel Paine sparken av Hawkins, han beordret Danko til å lære å spille bass. Så i september 1960 var Danko Hawkins bassist.[3]

En krangel i 1963 mellom Danko og Hawkins førte til at Danko, Levon Helm, Robbie Robertson, Richard Manuel  og Garth Hudson skilte lag med Hawkins.[4]

Etter at The Hawks hadde opptrådd en stund på egenhånd ble de spurt om å turnere med Bob Dylan.[5] De var ikke sikre på om de ville være et backingband, men ble til slutt med Dylans på en turne som begynte i september 1965, trommeslageren Helm sluttet etter kort tid. I mai 1966 dro Dylan sammen med Danko, Robertson, Manuel, Hudson og forskjellige trommeslagere på turne i Amerika, Australia og Europa. Etter de siste showene i England, trakk Dylan seg tilbake til sitt nye hjem i Woodstock, New York, og The Hawks ble med ham dit en kort tid etter.[6]

Det var Danko som fant det rosa huset på Parnassus Lane i Saugerties, New York, som ble kjent som Big Pink. Danko, Hudson og Manuel flyttet inn, og Robertson bodde ikke langt unna. Bandets spilte med Dylan i kjelleren på Big Pink, mellom juni og oktober 1967, og lagde innspillinger som først offisielt ble utgitt i 1975 som The Basement Tapes.

The BandRediger

I oktober begynte de demoinnspillinger for deres første album, Helm ble med i gruppen igjen den måneden. De fikk platekontrakt hos Capitol Records på slutten av 1967, og de kalte seg nå The Band.[3]

I 1968 spilte de inn debutalbumet sitt, Music from Big Pink, i New York og Los Angeles.[7] På dette albumet sang Danko på tre sanger: "Caledonia Mission", "Long Black Veil" og "This Wheel's on Fire".

Før bandet kunne promotere albumet ved å turnere, ble Danko alvorlig skadet i en bilulykke, og brakk nakken og ryggen seks steder, noe som førte til flere måneders sykehusopphold. Når han lå på sykehuset fortalte Dankos kjæreste, Grace Seldner, ham om at hun var gravid, og han fridde fra sykehussengen. De giftet seg i den gamle trekirken Church of the Holy Transfiguration of Christ-on-the-Mount i Woodstock, da hadde Danko fortsatt nakkestøtte. Rick og Grace skilte seg i oktober 1980.[3]

The Band debuterte endelig på Bill Graham's Winterland Ballroom i San Francisco i april 1969. Da var de allerede i full gang med sitt andre album, The Band eller også omtalt som Brown Album. På albumet sang Danko det som skulle bli to av hans signaturlåter "When You Awake" og "Unfaithful Servant". Begge sangene er eksempler på Dankos talenter som sanger og demonstrerte hans naturlig klagfulle stemme.

Danko er omtalt i dokumentarfilmen Festival Express, om en all-star-turne med tog over Canada i 1970. På toget synger han en improvisert versjon av "Ain't No More Cane" med Jerry Garcia og Janis Joplin.

Videre karriereRediger

Etter at bandet fremførte sin avskjedskonsert, The Last Waltz, på Winterland i november 1976, ble Danko tilbudt en kontrakt med Arista Records. Rick Danko albumet ble gitt ut i 1977, med på albumet var tidligere bandkamerater i tillegg til Ronnie Wood, Eric Clapton, Doug Sahm, Blondie Chaplin og Dankos bror, Terry. Det dårlige salget av albumet gjorde at Danko ble droppet av Arista.

I de neste årene hadde Rick Danko en solokarriere, men han vekslet også mellom opptrender og innspillinger sammen med flere andre artister, blant annet Paul Butterfield, Neil Young og Emmylou Harris.[8]

Den 21. juli 1990, i Roger Waters sin sceneproduksjon av The Wall Concert i Berlin, sang Danko på Pink Floyd sangene "Comfortably Numb" og "Mother", førstnevnte med Van Morrison, Roger Waters og Levon Helm, og sistnevnte med Helm og Sinéad O'Connor.

Han samarbeidet også med Eric Andersen og Jonas Fjeld som Danko Fjeld Andersen.[4] De ga ut albumet Danko/Fjell/Andersen i 1991 og Ridin' on the Blinds i 1994, begge for det meste spilt inn i Norge. Det første albumet ga dem Spellemannsprisen i 1991.

Han fortsatte med en rekke opptredener på album med andre artister gjennom 1980- og 1990-tallet og i 1997 ga han ut Rick Danko in Concert. To år senere ble et tredje soloalbum, Live on Breeze Hill, gitt ut.[8]

Den 7. desember 1999 opptrådte Danko på The Ark i Ann Arbor, Michigan, han avsluttet en serie konserter og radioopptredener for å promotere det nye live-albumet. Tre dager senere ble han funnet død, etter at hjerte hadde sviktet, han hadde i lengre tid slitt med store vektproblemer.[9] Nylig hadde han jobbet med Tom Pacheco og Steinar Albrigtsen, og deres emosjonelle harmonisering på "They Can't Touch You Now" ble Dankos siste vokalinnspilling i et studio. Dankos siste arbeid ble utgitt på Pacheco og Albrigtsens album Nobodies.[10]

Danko var i gang med sitt fjerde album, Times Like These, da han døde.[11]

Han etterlot seg sin kone, Elizabeth (død 2013), som han hadde giftet seg med i 1989,[12] en stesønn, Justin og datteren Lisa fra hans første ekteskap.[13] Hans sønn Eli, fra Dankos første ekteskap, døde i 1989 i en alder av 18, han ble kvalt av sitt eget oppkast etter mye drikking mens han studerte ved State University of New York i Albany.[14][15] Danko ble gravlagt ved siden av Eli på Woodstock Cemetery, Woodstock, New York.[16]

Fem dager etter begravelsen samlet fans, kolleger, venner og familie seg i et overfylt Bearsville Theatre for å hylle Rick Danko.[10]

I 1994 var Rick Danko blitt innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame som medlem av The Band.[17]

UtgivelserRediger

Se også: The Band

Soloalbum

  • Rick Danko (1977)
  • Rick Danko in Concert (1997)
  • Live on Breeze Hill (1999)
  • Times Like These (2000)
  • Cryin' Heart Blues (2005)
  • At Dylan's Cafe (2007)
  • Live at the Tin Angel, 1999 (2011)
  • Live at Uncle Willy's, 1989 (2011)
  • Live at the Iron Horse, Northampton 1995 med Blondie Chaplin og Ed Kaercher (2011)

Med Danko, Fjeld & Andersen

  • Danko/Fjeld/Andersen (1991)
  • Ridin' on the Blinds (1994)
  • One More Shot (2002)

Med Richard Manuel

  • Whispering Pines: Live at the Getaway (2002)
  • Live at O'Tooles Tavern (2009)
  • Live at the Lone Star Cafe, 1984 med Paul Butterfield (2011)

ReferanserRediger

  1. ^ a b Find a Grave, Find a Grave 8789, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d «Rick Danko Authorized Biography». theband.hiof.no. Besøkt 2. november 2021. 
  4. ^ a b «Rick Danko». the Guardian (engelsk). 17. desember 1999. Besøkt 2. november 2021. 
  5. ^ «Memory Lane 1965 Tony Marts Somers Point NJ». www.tonymart.com. Besøkt 2. november 2021. 
  6. ^ Sounes, Howard (2001). Down the highway : the life of Bob Dylan. New York : Grove Press. ISBN 978-0-8021-1686-4. 
  7. ^ «Barney Hoskyns: Liner notes for the 2000 The Band remasters». theband.hiof.no. Besøkt 2. november 2021. 
  8. ^ a b «Rick Danko Biography, Songs, & Albums». AllMusic (engelsk). Besøkt 2. november 2021. 
  9. ^ Strauss, Neil (12. desember 1999). «Rick Danko, 56, a Groundbreaker With the Band, Dies». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. november 2021. 
  10. ^ a b «Jan Hoiberg: Rick Danko, 1942-1999». theband.hiof.no. Besøkt 2. november 2021. 
  11. ^ «Rick Danko Biography, Songs, & Albums». AllMusic (engelsk). Besøkt 2. november 2021. 
  12. ^ «Robbie Robertson Comments on the Passing of Elizabeth Danko». Jambands (engelsk). 7. august 2013. Besøkt 2. november 2021. 
  13. ^ McKinley, Jesse (16. desember 1999). «Mourners Gather in Memory Of a Free Spirit of Woodstock». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. november 2021. 
  14. ^ «Rock Musician’s Son Dies at University». 
  15. ^ «Schenectady Gazette - Google Nyheter-arkivsøk». news.google.com. Besøkt 2. november 2021. 
  16. ^ «Rick Danko (1942-1999) - Find A Grave Memorial». www.findagrave.com (engelsk). Besøkt 2. november 2021. 
  17. ^ «The Band | Rock & Roll Hall of Fame». www.rockhall.com. Besøkt 2. november 2021. 

Eksterne lenkerRediger


 Denne biografien om en musiker er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.