Wikipedia

Ekte hesteskoneser

pattedyrfamilie
(Omdirigert fra «Rhinolophus»)

Ekte hesteskoneser (Rhinolophidae) er en familie av små flaggermus. De har en hesteskoformet hudfold fremme på hodet, og brede og relativt korte vinger. Flygingen er flakkende og ikke særlig rask.

Ekte hesteskoneser
Liten hesteskonese
(Rhinolophus hipposideros)
Nomenklatur
Rhinolophus
Lacépède, 1799
Populærnavn
ekte hesteskoneser
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassepattedyr
Ordenflaggermus
OverfamilieRhinolophoidea
FamilieRhinolophidae
Økologi
Antall arter: 94
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: tropisk til varmt tempererte strøk i den gamle verden
Inndelt i

se egen seksjon

Dramatisk tegning

Familien forekommer i tempererte og tropiske deler av Eurasia, Afrika og Australia.[1] Men finner dem således verden rundt med unntak Amerika. Familien har én slekt.[2] Noen forskere, blant annet Kai Curry-Lindahl, vil imidlertid regne inn 10 slekter, med totalt omkring 130 arter, i denne familie[3].

Slekten Rhinolophus inneholder omkring 95 arter, hvorav fem i Europa. De finnes nordover til De britiske øyer, men det er ingen arter i Skandinavia.[4].

Beskrivelse rediger

Hesteskonesene er mindre tll middelstore, med en lengde på mellom 3,5 og 11 cm og en vekt på 5 til 50 g[1]. De kjennetegnes av bladlike, salformede hudfliker rundt nesen. Til forslag fra andre flaggermus som benytter seg av overlydsnavigering, produseres ikke tonene via munnen, men gjennom nesen. Hudflikene tjener til å forsterke og retningsstyre overlydstonene, noe som gjør at de kan lokalisere ting på lengre hold enn andre flaggermus, Curry-Lindahl angir 6–8 m.[3] Hesteskonesene flyr derfor med stengt munn.

Hudflikene består av en hesteskoformet del rundt nesen, og to vertikale fliker ovenfor denne: En nedre, kraftigere som kalles salen og en øvre, smalere som kalles lansett. Tragus, den øreflik som hos mange andre flaggermus blant annet tjener som hjelp ved ekkolokaliseringen, savnes hos hesteskonesene.[4]

Pelsens farge varierer meget mellom de forskjellige artene. Mange arter er rødbrune til svartbrune på ryggen og lysere ved buken. Hesteskoneser har små øyne og dessuten er synsfeltet delvis innsnevret av hudflikene ved nesen. Tannformelen er I 1/2 C 1/1 P 2/3 M 3/3, altså 32 tenner.[5]

Adferd rediger

Hesteskonesene livnærer seg fremst av insekter[1]. En karakteristisk adferd er at familiens medlemmer, med unntak av Rhinolophus euryale, svøper vingene rundt hele kroppen når de sover.[4] De sover ofte sammen, hengende i taket i gamle gruver, grotter og lignende. Hesteskonesene flyr oftest lavt og flagrende.[3]

De fleste artene holder vinterdvale men de våkner iblant og flyr til et annet skjulested som kan ligge så langt som 1,5 km unna. Hos visse arter som Rhinolophus ferrumequinum synker kroppstemperaturen til 8 °C under hvilen.[5]

Den sosiale adverd varierer avhengig av art. Noen hesteskoneser hviler alene, andre danner mindre flokker, og hos Rhinolophus rouxii er det observert kolonier med 4000 medlemmer. Under fødejakten er de i regelen alene.[5]

Hos de arter som går i dvale skjer paringen på høsten. Så hviler det befruktede egget til neste vår. Andre arter parer seg om våren. Den egentlige drektigheten varer ca syv uker og per kull fødes en unge. Ungen blir kjønsmoden etter anslagsvis to år. De fleste hesteskoneser lever ikke lengre enn syv år. Enkelte individer er imidlertid blitt observert 30 år etter tidapunkten da de ble ringmerket.[5]

Arter rediger

Ifølge Catalogue of Life består slekten Rhinolophus av 94 arter.[6]

Referanser rediger

  1. ^ a b c hästskonäsor, Nationalencyklopedin, CD-upplagan (2000), Bokförlaget Bra Böcker. ISBN 91-71337-47-4
  2. ^ Wilson & Reeder, red. (2005). Mammal Species of the World (engelsk). Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-8221-4. 
  3. ^ a b c Däggdjur, groddjur & kräldjur. Stockholm: Norstedts. 1988. s. 223. ISBN 91-1-864142-3. 
  4. ^ a b c Däggdjur: alla Europas arter. Stockholm: Wahlström & Widstrand. 1995. s. 41. ISBN 91-46-16576-2. 
  5. ^ a b c d Ronald M. Nowak, red. (1999). Walker’s Mammals of the World (engelsk). The Johns Hopkins University Press. s. 328-332. ISBN 0-8018-5789-9. 
  6. ^ Roskov Y., Abucay L., Orrell T., Nicolson D., Flann C., Bailly N., Kirk P., Bourgoin T., DeWalt R.E., Decock W., De Wever A. (red.) (2016). «Species 2000 & ITIS Catalogue of Life: 2016 Annual Checklist.». Species 2000: Naturalis, Leiden, Nederländerna. Besøkt 19. august 2016. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ekte_hesteskoneser&oldid=23141630»