Fynbos
Fynbos (fra afrikaans) er et plantesamfunn i de sørvestlige delene av Sør-Afrika. Vegetasjonen består hovedsakelig av eviggrønne busker, som enten har tykke og læraktige blader, eller små og nåleformede blader. Grasaktige arter i familien Restionaceae er også en viktig del av vegetasjonen. Ordet fynbos viser til bladverket på buskene, og er satt sammen av afrikaans fyn «fin, smal» og bos «busk».
Fynbos er en viktig biotoptype innenfor verdensarvområdet Cape floraregions botaniske verneområder.
Generelt rediger
Området har middelhavsklima med tørre, varme somre og vintre som er regnfulle og kjølige, men uten frost. Jorda er inndelt i seks florariker, og Kapplandet regnes som et eget florarike. Det er det minste florariket, og det eneste som ligger i bare ett land. I alt er det 8700 plantearter i riket, og 68 % av artene er endemiske. Kapplandet har den høyeste artsrikdommen av planter i hele verden med 1300 arter pr. 10 000 km². Til sammenligning har den søramerikanske regnskogen på andreplass bare 400 arter pr. 10 000 km².
Ordet fynbos brukes av og til feilaktig om all vegetasjon i florariket, men det finnes også andre vegetasjonstyper som karoo og skog. Fynbosbiomen omfatter to typer plantesamfunn, renosterveld og den egentlige fynbosen. Plantesamfunnene minner mye om tilsvarende vegetasjon andre steder med samme klima, for eksempel middelhavslandenes maquis og garrigue.
Fynbosen vokser i et halvmåneformet område langs kysten fra Lambert's Bay og Nieuwoudtville i nord sørover til Cape Town og østover til Port Elizabeth. I fjellene finnes artsfattig, fynboslignende vegetasjon videre øst til Grahamstown. Denne fjellfynbosen forekommer delvis utenfor grensene til Kapplandets florarike. Verdensarvområdet Cape floraregion ble etablert i 2004, og består av åtte verneområder, spredt over store deler av Sør-Afrika.
Over 7000 plantearter er bare kjent fra de fem hovedtypene av fynbos, og i tillegg er det rundt 1000 arter som bare finnes i de tre typene av renosterveld.[trenger referanse] De fleste endemiske artene i florariket er altså begrenset til fynbosen. Mange av artene har en svært begrenset utbredelse. Familien Proteaceae har for eksempel 24 ulike sentre for endemisme, altså områder med arter som har samme utbredelse.[trenger referanse]
Renosterveld rediger
Arter i kurvplantefamilien dominerer i renosterveld, og spesielt renosterbos (Elytropappus rhinocerotis), som har gitt vegetasjonen navn. Renoster er afrikaans for neshorn. Vegetasjonen består hovedsakelig av busker med små, harde, grå blader. Buskene tilhører slekter som Eriocephalus, Felicia, Helichrysum, Pteronia og Relhania i kurvplantefamilien, Aspalathus i erteblomstfamilien, Anthospermum i maurefamilien, Hermannia i kattostfamilien og Passerina i tysbastfamilien.
Gras er også viktig i renostervelden, og det kan tenkes at buskene delvis har fortrengt graset etter at intensiv beiting fra husdyr begynte på 1700-tallet. Knollvekster i sverdliljefamilien, liljefamilien og orkidéfamilien er også viktige. De tre viktige familiene i fynbosen, lyngfamilien, Proteaceae og Restionaceae mangler nesten helt.
Vegetasjonstypen vokser på fruktbar leire og silt, og store deler av arealet brukes nå til dyrking av hvete. Kun fem prosent av det opprinnelige arealet er bevart. Renosterveld er begrenset til områder med en årsnedbør mellom 250–600 mm i året. Hvis nedbøren er høyere, blir jorda vasket ut og fynbos oppstår. Lavere nedbør fører til at karoo-vegetasjonen overtar.
Renostervelden er et produktivt økosystem, og her fantes det store planteetere som fjellsebra, quagga, blåbukk, kuantilope, eland, bontebukk, elefant, svart neshorn og kafferbøffel. Disse dyrene ble jaktet på av løve, gepard, hyenehund, flekkhyene og leopard. Fjellsebra og leopard overlever ennå i fjellområdene, og det finnes en liten bestand av bontebukk. De andre artene er borte, og blåbukken og quaggaen er globalt utryddet.
Fynbos rediger
Fynbosvegetasjonen har tre hovedelementer. Det første elementet består av arter i Restionaceae. Disse plantene minner om gras og erstatter gras på næringsfattig jord med utpreget vinterregn. Noen definisjoner krever at minst fem prosent av marka er dekket av arter i Restionaceae for at vegetasjonen skal kunne kalles fynbos. Starr og mange grasarter som vokser i fynbosen, minner om Restionaceae ved at de har reduserte eller manglende blader og en trådaktig stilk.
Det andre elementet består av lyngaktige planter med smale, erikoide blader. De fleste tilhører lyngfamilien, og klokkelyngslekta (Erica) har over 600 arter i fynbosen. Planter med tilsvarende morfologi finnes også i kurvplantefamilien, Bruniaceae, erteblomstfamilien, trollheggfamilien og tysbastfamilien. Arter i familien Proteaceae utgjør det tredje elementet. De har brede, tykke blader og er de høyeste plantene i vegetasjonstypen. I Kapplandet er denne familien nesten helt begrenset til fynbosen. En kjent art er sølvtreet Leucadendron argenteum.
Seks plantefamilier er helt eller nesten helt endemiske for fynbosen: Bruniaceae, Geissolomataceae, Grubbiaceae, Penaeaceae, Roridulaceae og Stilbaceae. De fleste av disse familiene har ganske få arter.
Det er flere alternative måter å dele fynbosen i undergrupper. De mange lokale endemismene gjør det vanskelig å sammenligne plantesamfunn fra ulike områder. En eldre klassifikasjon skiller mellom fjellfynbos, grasfynbos og lavlandsfynbos. En nyere klassifikasjon har seks hovedtyper: protea-, lyng-, restio-, kurvplante-, busk- og grasfynbos. Hovedtypene deles igjen i over 60 undertyper.
Fynbos vokser på utvasket, næringsfattig jord. Berggrunnen er ofte sandstein, men hvis årsnedbøren er høyere enn 600–800 mm, kan fynbos gro på granitt og skifer. Hvis årsnedbøren er lavere enn 200 mm, erstattes fynbos av sukkulent karoo-vegetasjon.
Biomassen av dyr i fynbosen er ganske lav, men det er en del endemiske arter av fugler, pattedyr, frosker, krypdyr og insekter. Dyrene er viktig for pollinering og frøspredning, men beiting fra dyr påvirker vegetasjonen lite. Det skyldes delvis at fynbosplantene er lite næringsrike.
Branner er viktig for fynbosen, og vegetasjonen må brenne med 6–45 års mellomrom for å opprettholde mangfoldet. Mange arter har frø i ildsikre kapsler, mens andre benytter seg av maur som graver ned frøene på plasser der de er sikre for gnagere og ild. Hvis fynbosen ikke får brenne, mister plantene livskraften og trær og kratt kommer inn.
Fynbos har størst betydning for biologisk mangfold, friluftsliv og som nedslagsfelt for vannkilder (fordrøying). På grunn av den næringsfattige jorda er fynbos av lite interesse for landbruket. På de beste stedene er den delvis brukt til fruktdyrking og vingårder. De største truslene mot fynbosen er fremmede arter og befolkningsvekst. Innenfor millionbyen Cape Town er det for eksempel to ulike sentre for endemisme. Nye jordbruksmetoder og påsatte branner i feil årstid er også trusler.
-
Gladiolus alatus -
Erica mammosa -
Protea cynaroides -
Elegia tectorum i familien Restionaceae -
Berzelia lanuginosa i familien Bruniaceae -
Sølvtreet Leucadendron argenteum -
Bontebukk i fynbosen -
Fynbossolfugl er endemisk for fynbosen
Kilder rediger
- Vegetation of South Africa, Lesotho and Swaziland: Fynbos Biome Besøkt 25. oktober 2014.
- UWC's Enviro-Facts Guide to Fynbos Besøkt 25. oktober 2014.
- O. Gjærevoll (1992). Plantegeografi (2 utg.). Tapir. s. 32–33, 50–51. ISBN 82-519-1104-4.
- J. Manning (2007). Field Guide to Fynbos. Cape Town: Struik Publishers. ISBN 978-1-77007-265-7.
- N. Allsopp, J.F. Colville og G.A. Verboom (2014). Fynbos: Ecology, Evolution, and Conservation of a Megadiverse Region. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-967958-4.
