Randbebyggelse

Randbebyggelse er betegnelse som brukes av geografer og veiingeniører om bebyggelse langs en vei. Det er typisk for byutviklingen på 18- og 1900-tallet at ny bebyggelse vokste fram langs byenes innfartsveier. Bebyggelsen kunne ha funksjon som boligbebyggelse, men også næringsvirksomhet av ulike typer. Typiske næringer på 1800-tallet, da hestekjøretøyer dominerte, var bl.a. smeder, hovslagere og vognmann-forretninger. På 1900-tallet, da bilene stadig økte i betydning for transporten, endret næringsvirksomheten seg til bensinstasjoner, kjosker, dagligvarebutikker og serveringssteder for take-away-food.

Kart som viser randbebyggelse langs Raveien, tidligere E18, i Stokke Sandefjord kommune. Kartutsnitt fra Norgeskart.no. Kartverket.

Det mest typiske trekk ved randbebyggelse er at de enkelte eiendommer har direkte utkjøring på veien. Deretter vokste gjerne trafikken på veien, som både skulle dekke behov for lokaltrafikkens myke trafikanter til fots eller på sykkel, og gjennomgangstrafikken som midt på 1900-tallet var et stadig økende antall biler. Randbebyggelsen skapte på denne måten en uheldig blanding av ulike typer trafikk. Dette førte i sin tur til mange ulykker; strekninger med randbebyggelse fikk status som ulykkesutsatte.

Tiltakene er i første rekke fartsbegrensninger for biltrafikken; sikring av myke trafikanter med med fortau, eventuelt gang og sykkelvei. Ytterligere tiltak er bygging av ny vei utenom.

Gamle E18 i Vestfold har mange typiske eksempler på randbebyggelse, bl.a. tettstedet Verningen, og langs Raveien i Stokke, i dag en del av Sandefjord kommune.

Kilder

• Trafikksikkerhetsboken. Statens vegvesen.