Rakettartilleri

Rakettartilleri er artillerivåpen som anvender raketter for samme oppgaver som en ellers anvender vanlig rørartilleri.

MFOR-rakett avfyres fra HIMARS.

HIMARS

Utvikling

For tysk rakettartilleri under annen verdenskrig, se Nebelwerfer.

I moderne tid begynte rakettartilleri å bli tatt i bruk under annen verdenskrig. Sovjetunionens mest anvendte rakettartillerisystem hadde betegnelsen BM-13. Dette rakettartilleriet fikk tilnavnet Stalinorgelet av tyskerne mens de sovjetiske troppene myntet kallenavnet «Katiusja» (~lille Katarina) til dette våpenet. Også de tyske troppene anvendte rakettartilleri, det mest kjente av disse gikk under navnet Nebelwerfer. Etter krigen ble navnet «Katiusja» brukt om alle sovjetiske rakettartillerisystemer som lignet BM-13, og med tiden har navnet blitt anvendt som noe av et synonym med rakettartilleri, spesielt under Israel–Libanon-konflikten i 2006.

Taktiske fordeler og ulemper

Fordelene med rakettartilleri er dels at enhetene er påtagelig billigere og enklere å lage enn haubitser og kanoner, dels at målområdet kan rammes av en stor mengde eksplosjoner på én og samme tid. Rakettartilleri har tradisjonet vært mer mobilt enn rørartilleri.

En ulempe er at ammunisjonen blir dyrere enn den til rørartilleri.

Raketter uten styring, slik som brukt i stalinorgler, har lav presisjon. For å treffe et lite mål vil man dermed typisk trenge store mengder ammunisjon. De siste tiårene har det blitt vanligere å bruke raketter med styring, slik at en rakett kan styre mot et mål gitt av forhåndsprogrammerte koordinater eller som oppdages med sensorer. Dette reduserer ammunisjonsforbruk og reduserer utilsiktet skadevirkning, men til enda høyere kostnad per enhet ammunisjon.

Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 brukte de russiske angriperne i stor grad rakettartilleri uten styring, med omfattende skadevirkninger på bygninger som resultat, mens det fra ukrainsk side i større grad ble brukt systemer med styrte raketter, som M270 og HIMARS.