Radiolinje
Radiolinje betegner telekommunikasjonsutstyr som benytter mikrobølger for å erstatte en fysisk linje (kabel). En radiolinje kan gå fra en stasjon til en annen, eller gjennom en kjede av flere stasjoner. To nabostasjoner i en radiolinje har vanligvis fri sikt til hverandre. Avstanden kan være opptil 100 km. Ofte benyttes sterkt retningsbestemte antenner som Yagi- eller parabolantenner for disse forbindelsene. Der det ikke er fri sikt mellom to terminaler, kan det benyttes en passiv reflektor.[1]
Siden kabelnettet i Norge stort sett eies av Telenor eller kraftselskapene, og det er relativt dyrt å leie linjer eller båndbredder i slike kabler, vil mange andre etater med kommunikasjonsbehov ofte sette opp antenner for radiolinjer for sitt eget behov.
Digitale radiolinjer finnes i kapasiteter fra 4×2 Mbit/s til 4 Gbit/s.
Overføring av signaler med radiofrekvenser langs kabel betegnes også som «radiolinje». Slik overføring mellom antenne og radiosender og/eller mottaker kan også betegnes fødelinje.
Elektrisitetsverkene har lenge løst sitt sambandsbehov ved å sende radiosignaler langs høyspentnettet. Det norske firmaet Nera har utviklet flere tekniske løsninger for dette.
Da kringkastingssignalene fra NRK gikk på mellombølge og langbølge, var det enkelte mellombølgesendere som brukte strømnettet til spredning av signalene.
Radiolinje benyttes for;
- distribusjon av radio- og TV-signaler.
- samband mellom telefonsentraler.
- samband fram til og mellom basestasjoner
- fremføring av bredbånd.
Konkurrerende teknologi er optisk fiber som har høyere kapasitet, men som krever dyrere og mer komplisert framføring i grøft eller luftlinje. Feil på radiolinjeforbindelser har gjerne kortere feilrettingstid enn feil på fiberoptisk kabel.
Litteratur rediger
- Endresen, Knut (1997). Radiolinjer i Norge i 50 år: fra gårsdagens steinalder til dagens selvfølgelighet. [Kjeller]: Telenor nett. ISBN 8242304289.
- Johnsrud, Johs. (1981). Grunnbok i teleteknikk. [Oslo]: Universitetsforlaget. ISBN 8200278859.
Referanser rediger
- ^ Historiske linjer: verneplan for Telenors bygninger og installasjoner. Oslo: Norsk telemuseum i samarbeid med Riksantikvaren. 1998. s. 126. ISBN 8291335184.