François Rabelais

(Omdirigert fra «Rabelais»)

François Rabelais (født ca. 1483, død 9. april 1553) var en av de fremste franske renessanseforfattere, i tillegg til også lege, humanist, munk og lærd i gresk. Han har historisk sett ble sett på som en forfatter av det fantastiske, det groteske, grov satire, uanstendige vitser og sanger. Hans best kjente verk er La vie de Gargantua et de Pantagruel, en pentalogi på fem romaner eller lange fortellinger. Fortellingene er skrevet på en underholdende, overdreven og satirisk måte, og inneholder mye grusomhet, skatologisk humor, og vold, og hvor lister av vulgære fornærmelser fyller flere kapitler. Han er på tross av dette betraktet som ikke bare en av de mest egenrådige forfattere, men også en av de fremste forfattere i verdenslitteraturen og blant de som var med å skape den moderne europeiske litteraturen.[1]

François Rabelais
François Rabelais
anonymt portrett
Født15. århundreRediger på Wikidata
Chinon
Død1553Rediger på Wikidata
Paris
BeskjeftigelseForfatter, lege, humanist
Utdannet vedUniversité de Montpellier
Université de Poitiers
FarAntoine Rabelais
NasjonalitetFrankrikes flagg Frankrike
GravlagtParis
MorsmålMellomfransk
SpråkFransk
DebutRenessanse, 1500-tallet
Debuterte1532
Aktive år1532
Notable verkAbbaye de Thélème, Gargantua og Pantagruel
Signatur
François Rabelaisʼ signatur

Rabelais gikk meget ung inn i fransiskanerordenen, og klosterfiendtligheten i hans senere bøker kan nok spores tilbake til denne ungdomstiden. Etter at han kom seg ut begynte han med medisinske studier, og i 1537 var han en av de første som gjennomførte disseksjon av en menneskekropp. Mens han fungerte som lege i Lyon leste han en naiv folkebok om kjempen Gargantuas eventyr. Rabelais tok opp tråden og skrev en burlesk prosafortelling om dennes sønn Pantagruel (1532) og to år senere en ny del, da om Gargantua. Utgangspunktet var burlesk underholdning, men den fungerte likevel som ramme for samfunnskritikk, noe som vekket misnøye blant teologene i Sorbonne. Han hevdet utvikling av både kropp som sjel. Naturen var hans rettledning, fordømte også askese og sølibat som naturstridig. Religiøse dogmer var stengsler for den frie tanke, og Rabelais gikk ikke av veien for å drive parodi med religiøse tekster. Han ble fordømt av både katolikker og protestanter, og måtte flykte til Italia for en tid.[2]

Få forfattere kan sammenlignes med Rabelais' sprudlende livsglede. Den fine ironi er ikke hans litterære våpen; hans komikk er voldsom og «upassende». Som forfatter var og er han både elsket og hatet, men «hans måte å skrive på har ingen maktet å etterligne».[3]

Liv og virke rediger

Selv om verken sted eller dato for hans fødsel kan med sikkerhet dokumenteres, og en del forskere har satt hans fødsel så tidlig som 1483,[trenger referanse] er det sannsynlig at François Rabelais ble født i november 1494 i nærheten av Chinon i Indre-et-Loire hvor hans far arbeidet som advokat og var en velstående jordeier.[4] La Devinière i Seuilly, Indre-et-Loire, er navnet på den eiendom som det er blitt framlagt som forfatterens fødested og der er det i dag et museum for Rabelais.

Rabelais ble først novise i fransiskanerordenen, en meget streng og ikke særlig vennlig innstilt for studier. Han ble senere munk ved Fontenay-le-Comte hvor han fikk utløp for sin interesser i lærdom; han studerte gresk og latin, foruten også vitenskap, filologi, og juss, og ble kjent med humanister i sin samtid som blant annet Guillaume Budé. Han betraktet Erasmus av Rotterdam som sin åndelige far. På denne tiden hadde Rasmus nettopp utgitt sine kommentarer til Det nye testamente. Teologene i Sorbonne ble rasende, og forbød ikke bare lesning av Det nye testamente på morsmål, men studier av gresk generelt. Alle Rabelais' greske bøker ble beslaglagt. Rabelais søkte hjelp hos en biskop som hjalp ham å sende en henvendelse til pave Klemens VII.[5] Han fikk tillatelse til å forlate ordenen og bli medlem av benediktinerordenen ved Maillezais hvor han ble tatt varmt imot.[6] Han fikk også sine greske bøker tilbake.[5]

Senere forlot han klosteret for å studere ved Universitetet i Poitiers og Universitetet i Montpellier. I sistnevnte var det et berømt medisinsk fakultet (Sorbonne hadde kun et teologisk), hvor han avla en lavere medisinsk eksamen og dessuten foreleste han selv. I 1532 flyttet han til Lyon, et av de intellektuelle sentrene i Frankrike, og hvor han ikke bare begynte å praktisere i medisin, men også å redigere latinske verker for trykkeren Sebastian Gryphius. Fra 1540 kom François Rabelais til Gryphius for å få trykket sine oversettelser av Hippokrates, Galenos, og Giovanni Mainardi. Som lege benyttet han sin ledige tid til å skrive og utgi humoristiske pamfletter som i sitt vesen var kritisk til etablert autoritet og som framhevet hans egen oppfatning på individuell frihet. Han utga også almanakker og andre enkle trykksaker som «lesning for folket» som ble solgt på markeder og av omreisende selgere.[7]

Mens han arbeidet med sine oversettelser kom han over en enkel bok om «den store og enorme kjempen Gargantua» som må ha moret ham nok til at han besluttet å skrive en fortsettelse om Gargantuas sønn, «den meget berømte Oantagruel, dipsodenes konge».[7]

Under psevdonymet Alcofribas Nasier (anagram av François Rabelais minus cedille på c'en) utga han i 1532 sin første bok, Pantagruel, som ble begynnelsen på hans Gargantua-bokserie. I denne boken synger Rabelais vinens pris fra hans hjemby Chinon via blomstrende beskrivelser av livsstilen «spis, drikk og vær glad» til fortellingens hovedfigur Pantagruel og hans venner. Boken ble en stor suksess. To år senere fulgte en nye, da om Gargantua, en generasjon tilbake i kronologisk tid. Deretter, langt senere kom i 1546 Tredje bok, noen annen tittel har den ikke, og etter ytterligere to år kom første del av Fjerde bok. Den ble fullført i 1552, og året etter døde Rabelais.[7] (Det finnes en femte bok som kom elleve år senere, men det er tvilsomt at Rabelais hadde noe med denne å gjøre).

Til tross for bokens popularitet, både denne og dens oppfølger om livet til Pantagruels far Gargantua, ble fordømt av akademikerne ved Sorbonne og av den katolske kirke for deres latterliggjøring av ulike religiøse praksiser. Rabelais' tredje bok, utgitt i hans eget navn, ble også bannlyst. Like fullt ble de lest og spredt rundt om i Frankrike. Rabelais hadde mektige beskyttere. Han var livlege for kirkefyrster og kongelige stattholdere, men for sikkerhets skyld opphold han seg lenge i Roma og i de franske besittelsene i Nord-Italia.[7]

Bibliografi rediger

I serien om Gargantua og Pantagruel ble det utgitt fire bøker:

    • Pantagruel (1532)
    • La vie très horrifique du grand Gargantua, vanligvis kalt for Gargantua (1534)
    • Le Tiers Livre (Tredje bok, 1546)
    • Le Quart Livre (Fjerde bok, 1552)

Det finnes også en femte bok, Le Cinquiesme Livre (Femte bok), og selv om den er tilskrevet Rabelais, er det «ytterst tvilsomt» at han hadde noe med den å gjøre.[7]

Referanser rediger

  1. ^ Bahtin, Mihail Mihajlovič (1984): Rabelais and His World. Indiana University Press. ISBN 978-0-253-20341-0. s. 1–2
  2. ^ Breitzholz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Bind 1. Oslo, s. 287
  3. ^ Breitzholz, Lennart (1979): Epoker og diktere. s. 288
  4. ^ «Rabelais, François». The Columbia Encyclopedia, 6. utg. 2001.
  5. ^ a b Beyer, Edvard et al. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 3 Renessansen, Oslo: Cappelen, s. 260-261
  6. ^ Febvre, Lucien (1982): The Problem of Unbelief in the Sixteenth Century, the Religion of Rabelais. Harvard College. ISBN 0-674-70825-3. s. 264
  7. ^ a b c d e Beyer, Edvard et al. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 3 Renessansen, Oslo: Cappelen, s. 262

Litteratur rediger

  • Bakhtin, M. M. ([1941] 1993): Rabelais and His World. Overs. Hélène Iswolsky. Bloomington: Indiana University Press.
  • Bodemer, Brett: «Pantagruel's Seventh Chapter:The Title as Suspect Codpiece», California Polytechnic State University, sammendrag Arkivert 29. juni 2011 hos Wayback Machine.
  • Bowen, Barbara C. (1998): Enter Rabelais, Laughing. Vanderbilt University Press. ISBN 0-8265-1306-9.
  • Brahms, William B. (2010): Last Words of Notable People: Final Words of More than 3500 Noteworthy People Throughout History. Haddonfield, NJ: Reference Desk Press. ISBN 978-0-9765325-2-1.
  • Del Campo, Gerald: Rabelais: The First Thelemite. The Order of Thelemic Knights.
  • Dixon, J.E.G. & John L. Dawson (1992): Concordance des Oeuvres de François Rabelais. Genève: Librairie Droz.
  • Febvre, Lucien (1982): The Problem of Unbelief in the Sixteenth Century: The Religion of Rabelais, overs. Beatrice Gottlieb. Cambridge: Harvard University Press.
  • Langer, Ullrich (1997): «Charity and the Singular: The Object of Love in Rabelais» i: Nominalism and Literary Discourse, red. Hugo Keiper, Christoph Bode, & Richard Utz, Amsterdam: Rodopi, s. 217–226.
  • Lee, Jae Num (1971): «Scatology in Continental Satirical Writings from Aristophanes to Rabelais» & «English Scatological Writings from Skelton to Pope» i: Swift and Scatological Satire. Albuquerque: U of New Mexico P, s. 7–22; 23–53.
  • Screech, M.A. (1979): Rabelais. London: Duckworth. ISBN 0-7156-1660-9.

Eksterne lenker rediger