RMS «Oceanic» var et transatlantisk passasjerskip / atlanterhavsskip som gikk fra Liverpool til New York. Det ble bygget for White Star Line, det samme selskapet som opererte RMS «Titanic». Skipet hadde sin jomfrureise 6. september 1899 og var det største skipet i verden frem til 1901.[1] Ved utbruddet av første verdenskrig ble skipet omgjort til en væpnet handelskrysser eller hjelpefartøy. Den 8. august 1914 ble hun satt inn i tjeneste for Royal Navy.

Oceanic
«Oceanic» i New York 6 Juni 1907
Generell info
SkipstypePassasjerskip
Bygget1899
FlaggstatStorbritannia
RederiWhite Star Line
Jomfrutur6. september 1899
Tekniske data[a]
Lengde214,5 meter
Bredde20.8m
Dypgående13,6 meter
Toppfart22 knop
Hovedmaskin22000 Hester
Mannskap349

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

Den 25. august 1914 forlot den nylig utpekte HMS «Oceanic» havnen i Southampton for å patruljere farvannet fra det nord-skotske fastlandet til Færøyene. Den 8. september gikk skipet på et undervannsskjær og ble vraket utenfor øya Foula vest for Shetlandsøyene.[2]

Bakgrunn rediger

På slutten av 1890-tallet var White Star Lines eksisterende prestisjeskip «Majestic» og «Teutonic», begge lansert i 1889, blitt utdatert på grunn av raske framskritt innen maritim teknologi: Konkurrentene deres, Cunard Line, hadde introdusert «Campania» og «Lucania» i 1893, og fra 1897 den tyske Norddeutscher Lloyd begynte å introdusere fire nye Kaiser-klasse passasjerdampere som inkluderte SS «Kaiser Wilhelm der Grosse». For å kunne konkurrere med disse skipene trengte White Star Line å produsere et nytt flaggskip som kunne konkurrere med dem. I 1897 satte White Star «Cymric» i tjeneste. Hun var større enn «Majestic» og «Teutonic», men ikke det største skipet i verden. «Cymric» var større enn «Campania» og «Lucania», men ikke raskere. «Cymric» introduserte strategien med luksus fremfor hastighet. White Star Line brukte denne strategien på «Oceanic».[3]

Design og konstruksjon rediger

 
«Oceanic» under byggingen på skipsverftet til Harland & Wolff i Belfast
 
Motorene til «Oceanic»

White Star Lines’ nye flaggskip «Oceanic» ble bygget på Harland and Wolffs skipsverft Queen's Island verft i Belfast, slik tradisjonen var med skipene til White Star Line, og kjølen ble strukket i 1897. Hun ble oppkalt etter deres første suksessrike linjeskip RMS «Oceanic» fra 1870, og skulle være det første skipet som oversteg Brunels DS «Great Eastern» i lengde, men ikke i tonnasje. Med 17 272 brutto registertonn kostet den fremtidige «Queen of the Ocean» en million pund sterling (tilsvarer 119 760 000 pund i 2021),[4] og krevde 1500 skipsbyggere for å fullføre. «Oceanic» var imidlertid ikke designet for å være det raskeste skipet flytende eller konkurrere om Blue Riband, da det var White Star Lines strategi å fokusere på størrelse og komfort i stedet for hastighet. «Oceanic» ble designet for en tjenestehastighet på 21 knop (39 km/t; 24 mph). Hun ble drevet av to firesylindrede tredobbel ekspansjonsmotorer, som da de ble konstruert den største av sin type i verden, og kunne produsere 28 000 ihp.[3][5][6]

[7]

For å bygge skipet måtte det konstrueres en ny portalkran på 500 tonn på verftet for å løfte de nødvendige materialene for skipets konstruksjon. En annen innovasjon var bruken av hydrauliske naglemaskiner, som ble brukt her for første gang hos Harland og Wolff.[3]

Broen på «Oceanic» var integrert med overbygningen, noe som ga skipet et rent flytende utseende; denne designfunksjonen ville bli utelatt på de neste fire store White Star-skipene, «Cedric», «Celtic», «Baltic» og «Adriatic», med sine noe merkelige, men særskilte «øy»-lignende broer. «Ingenting annet enn det aller fineste» var Ismays politikk overfor denne nye satsingen.[8] Arkitekten Richard Norman Shaw ble ansatt som konsulent for utformingen av mye av interiøret på skipet, som var overdådig dekorert seksjonene til første klasse.[3]

 
Den forseggjorte og dekorerte kuppel på «Oceanic»
 
Røyerommet på første klasse

«Oceanic» ble bygget for å huse 1710 passasjerer: 410 på første klasse, 300 på andre klasse og 1000 tredje klasse, pluss 349 i mannskapet.[3] I selvbiografien Charles Lightoller (andrestyrmann på «Titanic»),[9] gir en beretning om hvordan det var å være offiser på dette fartøyet.

Innkvartering til passasjerene ble konstruert på en måte som ligner på «Teutonic» og «Majestic», med første klasse midtskips, andre klasse plassert i akterenden av overbygningen og tredje klasse fordelt i fartøyets fremre og aktre ende på fire dekk; Promenade, øvre, salong og hoveddekket. Første klasse okkuperte plasser på alle fire dekk, hvorav de fleste var dedikert til en rekke romslige og komfortable lugarer med én, to og tre passasjerer. Det var et bibliotek på promenadedekket og et røykerom på den aktre enden av øvre dekk, med den mest imponerende var den elegante kuppelen som dekket førsteklasses spisestue på salongdekket.[10] Førsteklasses spisestue kunne skilte med både piano og orgel. Det var køyer for kammertjenere og tjenestepiker i umiddelbar nærhet av lugarene til førsteklasse.[11]

I likhet med det som ble sett om bord på «Teutonic» og «Majestic», hadde innkvartering ombord for andre klasse mer beskjeden eleganse, men romslig og komfortabel. Et eget dekkshus i akterenden av overbygningen ga både åpne og lukkede promenadedekk og huset et bibliotek og røykerom som var nedskalerte versjoner av motstykkene på førsteklasse. Den samme nedskaleringen var også spisesalen til andre klasse, som hadde plass til 148 gjester, og utvalget av komfortable to- og fire-køyers lugarer.

Tredje klasse, slik det var vanlig på alle fartøyene til White Star Line i Nord-Atlanteren, var strengt adskilt i motsatte ende av fartøyet på øvre, salong- og hoveddekk. På øvre dekk var innganger plassert i tilknytning til de fremre og aktre brønndekkene, der de fleste toalettene var plassert. Helt i akterenden av dekket var røykerommet til tredje klasse og det generelle rommet, samt kabyss (byssa).[12] Enslige menn ble innlosjert i fem rom i den fremre enden av fartøyet (to på salongdekket, tre på hoveddekket), som hver ble lagt ut i en ganske ny utforming av åpne køyer. Ettersom tredje klasse var fordelt i hver ende av fartøyet, hadde de fremre avdelingene køyeplass for omtrent 100 mann, mens konvensjonelle sovesaler med åpen køye ofte utgjorde opp til 300 passasjerer på andre skip. Dette muliggjorde en mer åpen planløsning som var langt mindre overfylt, komplett med langbord og trebenker hvor mannlige passasjerer fikk servert måltidene sine.[13]

Karriere rediger

 
«Oceanic» på et gammel, fargelagt postkort
 
«Oceanic» til kai i New York, 1903

«Oceanic» ble sjøsatt den 14. januar 1899, en begivenhet som ble sett av over 50 000 mennesker. Hun ville være den største og siste britiske rutebåten som ble lansert på 1800-tallet. Etter innredningen og testing på vann forlot hun Belfast og seilte til Liverpool den 26. august samme år, og da skipet ankom ble det åpnet for publikum og presse hvor det ble mottatt med stor fanfare. Skipet forlot Liverpool på sin jomfrutur til New York den 6. september, under kommando av kaptein John G. Cameron. Thomas Ismay fra White Star Line hadde planlagt å være om bord, men var på dette stadiet for dårlig. Skipet fullførte seilasen på 6 dager, 2 timer og 37 minutter med en gjennomsnittsfart på 19,57 knop og ankom New York til en henrykt velkomst. En skuffende resultat, som snart ble tydelig, var tendensen til at skipet hadde overdreven vibrasjon i full fart, delvis på grunn av dets lange og smale design. For å unngå dette problemet ble det snart funnet nødvendig å betjene skipet med en hastighet på 19,5 knop (36,1 km/t; 22,4 mph), lavere enn dets planlagte hastighet på 21 knop (39 km/t; 24 mph).[3]

De første årene av karrieren til «Oceanic» var ganske begivenhetsrike, ettersom det ble godt mottatt av publikum på begge sider av Atlanterhavet. Mellom 1900 og 1906 slo skipet sine viktigste rivaler, Cunards fartsdronninger «Campania» og «Lucania», samt sine egne løpekamerater for vestgående kryssinger.[14]

I 1900 ble skipet truffet av lynet mens det lå til kai ved Liverpool og mistet toppen av stormasten. Den 4. august samme år mens det lå til kai ved havnen i New York, ble hun truet av en alvorlig brann i lasterommet på SS «Bovic» som lå til kai rett ved siden av «Oceanic». Heldigvis ble brannen brakt under kontroll før den kunne spre seg til «Oceanic».[3]

Den 7. august 1901 var «Oceanic» i en tung tåke, nær Tuskar Rock i Irland, involvert i en kollisjon med det lille SS «Kincora» til selskapet Waterford Steamship Company, og senket det mindre fartøyet og drepte syv.[3][8]

Den 18. november 1904, fire dager ute fra New York, møtte «Oceanic» sterk kuling, stormfull sjø og snø, slagene skipet tok slo inn to ventiler, som førte til at en betydelig mengde vann kom inn i skipet.[3]

I 1905 gjorde 45 av skipets fyrbøtere mytteri i protest mot de ubehagelige arbeidsforholdene i skipets kjelerom, noe som resulterte i domfellelse og fengsling av 33 fyrbøtere.[3][15]

I 1907 hadde White Star planer om å etablere en ekspresstjeneste fra Southampton. Et annet selskap, American Line, hadde hatt stor suksess ut av denne havnen grunnet dens nærhet til London, og det ble til slutt besluttet at «Oceanic», sammen med «Teutonic», «Majestic» og det nylig fullførte «Adriatic» skulle avslutte fra denne havnen, og foreta dobbeltanløp kl. den franske havnen i Cherbourg og linjens tradisjonelle terminal i Queenstown før den satte kursen mot New York.

I april 1912, under avgangen til RMS «Titanic» fra Southampton, ble «Oceanic» involvert i en nære kollisjon av «Titanic» med SS «New York». «Oceanic» var i nærheten da «New York» brøt fra fortøyningen hennes og nesten kolliderte med «Titanic» på grunn av det store kjølvannet forårsaket av «Titanic»s størrelse og hastighet. En måned senere, i midten av mai 1912, plukket «Oceanic» opp tre lik fra en av livbåtene som ble flytende i Nord-Atlanteren etter at «Titanic» sank.[16] Etter at de ble plukket opp, ble likene deretter begravet til sjøs.[17]

Den første verdenskrig rediger

 
Modell av «Oceanic»

«Oceanic» hadde blitt bygget med en avtale med det britiske Admiralitetet, som ga et årlig tilskudd til vedlikehold av ethvert skip under forutsetning av at det kunne bli innkalt til tjeneste i krigstider. Slike skip ble bygget etter særskilte maritime spesifikasjoner, i tilfellet med «Oceanic», slik at 4,7-tommers kanonene skulle kunne raskt bli monteres. «Den største rutebåten på hennes tid» ble satt i flåtetjeneste den 8. august 1914 som en væpnet handelskrysser eller hjelpeskip.[3]

Den 25. august 1914 forlot den nylig utpekte HMS «Oceanic» havnen i Southampton på krigstjeneste, men som skulle vare i bare to uker. «Oceanic» skulle patruljere farvannet fra det nord-skotske fastlandet til Færøyene, spesielt området rundt Shetland. Skipet hadde fullmakt til å stoppe frakt ved kapteinens skjønn, og til å sjekke last og personell for potensielle tyske forbindelser. For disse pliktene bar skipet Royal Marines og kaptein William Slayter ble utnevnt til kommandant. Skipets tidligere sivile kaptein, Henry Smith, med to års tjeneste, forble på skipet med rang som kommandør innen Royal Naval Reserve (RNR). Mange av det opprinnelige mannskapet fortsatte også å tjene på «Oceanic». I realiteten hadde «Oceanic» derfor to kapteiner, og dette ville føre til forvirring om kommandokjeden.[3]

Ødeleggelse rediger

 

«Oceanic» satte kursen mot Scapa Flow i Orknøyene, Storbritannias største ankerplass for den britiske flåten, med lett tilgang til Nordsjøen og Atlanterhavet. Herfra fortsatte skipet nordover til Shetland og seilte kontinuerlig på en fast sikksakk-kurs som en forholdsregel mot å bli målrettet av tyske u-båter. Denne vanskelige manøvreringen krevde ekstremt nøyaktig navigering, spesielt med et så stort fartøy. Til slutt ser det ut til å ha vært dårlig navigasjon, snarere enn fiendtlig handling som førte til undergangen til «Oceanic».[3]

En unøyaktig posisjonsbestemmelse ble gjort natt til 7. september av navigatørløytnant David Blair RNR (tidligere tildelt, så omdisponert fra «Titanic»). Mens alle på broen trodde de var godt sørvest for den lille øya Foula, vest for Shetland, men de var faktisk anslagsvis tretten til fjorten mil lenger nord enn de trodde og øst for øya i stedet for vest. Dette satte dem direkte på kurs mot et undervannsskjær, de beryktede Shaalds utenfor Foula (også kjent som Hoevdi Grund og er så markert på kart), som utgjør en stor trussel mot skipsfarten, ettersom skjæret ligger kun en meter under havoverflaten, og i rolig vær er ingen tegn på advarsler overhodet.[3]

Kaptein Slayter hadde trukket seg tilbake etter nattevakten, uvitende om situasjonen, med ordre om å styre til Foula. Kommandør Smith overtok morgenvakten. Etter tidligere å ha vært uenig med sin overordnede om å navigere et skip så stort som «Oceanic» i det farlige farvannet rundt de skotske øyene, instruerte han navigatøren om å plotte en kurs vestover, og ut til havet, og bort fra (som han trodde) fra skjulte farer som skjær. Ukjent for Smith var skipet på kurs mellom øya og revet like sør for den. Slayter må ha følt kursen endret, da han dukket opp igjen på broen for å motbevise Smiths ordre og avsa det som viste seg å være en forhastet og dårlig informert beslutning, da skipet igjen endret kurs direkte mot revet.[3]

Skipet gikk på grunn på Shaalds om morgenen den 8. september, omtrent 2,5 nautiske mil (5 km) øst for Foulas sørspiss. Hun ble vraket i et flatt stille og klart vær. Det var det første allierte passasjerskipet som gikk tapt i krigen.[3] Det ligger på 60°07.05′N 001°58.30′W, rutenettreferanse HU 01172 36937.[18]

Redning rediger

Aberdeen-tråleren «Glenogil» var det første fartøyet på stedet, og selv om det forsøkte å trekke det massive skipet av skjæret, viste det seg å være en umulig oppgave. Med skroget allerede sprukket, ville ikke «Oceanic» ha holdt seg flytende lenge i åpent farvann.[19] Andre skip i området ble kalt inn for å bistå i redningsaksjonen som skulle følge. Hele skipets mannskap gikk over til tråleren via skipets livbåter og ble deretter ferget til den ventende væpnede handelskrysseren HMS «Alsatian», og HMS «Forward». Charles Lightoller, skipets førsteoffiser (og også den øverste offiseren som overlevde forliset av «Titanic»), var siste mann av gårde, og tok med seg navigasjonsrommets klokke som suvenir.

Admiralitetets bergingsfartøy «Lyons» på 573 tonn ble raskt sendt til stedet, og med ordene til laird av Foula, professor Ian Holbourn, som skrev om katastrofen i sin bok The Isle of Foula:

 Sjøsettingen av «Lyons», en bergingsbåt som skyndte seg til stedet, var i stand til en hastighet på ti knop, men klarte ikke å komme seg fram med tidevannet mot seg selv om det prøvde i femten minutter. Selv da hadde ikke tidevannet nådd toppen, og den ansvarlige offiseren regnet med at med fullt tidevann ville det ha vært 12 knop, han innrømmet at han ikke ville ha trodd det om han hadde han blitt fortalt det.[20] 

Holbourn har fortalt at ble sagt at kommandør Smith, etter å ha kommet i land ved Foulas lille brygge, og tittet tilbake ut mot havet mot det strandede skipet sitt to mil unna, kommenterte han at skipet ville bli værende på revet som et monument og ingenting ville flytte det. En av Foula-mennene, med erfaring på Shetlandsstormenes full kraft og raseri, skal ha mumlet med en ikke ukjent kynisme: «Jeg gir henne to uker».[20]

Bemerkelsesverdig nok, etter en kraftig kuling som hadde vedvart gjennom natten til 29. september, bare to uker etter hendelsen oppdaget øyboerne dagen etter at skipet hadde blitt fullstendig oppslukt av havet, og hvor det fortsatt er, spredt fra hverandre under trykket fra havet.

Katastrofen ble fortiet i samtiden, da man mente at det ville være pinlig å offentliggjøre hvordan et verdensberømt linjeskip hadde gått på grunn i vennligsinnet farvann i godt vær i løpet av fjorten dager etter at det begynte å tjene som marinefartøy. Avsløringen av en slik grov inkompetanse på dette tidlige stadiet av krigen ville ha hatt negativ virkning på nasjonal moral.

Krigsrett rediger

 
En av propellbladene til «Oceanic» er bevart i Fife

Førstestyrmann David Blair[21] ble stilt for krigsrett på marinebasen Devonport i november 1914, og hvor han ble funnet skyldig i å ha strandet HMS «Oceanic», og ble beordret til å bli irettesatt. I sitt forsvar mente han at han ble frikjent av bevisene gitt av kaptein Slayter og kommandør Smith om at han var under deres tilsyn, og at strandingen skyldtes unormale havstrømmer.

En lignende anklage ble framsatt mot kommandør Smith ved en annen krigsrett; bevisene for påtalemyndigheten var de samme som i den forrige saken, men vitner som ble avhørt med sikte på å vise at posisjonen til den siktede på «Oceanic» ikke var klart definert av marinemyndighetene, og at han ble forstått å handle utelukkende i en rådgivende egenskap. Han ble frikjent dagen etter, da det ble funnet at han ikke hadde hatt kommandoen den 8. september.

Kaptein Slayter ble også frifunnet

Berging rediger

I 1924 forsøkte et bergingsselskap som hadde vært engasjert ved Scapa Flow å berge det som var igjen av vraket; men de lyktes ikke. I 1973 ble det gjort et nytt forsøk på å berge deler av vraket og propellene for skrotverdien.[22]

Livbåt rediger

I 2016 ble livbåt 6 til Oceanic» gjenoppdaget og deretter restaurert.[23] Det er i samlingen til Shetland Museum i Lerwick. Livbåten er en av de to siste livbåtene fra White Star Line som fortsatt er intakte i verden, den andre er livbåt 2 fra SS «Nomadic» (1911).[24]

Referanser rediger

  1. ^ Newman, Jeff: «R.M.S. Oceanic (II)», Great Ships. Arkivert fra originalen den 20. juni 2012
  2. ^ «Oceanic», Scottish Shipwrecks
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Kerbrech, Richard De (2009): Ships of the White Star Line. Ian Allan Publishing. ISBN 978-0-7110-3366-5. s. 81–86.
  4. ^ UK Retail Price Index inflation figures are based on data from Clark, Gregory (2017): «The Annual RPI and Average Earnings for Britain, 1209 to Present (New Series)», MeasuringWorth
  5. ^ Bonsor, N.R.P. (1978): North Atlantic Seaway. s. 739–740.
  6. ^ Haws, Duncan (1990): White Star Line (Oceanic Steam Navigation Company). ISBN 0-946378-16-9. s. 52–53.
  7. ^ «RMS Oceanic». Darrel R. Hagberg. Arkivert fra originalen den 27. februar 2009
  8. ^ a b «RMS Oceanic», Darrel R. Hagberg 2003
  9. ^ Lightoller, C.H. (1935): Titanic and other ships, Nicholson & Watson. Arkivert fra originalen den 1. juni 2019. Gjenutgitt på Gutenberg of Australia eBook
  10. ^ Chirnside, Mark (2018): Oceanic: White Star's Ship of the Century, The History Press, s. 38-45
  11. ^ Technical Publishing Co Ltd (1899): The Practical Engineer. Bind XX, juli–desember. Manchester: Technical Publishing Co Ltd. s. 214.
  12. ^ «kabyss», NAOB
  13. ^ Chirnside (2018), s. 48-49.
  14. ^ Chirnside (2018), s. 76.
  15. ^ «Mutiny Aboard A White Star Line Ship», Titanic and Other White Star Line Ships. Arkivert fra originalen den 25. juli 2012
  16. ^ Thomas Beattie, en passasjer fra første klasse, og to medlemmer fra mannskapet.
  17. ^ Bartlett (2011), s. 242–243.
  18. ^ Historic Environment Scotland: «HMS Oceanic: Hoevdi Grund, Foula, Atlantic (102901)», Canmore
  19. ^ «Oceanic», The Great Ocean Liners. Arkivert fra originalen den 23. juli 2008.
  20. ^ a b Holbourn, Ian Stoughton (2001): The Isle of Foula. Birlinn Ltd. ISBN 1-84158-161-5.
  21. ^ «Second Officer David Blair - Oceanic Disaster», Titanic Officers
  22. ^ «Navy News» (628). United Kingdom Ministry of Defence. November 2006: 14. Arkivert fra originalen den 4. mars 2016
  23. ^ Oceanic lifeboat restoration almost complete, Shetland News. 2. april 2016
  24. ^ «Nomadic's Surviving Lifeboat», Nomadic Preservation Society mai 2013. Arkivert fra originalen den 4. februar 2015.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

(en) Oceanic (ship, 1899) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons