Røykstue
En røykstue eller røykovnstue er et bolighus uten skorstein. Ildstedet er enten en åpen åre vanligvis plassert midt på gulvet, eller en røykovn som er plassert i ett av stuas hjørner. Fra begge disse ildstedstypene slipper røyken ut i rommet, legger seg under taket og slippes ut gjennom en åpning i taket som i norsk tradisjon kalles ljore. Ljoren er forsynt med ei luke, tradisjonelt trukket med en hinne fra en dyremave (mavesekk eller urinblære). Før vindusglass ble vanlig, tjente også ljoren til å slippe lyset inn. I de skogfinske røykstuene slapp røyken ut av en røykkanal av tre med en hatt på toppen, som stod opp over yttertaket.[1] Hensikten med røykstuen var å spare brensel, ettersom steinveggene holdt på varmen.[2] Røykstuene ble også kalt «ljorestuer» eller «rotstuer» (dialekt: rotstova). En «loftstue» står i kontrast til røykstue ved at den har skorstein og dermed kan ha himling og overetasje.[3]
Ordet «stue» (stove) brukes i denne sammenheng om det som i dag kalles et bolighus, ikke om boligens oppholdsrom («dagligstue»).[4]
Historiske utvikling og geografiske forskjeller rediger
Ei røykstue har vanligvis ikke mer enn én etasje. Hans Strøm beskriver omkring 1760 røykstuen som en stue uten loft, og den var forsynt med et «hvelvet» ildsted nær døren. Så lenge det brant på ildstedet, var stuen fylt med røyk og innvendig svart av sot, særlig under taket og et stykke ned på veggene. Røykstuene hadde på Strøms tid tradisjonelt ingen vinduer, og alt lys kom gjennom ljoren. I hus bygget på hans egen tid var glassdekkete vinduer («glass-stuer») mer vanlige.[5] Ifølge Ivar Aasen ble «glasstue» også brukt om et eget rom, en finstue som ikke ble brukt til daglig.[3])
Røykstuer har vært brukt over hele Norge i tiden før det ble vanlig med skorstein eller røykpipe. Munksgaard tror at røykovnen ikke var vanlig på landsbygda i middelalderen, og fortrengte åren først på 1600-1700-tallet.[6] Lengst holdt røykstuene seg i enkelte avsidesliggende strøk: Setesdal, Hardanger og Nordmøre. På Finnskogen, blant skogfinner, var den tradisjonelle finske røykstua i bruk. Eldhus og seterstuer var lenge røykstuer. På Kirkjubøargarður på Færøyene kan røykstuen dateres til rundt 1300 når den sammenholdes med norsk bygningsmateriale, som storstovo på Aga i Ullensvang.[7][8] Gerhard Schøning noterte på sin reise gjennom Nordmøre i 1773 at i Stangviks, Aures og Surnadals prestegjeld er «Røgstuer endnu meget i Brug».[9]
Voss og Hardanger rediger
Årestuene hadde ofte hardtrampet jord ellet steinheller som gulv. Blant annet i Vossebygdene der det var god tilgang til skifer, var hellegulv vanlig. På Voss hadde noen årestuer tregulv der bordet sto, i stedet for ved åren eller døren. På Voss var det en del årestuer med kjeller, der kjellertaket (etasjeskilleren) var av tykke skiferheller dekket med et tykt lag hardtrampet jord som trolig tjente som isolasjon. Lagmannsstova i Aga i Hardanger hadde åre i overetasjen midt på tregulvet. Da det ble vanlig med røykovn, ble det også vanlig med heldekkende tregulv i røykovnstuene. På Voss var det vanlig at selve åren var bygget opp av skiferheller på høykant.[10] Ole Didrik Lærum kartla de mange gamle røykstuene og årestuene på Voss.[11]
Innføring av peis og pipe rediger
De fire sperrene rundt ljoren var ofte fint tilhugget og dekorterte. Det forekom at det ble satt en kasse på mønet over ljoren for å få røyken høyere opp. Røykstuer og ljore var i bruk i flere hundre år etter at peis og pipe var kjent. I byene ble pipe vanlig på 1500-tallet, mens ljore var i bruk til 1700-tallet på Østlandet og til 1800-tallet på Vestlandet og Sørlandet. På Østlandet ble peis og pipe tatt i bruk på 1600-1700-tallet, mens i Telemark og Setesdal samt en del indre bygder på Vestlandet var åren i bruk mye lengre. I Ryfylke ble åren erstattet av røykovn på tidlig 1800-tallet. På Vestlandet ellers var røykovnen dominerende i hundreårene før jernovn med pipe ble innført.[10]
I Snorre Sturlasons saga om Olav Kyrre nevnes ovnsstuer, det er usikkert om dette var røykovnsstuer eller stuer med peis og pipe. Arkeologiske undersøkelser tyder på at det har forekommet oppmurte og kanskje overbygde ildsteder i hjørnet av middelalderhus i Norge, blant annet i byene. Røykovnen kan ha vært brukt i byene lenge før den ble tatt i bruk på bygdene. Etter brannen i Bergen i 1702 ble det forbud mot røykovner, men forbudet ble ikke respektert, og røykovn var vanlig på Bryggen.[10]
Ljoren ga godt lys ovenfra, og sammen med døren ga den effektiv ventilasjon av rommet. Ifølge Eilert Sundt var årestuer vanlig øst i landet og røykstuer vest i landet. Åren krever mer ved enn røykovnen. Røykovnen lignet på en peis uten skorstein og var et oppmuret steinmassiv ofte med leire som bindemiddel. Den store steinmassen kunne magasinere varmen en hel dag, så det ikke trengtes å fyre mer enn to ganger i døgnet. Ljoren ble vanligvis stengt når fyringen var ferdig og ovnen oppvarmet. Røykovnen sparte plass fordi den sto i et hjørne i stedet for midt på gulvet som åren gjorde.[10]
Eilert Sundt besøkte i 1865 en fjellbygd der en mann hadde bygd seg hus med kokeovn (jernovn med skorstein) i stedet for røykovn, noe ingen andre i bygda hadde gjort før. Mannen forklarte fordelen med kokeovn: Ingen røyk som skitnet til f.eks bøkene i bokhylla, stuen kunne når som helst varmes opp, han kunne koke når som helst (og spare brensel), han unngikk fukt fra ljoren som fikk gulvet til å råtne, unngikk gjennomtrekk i rommet under fyring, og det var mulig å legge en overetasje eller «lem» over stuen. Men ulemper ble også nevnt: Matdamp gjorde stuen fuktigere med fare for råte, luften ble mer innestengt (uten ventilasjon fra ljoren), kokeovnen ga ikke nok varme om vinteren, det var ikke lett å tørke fyringsved eller fuktige klær, og kokeovnen ga ingen mulighet til å tørke maltet slik som røykovnen.[10]
Myndighetene var oppmerksomme på brannfaren ved ildsted uten pipe, og i 1776 ble det påbudt med pipe i nybygde hus. Påbudet ble opphevet i 1806, og utover på 1800-tallet ble det fortsatt muret nye røykovner i blant annet Sunnfjord.[4]
Røykstuen har på grunn av røyken bare en etasje, uten loft eller himling. Den skogfinske røykstua har ei himling eller et brekt innertak som hviler over to svære bærestokker. Disse årene går på de fleste røykstuene ut igjennom gavlveggen og er ofte det eneste som særmerker en røykstue utvendig, om man da ser bort fra røykhatten på toppen av røykkanalen av tre som stikker opp over yttertaket og leder røyken ut fra røykstuerommet.[1] Da pipe eller skorstein ble tatt i bruk, kunne rommene få himling, og bolighusene bygges i flere etasjer.[4][12] Røykstue-loftstue er en kombinasjon av to bygningstyper. Disse tilhører en sunnmørsk byggetradisjon.[13] Vanligvis var røykstuen eldst, med loftstuen som et senere påbygg. På Sunnmøre ble den lave langstrakte byggestilen beholdt også etter at husene fikk skorstein, mens på Nordmøre og dels i Romsdal ble våningshusene oppført som toetasjers «lån» i trøndersk stil.[6]
Erik Pontoppidan skjelnet i 1753 mellom «klarstue» med peis og vinduer, og røykstue med åpent ildsted og ljore i taket. Han skrev at ljoren sørget for både å slippe røyk ut og lys inn.[14]
Bilder rediger
-
«Røgstuen, Bygdø» -
«Askoberget i Grue, Hedmark», røykstue fra 1863 -
Røykstue (rökstuga på svensk) bygd av skogfinner, på friluftsmuseet Karmenkynna hembygdsgård i Torsby i Värmland i Sverige. Legg merke til røykhattene på taket. -
Røykovn på Finngården Ritamäki i Torsby i Sverige. Gården ble drevet av skogfinner fram til 1964. -
![Løsetstova i Stordal (Sunnmøre) i røykstuestil.[15]](//upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/4b/Das_Langhaus_in_Stordal._02.jpg/170px-Das_Langhaus_in_Stordal._02.jpg)
Løsetstova i Stordal (Sunnmøre) i røykstuestil.[15]
![Løsetstova i Stordal (Sunnmøre) i røykstuestil.[15]](/wiki/Fil:Das_Langhaus_in_Stordal._02.jpg)
Referanser rediger
- ^ a b Nesholen, Birger (1992). Livet på Finnskogen. Finnetunet. ISBN 82-91208-01-8.
- ^ Dybdahl, Audun: «røykovnstue» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. april 2024 fra [1]
- ^ a b Aasen, Ivar (1977). Norsk Ordbog: med dansk Forklaring. Oslo: Fonna forl. ISBN 8251300290.
- ^ a b c Vreim, Halvor (1947). Norsk trearkitektur. Oslo: Gyldendal.
- ^ Strøm, Hans (2001 [1762]). Beskrivelse over Fogderiet Søndmør (ny utgave, latinske bokstaver). Vista forlag. Sjekk datoverdier i
|dato=(hjelp) - ^ a b Munksgaard, Jan Henrik (1977). «Byggeskikkene – litt av hvert av mange sorter». I Larsen, Pio. Møre og Romsdal. Oslo: Gyldendal.
- ^ Berg, Arne (1995). «Bispagarðurin í Kirkjubø». Norske tømmerhus frå mellomalderen (utgitt av Riksantikvaren). bd. V. Oslo: Landbruksforlaget. s. 249–257. ISBN 82-529-1381-4.
- ^ Arge, Símun V. (2008). «Kirkjubøur – Færøernes middelalderlige bispesæde. Monumenter og bevaring». I Arge, Símun V. og Mortensen, Andras. Nordisk Ruinseminar, Færøerne 18.–20. september 2007. Indlæg fra seminaret (PDF). Tórshavn: Føroya Fornminnissavn. s. 21–35. ISBN 978-99918-3-262-3. Arkivert fra originalen (PDF) 10. august 2016.
- ^ Bøe, Bernt (1996). "Kyrkja i Stangvik": stavkyrkja 1407-1783, korskyrkja 1784-1896 : Stangvik kyrkje 100 år 1897-1997. [Kvanne]: Stangvik sokneråd. ISBN 82994117118 Sjekk
|isbn=-verdien: length (hjelp). - ^ a b c d e Lærum, Ole Didrik; Brekke, Nils Georg (1990). Røykstova: bustad gjennom tusen år. Universitetsforlaget. ISBN 8200210448.
- ^ Gjerdåker, Johannes (1991). Ålmenn soge for Voss. Voss: Voss bygdeboknemnd. ISBN 8290622112.
- ^ Bilde av røykestue på Stranda hos Kulturminnefondet Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., lest på nett 3. april 2013.
- ^ Sylthe, Christ Allan (2005). «Påbyggskikk i Romsdal». Kulturminnevern gjennom 30 år. Fortidsminneforeningen, Romsdal avdeling. s. 42–49. ISBN 82-90052-71-5.
- ^ Maihaugen: Byggeskikk i endring[død lenke] lest 3. april 2013.
- ^ «Prestestova i Stordal», hentet fra Wayback Machine
Se også rediger
Litteratur rediger
- Visted, Kristofer og Stigum, Hilmar (1951). Vår gamle bondekultur. bd. 1. Oslo.
- Sylthe, Christ Allan (2005). «Påbyggskikk i Romsdal». Kulturminnevern gjennom 30 år. Fortidsminneforeningen, Romsdal avdeling. s. 42–49. ISBN 82-90052-71-5.