Rødserov

art i gruppen serovgeiter

Rødserov (Capricornis rubidus) er en småvokst monotypisk geiteantilope i slekten serovgeiter (Capricornis) som inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae).[2] Arten regnes som nær truet[1] og finnes trolig kun i Myanmar, men man vet egentlig svært lite om både økologien og totalbestanden for denne nærmest mytiske arten.[2]

Rødserov

Vitenskapelig(e)
navn
:
Capricornis rubidus
Blyth, 1863
Norsk(e) navn: rødserov,
burmarødserov
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyr
Rekke: ryggstrengdyr
Klasse: pattedyr
Orden: klovdyr
Familie: kvegfamilien
Slekt: serovgeiter
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet
Duckworth & Than (2008)[1]

Habitat: terrestrisk, tropisk skog i et åslendt landskap
Utbredelse: Myanmar
Utbredelseskart for rødserov

TaksonomiRediger

En relativt nylig publisert reklassifiseringsstudie av goraler og serovgeiter bekrefter definitivt at rødserov er en selvstendig art,[3][4] men tidligere ble den ofte regnet som en underart av sumatraserov (C. sumatraensis).[2] Mori, Nerva & Lovari (2019) hevder også at rødserov og taiwanserov (C. swinhoei) er søsterarter og trolig etterkommere av ei eldre slektslinje på fastlandet.[3]

BiologiRediger

Rødserov er kompakt og har en kroppslengde på cirka 140–155 cm og en skulderhøyde rundt 85–95 cm. Halen er kort og måler kun 8–16 cm. Horna er sorte og vokser i ei bakovervendt svak bue og måler cirka 15–21 cm. Arten veier cirka 110–140 kg.[2]

Rødserov blir trolig ofte forvekslet med kinaserov (C. milneedwardsii) og himalayaserov (C. thar), siden også disse kan bli ganske røde og grensen mellom dem er svært uklar. Himalayaserov kalles også assamrødserov, noe som trolig ytterligere bidrar til forvirringen. Dette har gjort at mange tror utbredelsen er større enn den faktisk er. Rødserov har imidlertid rødbrun pels med pelshår som har sort base, snarere enn hvit base slik kinaserov og himalayaserov har, og pelsen blir gravis mørkere mot bakparten på dyra.[2] Dyra har også ei sort dorsalstripe langs ryggraden, som renner fra nakken og helt bak til halen. I nakken har dem man som kan reises opp når dyra blir ivrige.[2]

Arten har også lite kjønnspreg, så det kan være vanskelig å se forskjell på kjønnene. Bukker og geiter lar seg lettest skille gjennom forskjeller i genitalia og på bukkenes typisk mer slitte hornspisser.[2] Hodet har innslag av kremfarget gråhvitt øverst i halsen, på kinnene, underkjeven og ved snuten. De oppreiste ørene er ganske lange og spisse. Dyra har også preorbitale duftkjertler som er lett synlige like under øyene. Begge kjønn bærer horn. Buksiden er såvidt lysere, men ikke hvitaktig som hos kinaserov og himalayaserov. Ekstremitetene blir også hvitaktige helt nederst mot klovene.[2]

Arten har en hestesko-lignende utbredelse nær riksgrensene i det aller nordligste og nordvestlige Myanmar. Habitatet består av tropisk skog i et åslendt landskap, og habitatet strekker seg langt utover den forventede utbredelsen for arten. Det deles med blant annet kinaserov og himalayaserov, noe som er årsaken til at man tror at disse dyra ofte forveksles. Dietten består i hovedsak av ulike sorter gress, skudd og friske blader. Lite ellers er imidlertid kjent omkring økologien til denne arten, men den forventes å ligne andre serovgeiter. Arten lever for det meste solitært, men kan også ferdes i mindre grupper, typisk bestående av 4–5 dyr.[2]

InndelingRediger

Inndelingen følger Mori, Nerva & Lovari (2019),[3] men det knytter usikkerhet til noen varianter.

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ a b Duckworth, J.W. & Than Zaw. 2008. Capricornis rubidus. The IUCN Red List of Threatened Species 2008: e.T3815A10102774. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2008.RLTS.T3815A10102774.en. Downloaded on 22 October 2020.
  2. ^ a b c d e f g h i Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 428–441. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ a b c Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262. DOI: https://doi.org/10.1111/mam.12154
  4. ^ Li, G., Sun, N., Swa, K., Zhang, M., Lwin, Y. H., & Quan, R. C. Phylogenetic reassessment of gorals with new evidence from northern Myanmar reveals five distinct species. Mammal Review, 50(4) 325-330. DOI: https://doi.org/10.1111/mam.12200

Eksterne lenkerRediger