Åpne hovedmenyen

De røde lanterner var en marginal gruppe boksere i provinsen Zhili i Kina år 1900. Gruppen var særpreget idet den utelukkende bestor av unge kvinner. Ellers var de forskjellige gruppene innen bokserbevegelsen mannlige, i de grader at de fryktet et kvinnelig nærvær. De trodde at kvinner under visse omstendigheter ville tappe dem for kraft slik at de ikke lenger var usårlige og overvinnelige.

De røde lanterner var sammensat av grupper av tenåringsjenter og unge ugifte kvinner. De beretninger som går ut på at de til tider deltok i angrep mot kristne kinesere, utlendinger eller mot findtlige troppestyrker under bokseropprøret, er relativt få, og ansees som usannsynlige. Derimot var de ved besvergelser og andre magiske øvelser engasjert i å overføre magisk kraft til de kjempende (mannlige) boksergrupper.

Medlemmene av De røde lanterner var kledt i rødt fra topp til tå, med drakter, lommetørkler og bandolærerer i rødt, i tillegg til at de ofte bar med seg en rød lanterne. Deres indre kommandostruktur var likesom boksernes (Eldre søsterdisippel og sekundær søsterdisippel), og de møttes ved egne templer i byene og ved kampringer på landsbygda.[1]

De var mest synlige i Tianjin (den gang i Zhili, og gvnernørens residensby), der det sommeren 1900 var harde angrep mot kirker, kristnes hjem, kristne borgere og etterhvert også mot de utenlandske konsesjonsområder som ble beleiret i mange uker. Også tropper fra Åttenasjonsalliansen var involvert i stridighetene.

Under kulturrevolusjonenRediger

Selv om De røde lanterner spilte en så underordnet rolle under bokseropprøret at de i de fleste historiefremstillinger ikke nevnes, eller vare nevnes i forbifarten, ble de ettertrykkelig løftet frem under den første fasen av kulturrevolusjonen i Folkerepublikken Kina. Det var særlig påtagelig i 1967, da den revolusjonære propaganda trakk paralleller mellom dem og rødegardistene. Det var deres ungdommelighet, den røde fargen, kampviljen mot utenlandsk innflytelse som gjorde den patriotiske sammenligningen nærliggende. Blant de få operastykker som var tillatt oppført under kulturrevolusjonen, var Jiang Qings operastykke Den røde lanterne («Hongdeng ji») fra 1964. Stykket skildrer Maos hustru Jiang, jernbanearbeideren Li Yuhe og hans kone som kjempet mot japanerne, der hans jernbanelanterne spilte en viss rolle. Denne røde lanternen overlot han senere til datteren Li Tiemei. Slik ble lanternen symbol på den vedvarende revolusjonære patriotiske kamp som gikk i arv fra generasjon til generasjon.[2]

En omfattende propaganda utnyttet symbolet for å trekke tråder tilbake fra rødegardistene til bokserne, som ble fremstilt som de åndelige forfedre for samtidens revolusjonære rettledet av Mao, den røde morgengrys sol.

La oss fortsatt holde høyt det revolusjonære opprørs banner, og gjennomføre Den store proletære kulturrevolusjon til ende; å frembære verdensrevolusjonen til sin slutt, å ettertrykkelig ødelegge den gamle verden og bygge opp en ny verden preget av det klare røde Mao Zedongs tanker! Lenge leve «de røde lanterners» revolusjonære ånd! Lenge leve rødegardistene! Lenge leve de uovervinnelige Mao Zedongs tanker![3]

Det var i tillegg også en navnelikhet som gjorde parallellen tiltrekkende: Hongdengzhao og Hongweibing (De røde lanterner / Rødegarden).[4]

Referanser og fotnoterRediger

  1. ^ Paul A. Cohen: History in Three Keys: The Boxers as Event, Experience, and Myth, New York: Columbia University Press, 1997. s. 39
  2. ^ Paul A. Cohen: History in Three Keys: The Boxers as Event, Experience, and Myth, New York: Columbia University Press, 1997
  3. ^ Sun Daren: «"Hongdengzhao" geming zeofan jingshen song» [Pris til «De røde lanterner»s levende ånd], i Gunming Ribao, 27. august 1967
  4. ^ Paul A. Cohen: History in Three Keys: The Boxers as Event, Experience, and Myth, New York: Columbia University Press, 1997