Qieyun (kinesisk: 切韵, pinyin: Qièyùn) er et kinesisk rimleksikon utgitt under Suidynastiet i 601. Leksikonet ble normerende for den dannede leseuttale under Tangdynastiet.[1] I moderne tid har det spilt en viktig rolle for den språkhistoriske rekonstruksjon av middelalderkinesisk. Ingen kildeskrifter av det opprinnelige verket er blitt bevart, og kunnskapen om innholdet baserer seg dels på en senere opptegnelse av Wang Renxu (Wáng Rénxū 王仁煦) fra 706, dels på den utvidede versjon Guangyun fra 1008,[2] samt til en viss grad av fragmenter fra de arkeologiske funn i Dunhuang.[3]

Et utdrag av Qieyun utstilt på Kinas ordboksmuseum i Jincheng i Shanxi.

Språkvarietet rediger

Ettersom Qieyun er en av de hovedsakelige kilder for kunnskap om middelalderkinesisk, har det vært viktig å uteske hvilken språkvarietet som beskrives i rimleksikonet. Den svenske sinologen Bernhard Karlgren, som utførte den første fonetiske rekonstruksjonen av middelanderkinesisk, anså at Qieyun gjenspeilet dialekten i hovedstaden Chang'an, der rimleksikonet ble sammenstilt.[4]

Senere er det forkomne forordet til Qieyun blitt gjenfunnet, og derfor er det blitt en dominerende oppfatning at det språk som beskrives i leksikonet i stedet utgjør et kompromiss mellom dannet leseuttale i kinesiske dialekter fra nord og sør på 500-tallet, det vil si den senere delen av perioden som kalles Sør- og nord-dynastienes tid. Hovedredaktøren Lu Fayan (Lù Fǎyán 陸法言) skildrer i forordet et møte i sitt hjem omkring Suidynastiets begynnelse,[5] der ordbokens opplegg diskutere av åtte deltagere: tre fra sør og fem fra nord. Ingen av møtedeltagerne hadde da levd noen lengre tid i Chang'an.

Toneangivende i ordboksarbeidet ble to lærde fra sør: Yan Zhitui (Yán Zhītuī 顏之推) og Xiao Gai (Xiāo Gāi 蕭該). Det viktigste innslaget i rimleksikonets målspråk er derfor formodentlig den varietet som forekom i Jinling (Jīnlíng 金陵, nåværende Nanjing) – Kinas daværende kulturelle sentrum – hvorfra de tre sørlendingene i ordboksgruppen kom.[6] Men det språk som beskrives i ordboken stammer også delvis fra Ye (鄴, ), hovedstaden for flere tidligere nordlige dynastier. De fem medlemmer av ordboksredaktionen som kom nordfra hadde enten vokst opp eller levd en lengre tid i Ye.[7]

Leksikografisk struktur rediger

Gjenkomststruktur rediger

Qieyun bestod av fem bind eller hefter(juàn 卷), oppdelt etter de middelalderkinesiske tonekategoriene. To bind var viet til ord med jevn tone (píngshēng 平聲), mens de øvrige tonekategoriene (stigende, fallende og inntredende tone) ble avhadlet i hver sitt. Hvert band var i sin tur inndelt i rimgrupper. Det første tegnet i hver gruppe gir gruppen dens navn og kalles yùnmù (韻目).

Yùnmù med jevn tone betegner også en større gruppe ord med samme stavelsekjerne og koda, men ikke nødvendigvis samme ordtone, det vil sia en gruppe bestående av lignende rim fra forskjellige bind av Qieyun. Iblant medtaes da også ord fra tonekategorien inntredende tone, hvilkes koda skilte seg fra de øvrige ordenes.[8] Delmengdene av de større, heterotoniske rimgruppene ble sortert i samme orden i de forskjellige bindene. I bindet for inntredende tone (rù shēng 入聲) ble rimene ordnet som de rim i de andre tonekategoriene hvis koda bestod av nasal konsonant.[9]

I hvert bind var rimgruppene deretter inndelte i grupper av homofoner. Hver homofongruppe ble markert av en liten ring (niǔ 紐) før det første lemmaet i gruppen.[10]

Artikkelstruktur rediger

Hvert lemma ble gitt en eller flere betydningsangivelser. Uttalen ble angitt etter den semantiske delen for det første tegnet i hver gruppe av homofoner. For å vise uttalen, anvendte seg ordboksredaktørene av fanqie-metoden (fǎnqiè 反切).

Metoden går ut på å med hjelp av to tegn, hvis uttale allerede er kjent, angi uttalen av et tredje. Det første tegnet i formelen angir uttalen av initialen, det vil si stavelsens ansats eksklusive eventuell påfølgende halvvokal. Det andre angir uttalen av stavelsens final, det vil si eventuell medial samt stavelsens rim. Til rimet regnes stavelsekjerne, koda og ordtone. Dette innebærer at informasjon om ordtone i Qieyun ble angitt på to måter: dels gjennom oppdelingen i forskjellige bind, dels ved fanqie-stavingen.[11] Til slutt angav man også antallet ord i homofongruppen i dens første lemma.[12]

Referanser rediger

  1. ^ Norman 1988, s. 25
  2. ^ Baxter 2014, s. 9
  3. ^ Baxter 1992, s. 38
  4. ^ Norman 1988, s. 24
  5. ^ Baxter 1992, s. 35 ff
  6. ^ Baxter 1992, s. 37 ff
  7. ^ Norman 1988, s. 24 f
  8. ^ Baxter 1992, s. 34
  9. ^ Pulleyblank 1984, s. 136
  10. ^ Norman 1988, s. 27
  11. ^ Norman 1988, s. 28
  12. ^ Baxter 1992, s. 35

Litteratur rediger

  • A Handbook of Old Chinese Phonology. Berlin: Mouton de Gruyter. 1992. ISBN 3-11-012324-X. 
  • Old Chinese: A New Reconstruction. Oxford: Oxford University Press. 2014. ISBN 9780199945375. 
  • Chinese. Cambridge: Cambridge University Press. 1988. ISBN 0-521-22809-3. 
  • Middle Chinese: A Study in Historical Phonology. Vancouver: University of British Columbia Press. 1984. ISBN 0-7748-0192-1.