Qabus ibn Saʿid Al Saʿid
Qābūs ibn Saʿīd Āl Saʿīd (arabisk: قابوس بن سعيد آل سعيد; født 18. november 1940 i Salalah, død 10. januar 2020[11] i Beit al-Barakah) var den 56. herskeren og 14. Al Saʿīd-sultanen av Oman og dets territorier. Han overtok makten etter å ha styrtet faren Saʿīd ibn Taymur i et palasskupp 23. juli 1970.
| Qabus ibn Saʿid Al Saʿid | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 18. nov. 1940[1][2] Salalah (Muskat og Oman) | ||
| Død | 10. jan. 2020[3][4][5] (79 år) Seeb[6] | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Royal Military Academy Sandhurst | ||
| Ektefelle | Nawwal bint Tariq al-Said (1976–1979) | ||
| Far | Said bin Taimur | ||
| Mor | Mazoon al-Mashani | ||
| Søsken | Q109258744 | ||
| Nasjonalitet | Oman | ||
| Utmerkelser | 40 oppføringer
Storkors av Æreslegionen (1989)
Storkorsridder av Order of the Bath (1982) Storkorsridder av Royal Victorian Order (1979) Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1985)[7] Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden (1976) Kongerikets kroneorden (1991) Storbånd av Krysantemumsordenen Nilens orden (1976) Det kongelige Victoriakjedet (2010) Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Kjede av Krysantemumsordenen Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester (2001) Jawaharlal Nehrus pris (2004)[8] Orden av Oman Nishan-e-Pakistan Republikken Indonesias stjerne Pahlaviordenen (1974) Krysantemumsordenen Al-Hussein bin Ali-ordenen Abdulaziz-ordenen (1971) Uavhengighetsordenen Darjah Utama Temasek (2009) Ummayad-ordenen Uavhengighetskjedet Jubileumsmedaljen for 2500-året for grunnleggelsen av det iranske sjahdømmet (1971) Bailiff Grand Cross of the Order of Saint John (1984)[9] Knight of the Order of Saint John (1976)[10] Order of Al-Said Order of the Bath Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden Royal Victorian Order Ærestegnet for fortjenester Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Den nederlandske løves orden Isabella den katolskes orden Al-Khalifa-ordenen Det gode håps orden Libanons fortjenstorden Dostyk-ordenen av første klasse | ||
| Signatur | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Qābūs var en etterkommer i 14. generasjon av Abu Hilal Ahmad ibn Saʿid, som grunnla Āl Bu Sa'īdī-dynastiet i 1744. Han var sin fars eneste sønn med prinsesse Mazoon al-Mashani.
Han ble først undervist hjemme i Salalah i Oman. 18 år gammel ble han i 1958 sendt til England, der han ble undervist av en privatlærer.[12] I 1960 begynte han ved Royal Military Academy Sandhurst. Offisersutdannelsen ble fullført i 1962. Deretter gjorde han stabstjeneste i 1st Batallion i Cameronians (Scottish Rifles) og tilbrakte et år i Tyskland. Han avsluttet tjenesten som Second Lieutenant.[12] Han la deretter ut på en tremåneders tur rundt om i verden. I 1964 vendte han tilbake til Salalah og Oman.[13]
Sultan Qabus var ibadittisk muslim, det vil si at han tilhørte en islamsk trosretning som adskiller seg fra både sunni- og sjia-retningene.
Sultan rediger
Kuppet mot faren Said bin Taimur Al Said var ublodig og fikk støtte fra Storbritannia.[14][15][16] Faren ble sendt i eksil.
Qābūs var den eneveldige herskeren av Oman. Fra 1972 ble sultanen også statsminister, frem til da hadde han delt makten med sin onkel Tariq ibn Taimur.[16] Med hjelp av oljepenger startet han et omfattende moderniseringsprogram.[17] Et væpnet opprør i den sørlige delen av provinsen Dhofar ble slått tilbake i 1975.[17]
I 1990-årene ble det opprettet et parlament. I 2003 ble allmenn stemmerett innført for borgere over 21 år, men så langt har parlamentet hatt lite å si, og sultanen forble både stats- og regjeringssjef, mens det heller ikke finnes noen lovlige politiske partier. Qābūs var også relativt suksessfull i å utvide internasjonale relasjoner og å bruke landets minkende oljeressurser til velstandstiltak som utdanning og helse, og Oman er i dag et ganske stabilt land.[11] I hans tid ble det fjellrike Oman også gitt et velfungerende nett av motor- og landeveier.
Sultanens fødselsdag, 18. november, er landets nasjonaldag, mens hans første regjeringsdag, 23. juli, blir feiret som gjenfødselsdagen.
Da han i 2011 feiret sitt 40-årsjubileum som sultan av Oman kom dronning Elisabeth II på besøk til landet.
Han hadde ikke noen direkte arving, og han var kun gift i en kort periode. Etter sin død ble hans fetter Haitham bin Tariq al-Said innsatt som ny sultan.[18]
Litteratur rediger
- John Peterson: Oman in the Twentieth Century. Political Foundations of an emerging State. Croom Helm u. a., London 1978, ISBN 0-85664-629-6.
- Calvin H. Allen: Oman. Modernization of the Sultanate. Westview Press, Boulder CO 1987, ISBN 0-7099-5106-X (Profiles. Nations of the contemporary Middle East).
- Jill Crystal: Oil and Politics in the Gulf. Rulers and Merchants in Kuwait and Qatar. Cambridge University Press, Cambridge. 1990, ISBN 0-521-36639-9 (Cambridge Middle East library 24).
- Ian Skeet: Oman. Politics and Development. Macmillan, Basingstoke 1992, ISBN 0-333-56941-5.
- F. Gregory Gause III.: Oil Monarchies. Domestic and security Challenges in the Arab Gulf States. Council on Foreign Relations Press, New York NY 1994, ISBN 0-87609-151-6.
- Carol Riphenburg: Oman. Political Development in a Changing World. Praeger, Westport CN. 1998, ISBN 0-275-96144-3.
- Calvin H. Allen jr., W. Lynn Rigsbee II.: Oman under Qaboos. From Coup to Constitution 1970–1996. Cass, London. 2000, ISBN 0-7146-5001-3.
- Sergey Plekhanov: Ein Reformer auf dem Thron. Sultan Qabus bin Said Al Said. LINDEN SOFT, Aichwald 2012, ISBN 978-3-929290-40-0.
Referanser rediger
- ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Kabus ibn Sa’id, Proleksis enciklopedija-ID 29553[Hentet fra Wikidata]
- ^ AlKindi, oppført som Qabus Ibn Saïd Al Bu Saïdi, Diamond Catalogue ID for persons and organisations 63596[Hentet fra Wikidata]
- ^ El Mundo, «Muere el sultán de Omán a los 79 años y le sucede su primo Haizam bin Tariq», oppført som Qabús bin Said, utgitt 11. januar 2020, besøkt 11. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Guardian, «Sultan of Oman dies, state media announces», utgitt 11. januar 2020, besøkt 11. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sputnik, «الديوان السلطاني يعلن وفاة سلطان عمان قابوس بن سعيد», utgitt 11. januar 2020, besøkt 11. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The National, «Oman’s long night: from rumour to reality as a nation learns of Sultan Qaboos’ death», besøkt 12. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1985-26130[Hentet fra Wikidata]
- ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ The London Gazette 49678, side(r) 3986[Hentet fra Wikidata]
- ^ The London Gazette 47034, side(r) 13643[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Sultan of Oman dies, state media announces» (engelsk). The Guardian. 11. januar 2020. Arkivert fra originalen 11. januar 2020. Besøkt 11. januar 2020.
- ^ a b Linda Pappas Funsch: Oman Reborn: Balancing Tradition and Modernization, New York: Palgrave Macmillan, 2015, s. 60.
- ^ Linda Pappas Funsch 2015, s. 61.
- ^ Jeremy Jones og Nicholas Ridout: A History of Modern Oman, Cambridge University Press, 2015, s. 145f.
- ^ Murphy, Brian (11. januar 2020). «Sultan Qaboos, who transformed Oman into a regional power broker, dies at 79». Washington Post (engelsk). Besøkt 13. januar 2020.
- ^ a b http://www.rulers.org/indexq.html#qabus.
- ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. januar 2016. Besøkt 12. januar 2020.
- ^ «Omans sultan er død - hans fætter er indsat som arvtager». DR (dansk). Besøkt 13. januar 2020.
| Forgjenger: Saʿīd ibn Taymur |
 Sultan av Oman |
Etterfølger: Haitham bin Tariq al-Said |