Åpne hovedmenyen

Punksjonscytologi eller finnåls aspirasjonsbiopsi er en hurtig og meget billig teknikk brukt av en patolog for å stille pasientdiagnoser. Teknikken brukes spesielt for å oppdage kreft.

Patologen henter celler og små vevsbiter fra sykelige forandringer i kroppen hos pasienten ved hjelp av tynn nål og ofte også med en sprøyte. I løpet av 5 til 10 minutter kan legen vurdere om det foreligger malignitet («kreft») eller ikke.

Nålen (25, 23 eller 22 G (gauge)) stikkes inn i området i kroppen hvor det er sykelige forandringer. Ved hjelp av hurtige og lett hakkende bevegelser av sprøyten (10 eller 20 ml) sammen med sprøyteundertrykk passer man på at materialet kommer i sprøytespissen og ikke i sprøyten. Ofte brukes en spesiell sprøyteholder (for eksempel Cameco). Rett etter sprøytes innholdet i sprøytespissen på ett objektsglass, blir strøket ut og hurtig lufttørket eller fiksert i fikseringsvæske (alkohol). Deretter farges materialet med hurtigfargning (Diff Quick). Patologen kan eventuelt stikke flere ganger for å få ønsket materiale til diagnosevurdering. Noen ganger, særlig hvis organet er blodrikt eller vevet er lett oppløselig, kan patologen få materialet bare ved hjelp av nålstikk uten sprøyte, med hakkende bevegelse i det syke området hos pasienten. Noen ganger foreligger det ufarlig hulromsstruktur (cyste) og sprøyten blir fylt med væske som kan undersøkes videre av patolog på en avdeling for patologi.

Man kan stikke nålen i dybden i kroppen hvor man ønsker, nærmest uten å tenke på vev og organer nålen først går i gjennom. Materiale kan således hentes fra nærmest alle steder i kroppen. Det er så å si ingen komplikasjoner med teknikken.

Ubehaget for pasienten er som å få en sprøyte.

Har pasienten kjente unormale og udiagnostiserte knutestrukturer egner metoden seg som førsteundersøkelse. For å nå området i kroppen med forandringer kan patologen samarbeide med røntgenolog med ultralydveiledet punksjon. Ofte utføres dette med tynn slange (for eksempel 3-way stopcock) koblet mellom sprøytespissen som røntgenologen veileder til målet og sprøyten som patologen bruker til å lage undertrykk.

For at metoden skal ha betydning må materialet være adekvat og representativt. Prosedyren må også være korrekt. Erfaring med metoden og celletolkning er viktig.

Metoden har vært kjent fra før 1930, men er dessverre for lite brukt. Sverige er her et foregangsland hvor blant annet legen Sixten Franzén var en hovedaktør. I USA brukes metoden også hyppig.