Priscilla Hannah Peckover
Priscilla Hannah Peckover (født 27. oktober 1833, død 8. september 1931) var en britisk kveker, pasifist og lingvist fra en velstående bankfamilie. Etter å ha bidratt til å oppdra de tre døtrene til sin bror, som var enkemann, ble hun, da hun var i førtiårene, engasjert i fredsbevegelsen. Hun grunnla Wisbech Local Peace Association, som vokste til å ha over 6 000 medlemmer. Hun var aktiv på nasjonalt nivå i Peace Society og arbeidet med pasifistgrupper i flere andre land.
| Priscilla Hannah Peckover | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 27. okt. 1833[1] Wisbech | ||
| Død | 8. sep. 1931 (97 år) Wisbech | ||
| Beskjeftigelse | Fredsaktivist, esperantist | ||
| Far | Algernon Peckover[2] | ||
| Mor | Priscilla Alexander[2] | ||
| Søsken | Algerina Peckover | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927) | ||
Hun finansierte og redigerte tidsskriftet Peace and Goodwill: a Sequel to the Olive Leaf i nesten femti år og finansierte utgivelsen av en esperantoversjon av Bibelen. Hun ble nominert til Nobels fredspris ved fire anledninger.
Bakgrunn rediger
Peckover ble født den 27. oktober 1833 i Wisbech i Isle of Ely i Cambridgeshire. Hun var den tredje av åtte søsken. Foreldrene var Algernon Peckover (1803-1893) og Priscilla Alexander (cirka 1803-1883).[3] Hennes bror var Alexander Peckover, 1st Baron Peckover (1830-1919).[4]
Familien var velstående kvekere, bankfolk og filantroper. Hun var privat utdannet, selv om hun i en kort periode gikk på skole i Brighton. Hun viet seg til å oppdra sine tre nieser, etter at broren Alexanders kone Eliza døde i 1862.[5] Den 20. november 1877 ble hun registrert som pastor i Vennenes samfunn.[6]
Lokal aktivisme i Wisbech rediger
Da Peckover var i førtiårene begynte hun å delta aktivt i freds- og reformbevegelser.[5] Etter at jentene hadde vokst opp, flyttet hun til Wisteria House[7] i Wisbech. Det ble hennes hjem for resten av livet.[8]
I 1878 ble hun kjent med E.M. Southeys arbeid med en hjelpeorganisasjon for Peace Society. Hun ble opprørt da hun fikk vite at bare 200 kvinner tilhørte organisasjonen.[5] Hjelpeorganisasjonen godkjente hennes forslag til en kort erklæring: «Jeg tror all krig er i strid med Kristi sinn ... og jeg ønsker å gjøre det jeg kan for å fremme fredssaken», som skulle kunne underskrives av «kvinner i alle posisjoner».[9] Hun begynte en dør-til-dør-kampanje for å be om underskrifter til erklæringen og om støtte til saken med en penny.[5] Peckovers erklæring ble senere oversatt til fransk, tysk, polsk og russisk.[9]
Hun grunnla Wisbech Local Peace Association (WLPA) i 1879, for å oppmuntre kvinner til å kjempe for fred gjennom mekling og nedrustning. Kristen tro var begrunnelsen for å fordømme krig.[10]
Peckover viste seg å være en svært effektiv organisator på grasrotnivå.[11] Hennes bakgrunn fikk henne til å bruke samarbeids- og forsoningsmetoder, i motsetning til den mer defensive og mindre samarbeidende tilnærming som Peace Society tidligere hadde hatt.[5] WLPA hadde over 6000 medlemmer etter ti år.[5] I 1888 omdannet Peckover gruppen til en hjelpegruppe for Peace Society. Grunnen var at organisasjonen ikke ga nasjonalt lederskap som kunne støtte lokal fredsaktivisme. [11]
Peace Societys leder rediger
Lewis Appleton organiserte International Arbitration and Peace Association (IAPA) i 1880.[11] I motsetning til Peace Society aksepterte IAPA defensiv krig, var ikke begrenset til kristne og hevdet å være internasjonal.[11] Organisasjonen tillot også kvinner i styret.
Våren 1882 overtalte E M. Southey, grunnleggeren av Ladies Peace Association, sin gruppe til å gå ut fra Peace Society og bli med i IAPA. Peckover spilte en sentral rolle i å organisere en ny hjelpeorganisasjonen for damer for Peace Society. Den ble lansert 12. juli 1882.[11]
I løpet av 1880-årene stagnerte Peace Society. Dens Ladies' Peace Association var mye mer dynamisk, og hevdet å ha 9217 medlemmer av sommeren 1885. Av disse tilhørte 4000 Peckovers Wisbech gruppe.[11] I 1889 Peckover ble invitert til å delta i driftsstyret til Peace Society. I stedet valgte hun å bli en av samfunnets visepresidenter.[11]
Andre aktiviteter rediger
I 1880- og 1890-årene reiste Peckover til ulike internasjonale konferanser og arbeidet for Peace Society, dets hjelpeforening for kvinner, Det internasjonale fredsbyrå og IAPA.[5] Peckover tok kontakt med grupper i Frankrike, Tyskland, Skandinavia, Italia, Sveits, Spania og Danmark.[10] Andre lokale avdelinger av Peace Society ble grunnlagt andre steder i Storbritannia og så langt borte som New Zealand og Japan, men Wisbech-avdelingen forble den største og sentrum for bevegelsen.[5]
Louis Barnier fra Nîmes, som grunnla forløperen til den franske Association de la paix par le droit i 1887, møtte Peckover mens han var student i England.[12] Av kvekerne ble han overbevist om behovet for fred gjennom mekling.[13] Peckover møtte Fredrik og Matilde Bajer på en nordisk kvinnekonferanse i 1888. Hun betalte Matilde Bajers utgifter, slik at hun kunne delta i internasjonale fredsmøter.[4]
Peckover lanserte den kvartalsvise Peace og Goodwill: a Sequel to the Olive Leaf i 1882, og redigerte og finansierte det i resten av sitt liv. Tidsskriftet krevde en nasjonenes domstol, reduksjon og endelig eliminering av væpnede styrker. I hovedsak ble absolutt kristen pasifisme og fredsbevegelse debattert, men det inkluderte også kritikk av undertrykkende praksiser i det britiske imperiet.[5]
WLPA publiserte også mange tekster med korte fortellinger som illustrerte moralske poeng.[10] Peckover oversatte diverse danske verker om pasifisme til engelsk, inkludert verker av Fredrik Bajer og Wilhelm Carlsen.[4]
Peckover fikk revmatisme i begynnelsen av det 20. århundre. I de siste tretti årene av sitt liv reiste hun ikke mye, men brukte mesteparten av sin tid på sitt tidsskrift og WLPA.[5]
Hun var også president i The Ladies' Temperance Committe, som distribuerte litteratur i Wisbech og den nærliggende forstaden Walsoken.[8] Peckover ble nominert til Nobels fredspris i 1903 og 1905, 1911 og 1913, men fikk ikke prisen.[14] Under første verdenskrig (1914-1918) fortsatte hun å støtte pasifistsaken og var en av de som signerte Open Christmas Letter i 1914.[6]
Sammen med søsteren Algerina Peckover (1841-1927) ga hun økonomisk bistand til utarbeidelse og utgivelse i 1926 av en esperantoversjon av Bibelen i Storbritannia.[15]
Peckover døde den 8. september 1931 i Wisbech en alder av 97 år.
Verker rediger
- Peckover, Priscilla Hannah. Story of the formation of the International peace bureau.
- Peckover, Priscilla Hannah. Incidents in the rise and progress of the Wisbech Peace Association.
Referanser rediger
- ^ The Peerage, The Peerage person ID p24050.htm#i240498[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Person Page – 24048, The Peerage.
- ^ a b c Peckover, Priscilla Hannah, Danske Fredsakademi.
- ^ a b c d e f g h i j Brown 2003.
- ^ a b Bell 2014.
- ^ «Wisbech Society | Town tour». www.wisbech-society.co.uk. Besøkt 12. desember 2019.
- ^ a b Wisteria House, Wisbech Society.
- ^ a b Liddington 1989.
- ^ a b c Wisbech Local Peace Association ... Swarthmore.
- ^ a b c d e f g Ceadel 2000.
- ^ Cooper 1991.
- ^ Ingram 1993.
- ^ Priscilla Hannah Peckover, Nobelprize.org.
- ^ Matthias 2002.
Kilder rediger
- Bell, Dennis (2014). «Alexander and Priscilla PECKOVER». Besøkt 15. mars 2015.
- Brown, Heloise (2003). 'The Truest Form of Patriotism': Pacifist Feminism in Britain, 1870–1902. Oxford University Press. ISBN 9780719065309.
- Ceadel, Martin (2000). Semi-detached Idealists: The British Peace Movement and International Relations, 1854-1945. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-924117-0.
- Cooper, Sandi E. (11. november 1991). Patriotic Pacifism: Waging War on War in Europe, 1815-1914: Waging War on War in Europe, 1815-1914. Oxford University Press, USA. ISBN 978-0-19-536343-2.
- Ingram, Norman (1993). «Pacifisme ancien style, ou le pacifisme de l'Association de la paix par le droit». Matériaux pour l'histoire de notre temps (30. S'engager pour la paix dans la France de l'entre-deux-guerres).
- Liddington, Jill (1989). The Road to Greenham Common: Feminism and Anti-militarism in Britain Since 1820. Syracuse University Press. ISBN 978-0-8156-2539-1.
- Matthias, Ulrich (2002). Esperanto the New Latin for the Church and for Ecumenism. Vlaamse Esperantobond v.z.w. ISBN 978-90-77066-04-1.
- «Peckover, Priscilla Hannah». Det Danske Fredsakademi. Besøkt 14. mars 2015.
- «Person Page - 24048». The Peerage. Besøkt 14. mars 2015.
- «Priscilla Hannah Peckover». Nobel Media AB. 2014. Besøkt 15. februar 2015.
- «Wisbech Local Peace Association Records, 1880-1931». Swarthmore College Peace Collection. 24. mai 2010. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 15. mars 2015.
- «Wisteria House». Wisbech Society and Preservation Trust. Besøkt 15. mars 2015.