Wikipedia

Presidentvalget i Estland 1992

Presidentvalget i Estland 1992 ble holdt ved direkte valg søndag 20. september 1992, samme dag som parlamentsvalget. Dette var de første frie valgene i Estland etter oppløsningen av Sovjetunionen. De fleste russere i Estland hadde ikke stemmerett.

Presidentvalget i Estland 1992[1][2]
20. september og 5. oktober 1992
Valgdeltakelse 67,95 % (1. omgang), 100 % (2. omgang) av 689 608 stemmeberettigede
  Lennart Meri Arnold Rüütel Rein Taagepera
Kandidat Lennart Meri Arnold Rüütel Rein Taagepera
Parti Valgforbundet «Fedreland» Valgforbundet «Trygt hjem» Folkefronten
Stemmer
29,8 %
(1. omgang)
65,6 %
(2. omgang)
42,2 %
(1. omgang)
34,4 %
(2. omgang)
23,7 %
(1. omgang)
  Lagle Parek
Kandidat Lagle Parek
Parti ERSP
Stemmer
4,3 %
(1. omgang)

Ettersom ingen av presidentkandidatene fikk mer enn halvparten av stemmene i første valgomgang, ble det holdt en andre valgomgang i parlamentet, Riigikogu, mandag 5. oktober.

De som ønsket et oppgjør med sovjettiden samlet seg bak kristendemokraten Lennart Meri, som ble valgt til Estlands president for en fireårsperiode.

Alle senere presidentvalg i Estland har vært holdt som indirekte valg i parlamentet.

Valgkamp rediger

Meningsmålingene viste at fungerende president Arnold Rüütel, tidligere formann i Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk, hadde støtte fra flest velgere, men ikke nok til et flertall. Han tilhørte valgforbundet «Trygt hjem», som for en stor del bestod av nomenklaturaen fra sovjettiden.[3][4][5][6][7][8]

Lennart Meri, som hadde vært utenriksminister i overgangsregjeringen, ble støttet av av konservative og liberale partier i valgforbundet «Fedreland» samt av sosialdemokratene.[3][8]

Professoren Rein Taagepera hadde levd i eksil i sovjettiden og stilte som presidentkandidat for Folkefronten. Taagepera tvilte på Rüütels demokratiske sinnelag, og han støttet Meri indirekte. Ved å tiltrekke seg en del av Rüütels velgere forhindret Taagepera at Rüütel fikk mer enn halvparten av stemmene i første valgomgang.[8][9]

Det høyrenasjonale ERSP stod for en hard antikommunistisk linje og stilte med den tidligere dissidenten Lagle Parek som presidentkandidat.[3][8]

Ytterligere to presidentkandidater ble foreslått, men ønsket ikke å stille, og en siste klarte ikke å samle nok velgererklæringer for å kunne stille.[1]

Valgkampen handlet mye om «det gamle regimet» og kandidatenes integritet. Både Rüütel og Meri måtte svare på beskyldninger om forbindelser til KGB i sovjettiden, men en granskningskommisjon ledet av Endel Lippmaa fant ingen beviser mot noen av kandidatene.[7][8][10]

Mange statsborgerskapssaker var fortsatt uavklart, så de færreste russere eller andre sovjetborgere som hadde kommet til Estland etter 1940 hadde stemmerett. De utgjorde en tredjedel av befolkningen.[3][11] Heller ikke etniske estere som var født i eksil hadde stemmerett. Valget ble likevel gjennomført i ordnede og demokratiske former.[3]

Den danske utenrikskorrespondenten Thomas Heine forklarte forskjellen i velgernes preferanser i presidentvalget og parlamentsvalget slik:

«Folk stemte på personen Arnold Rüütel, som tidlig stilte seg i spissen for den estiske selvstendighetskampen. Men i det parallelle parlamentsvalet ville bare få vite av hans bakgrunn, [valgforbundet «Trygt hjem»], som overveldende var basert på aldrende direktører for de statlige bedriftene […]»[11]

Valgresultater rediger

Første valgomgang ble holdt som direkte valg den 20. september 1992:[1][2]

Presidentkandidat Parti/blokk Stemmer
# %
Arnold Rüütel Valgforbundet «Trygt hjem» 195 743 41,8
Lennart Meri Valgforbundet «Fedreland» 138 317 29,5
Rein Taagepera Folkefronten 109 631 23,4
Lagle Parek Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet 19 837 4,2
Gyldige stemmer 463 528 98,9
Blanke/ugyldige stemmer 5 077 1,1
Totalt (valgdeltagelse 68 %) 468 605 100,0

Andre valgomgang ble holdt som indirekte valg i parlamentet den 5. oktober 1992:[1][2][12]

Presidentkandidat Parti/blokk Stemmer
Lennart Meri Valgforbundet «Fedreland» 59
Arnold Rüütel Valgforbundet «Trygt hjem» 31
Blanke/ugyldige stemmer 11

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Heinsalu, Alo m.fl. (red.) (2016). Elections in Estonia 1992–2015 (PDF). Tallinn: Estlands nasjonale valgkommisjon. s. 83. ISSN 2504-5555. 
  2. ^ a b c Sikk, Allan (2010). «Estonia». I Nohlen, Dieter og Stöver, Philip. Elections in Europe: A Data Handbook (engelsk). Baden-Baden: Nomos. s. 588. ISBN 978-3-8329-5609-7. doi:10.5771/9783845223414-565. 
  3. ^ a b c d e Fitzmaurice, John (1993). «The Estonian Elections of 1992». Electoral Studies (engelsk). 12 (2): 168–173. doi:10.1016/0261-3794(93)90016-D. 
  4. ^ Pall, Arne (1. september 1992). «Tre menn og en kvinne søker Estlands presidentembede». Morgenbladet. NTB: 21. 
  5. ^ Holte, Elisabeth (3. september 1992). «Jevnt oppgjør før estisk valg». Aftenposten (morgen utg.): 7. 
  6. ^ Johansen, Peter M. (4. september 1992). «Politisk tombola i Estland». Klassekampen: 5. 
  7. ^ a b Pall, Arne (17. september 1992). «Esterne forsømmer sjanse til å velge president direkte». Morgenbladet. NTB: 18. 
  8. ^ a b c d e Holte, Elisabeth (17. september 1992). «Estland i økonomisk krise velger president». Aftenposten (morgen utg.): 8. 
  9. ^ Taagepera, Rein (1993). «Running for President of Estonia: A Political Scientist in Politics». PS: Political Science & Politics (engelsk). 26 (2): 302–304. doi:10.2307/419848. 
  10. ^ Rimehaug, Erling (19. september 1992). «KGBs skygger hviler over estisk valg». Vårt Land: 9. 
  11. ^ a b Heine, Thomas (30. september 1992). «Redd russisk mindretall». Adresseavisen: 6. 
  12. ^ Røsjø, Bjarne (8. oktober 1992). «Trang start for Estlands demokrati». Morgenbladet. NTB: 21. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Presidentvalget_i_Estland_1992&oldid=23584926»