Åpne hovedmenyen

Prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers

Prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers (sanskrit: ārya­daśa­sāhasrikā­prajñā­pāramitā­nāma­mahā­yāna­sūtra eller daśasāhasrikāprajñāpāramitāsūtra,[1] devanāgarī: र्यदअस्हस्रिक्प्रज्प्रमित्न्ममह्य्नस्त्र eller दअस्हस्रिक्प्रज्प्रमित्स्त्र, tibetansk: འཕགས་པ་ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་ཁྲི་བ་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ eller ཤེར་ཕྱིན་ཁྲི་པ།, wylie: 'phags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa khri ba zhes bya ba theg pa chen po'i mdo eller sher phyin khri pa,[2] mongolsk: qutuγ-tu bilig-ün cinadu kijaγar-a kürügsen tümen silüg-tü kemekü yeke kölgen sudur[3]) er en hellig tekst innenfor mahāyānabuddhismen. Den er en av de største mahāyānatekstene, og inngår i den omfattende litteraturen som kalles prajñāpāramitā.[4] Den regnes også som en del av «den store prajñāpāramitāsūtraen».

Teksten er inndelt i 33 kapitler og opptar bind 31 og 32 i seksjonen sher phyin (ཤེར་ཕྱིན) i Derge Kanguyr i den tibetanske buddhistiske kanon. Oversettelsen til tibetansk ble foretatt under regjeringstiden til Trisong Detsen (742-796) av den tibetanske oversetteren Nanam Yeshé Dé i samarbeid med inderne Jinamitra, Prajñāvarman og Śilendrabodhi. Originalen var et sanskritmanuskript fra Nepal. Omkring 1600 ble teksten oversatt fra tibetansk til mongolsk av Siregeti Guusi Chorji.[3] Teksten er ikke bevart på sanskrit og er fraværende i den kinesiske buddhistiske kanon.

Innledende betraktningerRediger

PrajñāpāramitāRediger

Utdypende artikler: Prajñāpāramitā og prajñāpāramitā

Prajñāpāramitā er sanskrit og oversettes gjerne med «visdommens perfeksjon».[5] En mer forklarende oversettelse er «visdommen (prajñā) som har trengt hinsides eller transcendert (pāramitā) verdens lidelse». I mahāyānabuddhistiske retninger regnes prajñāpāramitā som den sjette av seks pāramitās. I lotussūtraen[6] og det rene lands sūtra[7] er de seks pāramitās oppregnet slik:[a]

 
Statue av bodhisattva Guānyīn fra mingdynastiet i Kina.
  • dāna pāramitā (generøsitet)
  • śīla pāramitā (moral)
  • kṣānti pāramitā (tålmodighet)
  • vīrya pāramitā (energi)
  • dhyāna pāramitā (meditasjon)
  • prajñā pāramitā (visdom)

Prajñāpāramitā står sentralt i en ontologisk lære om «tomheten» (śūnyatā) som har funnet sin utforming innenfor skolene madhyamaka,[11] zen[12] og dzogchen.[13] Prajña er å innse at alle fenomener er flyktige og forgjengelige fordi de er tomme for egen eksistens (svabhāva).[12] Som hjelp i meditasjon bruker prajñāpāramitātekstene numeriske lister (mātŗka) fra de skolastiske abhidharma-tekstene.[14]

Den rytmiske gjentagelsen av disse numeriske listene er det som gir prajñāpāramitātekstene deres enorme størrelse. Litt forenklet kan vi si at prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers på mange områder er den samme teksten som prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers; forskjellen er antall gjentagelser av numeriske lister.[15] Og på samme måten er prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers og prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers ytterligere utvidelser. Dette er et overforenklet utsagn, for det er også andre forskjeller på innholdet i disse fire tekstene (og til dels store forskjeller i innholdet mellom utgavene i 18 000 og 25 000 vers[16]), men vi kan nevne at omkring 85 000 av versene i utgaven på 100 000 vers, består av slike gjentagelser.[15]

Pālikanonen definerer paññā (prajñā) som innsikt i virkelighetens sanne natur, nemlig anitya (uforgjengeligheten), dukkha (lidelsen), anātman (mangelen på et selv) og śūnyatā.[17] I prajñāpāramitātekstene blir det i tillegg til prajñā (visdom), lagt vekt på karuṇā (medlidenhet). Dette er to egenskaper som kreves av en bodhisattva.[18]

Både pālikanonen og den store prajñāpāramitāsūtraen deler Buddha's fjerde edle sannhetden 8-delte veien, opp i etiske regler (śila), kontemplasjon (samādhi) og visdom (prajña).[19] Prajña i denne forbindelse er erkjennelsen av eksistensens fire «generelle tilstander» (samyāna-lakṣaṇa):[b]

  • Alle ting som er dannet av årsaker er forgjengelige
  • Alle ting som er forgjengelige er forbundet med lidelse
  • Alle ting er anātman (uten noe permanent selv)
  • Nirvāna er fredfylt

Prajñāpāramitā er også navnet på en kvinnelig bodhisattva eller «kommende Buddha», som personifiserer denne visdommen.[21] I Kina er hun noen ganger blitt identifisert som identisk med Guānyīn.[c] Som en kvinnelig frelseskikkelse og et symbol på moderlighet, er hun sentral i retningen det rene land.[22] I Tibet personifiseres prajñãpāramitā med Avalokiteśvara (Chenrezig).[23]

En forkortet utgave av de tre lengste prajñãpãramitãsūtraeneRediger

Hvis vi leser Edward Conze, kan vi få inntrykk av at prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers er en ren utvidelse (i form av gjentagelser av numeriske lister) av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers.[5] Dette er i så fall en misforståelse. I denne artikkelen legger vi til grunn at prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers snarere er en komprimert og forkortet form av de tre større sūtraene på 18 000, 25 000 og 100 000 vers; dette ble også gjort av den japanske orientalisten Ryfishé Hitaka ved universitetet i Kyūshū i 1958[24] og da teksten for første gang ble oversatt til engelsk i 2018.[1]

Teksten er inndelt i 33 kapitler og opptar bind 31 (ga, folioene 1b-91a) og 32 (nga, folioene 92b-397) i seksjonen sher phyin (ཤེར་ཕྱིན) i Derge Kanguyr i den tibetanske buddhistiske kanon. Oversettelsen til tibetansk ble foretatt under regjeringstiden til Trisong Detsen (742-796) av den tibetanske oversetteren Nanam Yeshé Dé i samarbeid med inderne Jinamitra, Prajñāvarman og Śilendrabodhi. Originalen var et sanskritmanuskript fra Nepal. Omkring 1600 ble teksten oversatt fra tibetansk til mongolsk av Siregeti Guusi Chorji.[3] Den utgjør bind 45 i den mongolske Ulan Bator Kanguyr.

Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i noen annen indoarisk språkdrakt. Den kjennes heller ikke i noen oversettelse til kinesisk. Den er derfor fraværende i prajñāpāramitābiblioteket til Xuánzàng og finnes ikke i Taishō Shinshū Daizokyō, i Tripitaka Koreana eller i noen annen utgave av den kinesiske buddhistiske kanon.

Edward Conze betvilte derfor at teksten var autentisk, og antydet at sūtraen kan ha blitt satt sammen i Tibet.[25] Dette er likevel usannsynlig, da den i stil og innhold stemmer overens med de tre største versjonene på 18 000, 25 000 og 100 000 vers. Den er også svært forskjellige fra de genuine tibetanske tekstene som ble satt sammen i det 9. århundre, da den ble opplistet i katalogen Denkarma (ldan dkar ma).[26] Situ Paṇchen’s katalog over Degé (Derge) Kangyur inneholder kolofonen til denne sūtraen, og forteller at den ble oversatt til tibetansk av Jinamitra, Prajñāvarman og oversetteren Nanam Yeshé Dé.[27]

Ryfishé Hitaka hevdet at teksten er en urgelmessig og fordreid versjon av de tre lengste sūtraene;[28] dette var likevel ikke basert på en detaljert analyse av sūtraen selv, som er en kompakt og koherent omarbeidelse av de lengste versjonene på 18 000, 25 000 og 100 000 vers. Teksten har mer til felles med disse tekstene enn med prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers.

Den norske indologen Sten Konow (1867–1948) var den første som tok denne sūtraen på alvor i et pionerarbeid fra 1941, hvor han rekonstruerte sanskrit-teksten i de to første kapitler.[29] Disse kapitlene ramser opp de 367 aspekter av fenomener (dharma, ཆོས།, chos), meditative erfaringer, attributter av årsaker og virkninger, og den gevinst (prāpti, ཐོབ་པ།, thob pa) som utgjør essensen av sūtraene, og Konow sammenlignet dem med de som finnes i andre prajñāpāramitāsūtraer og mahāyānatekster overhodet.[30] Med hensyn til den uvanlige oppramsingen av 78 mindre kjennetegn, i stedet for 80, påpekte han at prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers «kan representere et tidlig forsøk», som er eldre enn nummereringen i mahāvastu, lalitavistaraḥsūtraen og mahāvyutpatti, som alle synes å nedstamme fra en felles kilde.[30] Hvis dette er riktig, er det enda et bevis på at teksten ikke er en tibetansk konstruksjon som ble skapt etter det 9. århundre. Mahāvastu ble for eksempel samlet mellom det 2. og det 4. århundre e.Kr.

I 2018 ble prajñãpãramitãsūtraen i 10 000 vers for første gang oversatt til et vestlig språk (engelsk) i sin helhet av Padmakara Translation Group[31] under ledelse av Jigme Khyentse Rinpoche and Pema Wangyal Rinpoche.[32] Som hjelp under oversettelsen, har de identifisert parallelle passasjer på sanskrit i to utgaver av sanskritmanuskripter av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers, utgitt av Nalinaksha Dutt (1893–1971) i 1934[33] og av Takayasu Kimura fra 1986 til 2007.[34] Sistnevnte har også et trespråklig vokabular. Ellers har Conze’s materiale vært viktig, deriblant hans ordbok for Prajñā­pāramitālitteraturen,[35] og hans sammensatte oversettelse av de lengre sūtraene.[36]

Tekstens strukturRediger

Se ogsåRediger

NoterRediger

Type numrering
  1. ^ Dette er en annen inndeling enn i theravādaskolen som opererer med ti pāramitās. Der er kṣānti den sjette, vīrya den femte og prajñā den fjerde. De regner ikke med dhyāna, men opererer med nekkhamma (avkall) som den tredje.[8] De øvrige fire er sacca (sannferdighet), adhiṭṭhāna (bestemthet), mettā (vennlighet) og upekkhā (sinnsro).[8]
    Også daśabhūmikasūtraen (de ti stadiers sūtra), som er en del av avataṃsakasūtraen, og de tilhørende skolene Huāyán zōng og Kegon-shū, opplister ti pāramitās, men de er forskjellige fra theravādaskolens.[9] Titallet er et gjennomgangstema i avataṃsakasūtraen;[10] den bruker derfor de samme seks pāramitās som lotussūtraen, men tilføyer fire andre pāramitās for å oppnå summen 10. De fire andre i avataṃsakasūtraen er upāya (kyndige midler), praṇidhāna (bodhisattvaenes løfte eller ed), bala (fem åndelige krefter) og jñāna (kunnskap).[9]
  2. ^ Denne firedelingen kjenner vi også igjen innenfor «oppmerksomt nærvær» (mindfullness) som er et nøkkelbegrep i buddhistisk meditasjon,[20] om enn formulert på en annen måte.
  3. ^ I Kumārajīva's kinesiske oversettelse av hjertesutraen i år 404 e.Kr. – móhē bānruò bōluómìdà míng zhòu jīng (摩訶般若波羅蜜大明呪經) eller «lysets magiske formular i mahāprajñāpāramitāsūtraen», er navnet på bodhisattva prajñāpāramitā gjengitt som Guānyīn.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Dashasahasrika, i.15
  2. ^ Dashasahasrika, Forsiden
  3. ^ a b c Ligeti, nr 765, bind 45
  4. ^ Dashasahasrika, i.1
  5. ^ a b Conze, 1994, Preface, xi
  6. ^ O'Brien, Mahāyāna
  7. ^ Crosser, 2012
  8. ^ a b O'Brien, Theravada
  9. ^ a b Glossary, 2012
  10. ^ Hamar, 2007, side 144-146
  11. ^ Internet_Encyclopedia_Philosophy, 1995
  12. ^ a b Zen_Universe, 2016
  13. ^ CBE Dzogchen, 2016
  14. ^ Conze, 1985, Numerical Lists, side 667
  15. ^ a b Conze, 2000, side 10
  16. ^ Watanabe, 1994
  17. ^ Gombrich, 2006, side 47
  18. ^ Wetsern Chan Fellowhip
  19. ^ Thanissaro, 1998
  20. ^ Study_Buddhism, 2014
  21. ^ Buddhism Now
  22. ^ Johnson
  23. ^ Chün-fang Yü, 2001
  24. ^ Hikata, 1958
  25. ^ Conze, 2000, side 46
  26. ^ Paltsek
  27. ^ Situ Paṇchen
  28. ^ Hikata, 1958, sidene 14 og 48-29
  29. ^ Konow, 1041
  30. ^ a b Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Konow_70
  31. ^ Dashasahasrika
  32. ^ Dashasahasrika, ac.1, Acknowledgements
  33. ^ Dutt, 1934
  34. ^ Kimura, 1986-2007
  35. ^ Conze, 1973
  36. ^ Conze, 1985

Siteringsfeil: <ref>-tagg definert i <references> har gruppeattributtet «» som ikke forekommer i teksten.

ArtiklerRediger

LitteraturRediger