Pottsville Maroons
Pottsville Maroons var et amerikansk fotballag som holdt til i Pottsville, nordøst i Pennsylvania. Laget ble stiftet i 1920 og spilte i National Football League (NFL) fra 1925 til 1928. I 1929 flyttet de til Boston og spilte én sesong under navnet Boston Bulldogs.
| Stiftet | 1920 | ||
|---|---|---|---|
| Oppløst | 1929 | ||
| Basert i | Pottsville i Pennsylvania (1920–1928) Boston i Massachusetts (1929) | ||
| Liga | Uavhengig (1920–1923) Anthracite League (1924) National Football League (1925–1929) | ||
| Historikk | Pottsville Eleven (1920–1924) Pottsville Maroons (1924–1929) Boston Bulldogs (1929) | ||
| Lagfarger | Rødbrun, gull, hvit | ||
| Hovedtrener(e) | Dick Rauch (1925–1927, 1929) Pete Henry (1928) | ||
| Eier(e) | Yorkville Hose Company (1920–1922) Kingsbury, Heinz & Schoeneman (1923) John G. Streigel (1924–1928) George Kenneally (1929) | ||
| NFL Championships | Ingen (1925 NFL-tittel Pottsville la krav på ikke anerkjent av NFL) | ||
| Andre ligatitler | 1924 Anthracite League-tittel | ||
| Hjemmebane(r) | Minersville Park |
Laget ble stiftet under navnet Pottsville Eleven og var da et uavhengig lag som spilte mot lokale lag øst i Pennsylvania. De spilte hjemmekamper i Minersville Park, et stadion som tilhørte en high school i Minersville. I 1924 ble de en del av den lokale Anthracite League, samme år som de endret navn til «Maroons», og vant der ligatittelen. Under eier John G. Streigel ble de neste år med i NFL. Selv om de var dominerende på banen skulle en kontroversiell suspensjon koste dem ligatittelen i 1925. De var tilbake det neste året, men etter to tapende sesonger på rad i 1927 og 1928 solgte Streigel laget til en eiergruppe i Boston, hvor laget spilte en siste sesong før det ble oppløst.[1]
Lagets beste sesong var i 1925. I 1928 inkludert spillerstallen tre fremtidige Pro Football Hall of Famere—Johnny «Blood» McNally, Walt Kiesling og treneren Wilbur «Pete» Henry—men endte sesongen med lagets dårligste sammenlagtresultat. Skribenten John O'Hara, som senere skulle blie en verdenskjent forfatter med boken Appointment in Samarra, dekket laget for den lokale avisen Pottsville Republican.[2]
Historie rediger
Opphav rediger
I likhet med ande kullbyer øst i Pennsylvania hadde Pottsville hatt aktive lag siden rundt 1910-tallet.[3] Laget som senere ble til Maroons ble stiftet i 1920 under navnet Pottsville Eleven og bestod stort sett av brannmenn fra Yorkville Hose Company. Laget hadde da ingen tilknytning til noen ligaer og spilte mot andre lag fra kullgruvebyer øst i Pennsylvania. I 1922 ble laget sponset av de lokale forretningsdriverne Harold Kingsbury, Irvin Heinz og Frank Schoeneman, som hentet inn profesjonelle spillere som Carl Beck, Benny Boynton og Stan Cofall. Laget beholdt allikevel kraftige tilknytninger til lokalområdet da de fortsatte å rekruttere spillere fra Pottsville. Resultatet var et lag som klarte å sikre seiere samtidig som de tiltrakk seg publikum.[1]
Anthracite League rediger
I 1924 kjøpte den lokale kirurgen John G. «Doc» Striegel laget for $1 500. Samme år valgte lokale lag å opprette en liga, som fikk navnet Anthracite League. Dette var også samme år som laget tok det nye navnet, Pottsville Maroons; ryktene skulle ha det til at laget bestilte nye uniformer fra den lokale leverandøren Joe Zacko og sa at fargen ikke spilte noen rolle. Zacko sendte dem 25 rødbrune trøyer, som skal ha vært opphavet til navnet.[2]
I 1924-sesongen plukket Maroons opp tre spillere fra Canton Bulldogs, som vant ligatittelen i NFL i 1923. Disse spillerne var Larry Conover, Harry Robb og fremtidig Hall of Famer Wilbur «Pete» Henry. NFLs president Joseph Carr likte ikke å se på at stjernespillere som Henry forlot ligaen til fordal for et regionalt lag, men med mindre Pottsville ble en del av ligaen var det lite han kunne gjøre med det. Bulldogs forsøkte å saksøke, men søksmålet ble strøket av en dommer i Pennsylvania.[2] Maroons gikk deretter 6–0–1 mot andre lag i ligaen og sikret ligatittelen i november med en seier over Coaldale.[1]
Like etter å ha sikret ligatittelen utfordret Maroons både NFL-mesterne Cleveland Bulldogs og Frankford Yellow Jackets, som hadde sikret den østlige profesjonelle tittelen. Da begge lagene avslo utfordringen arrangerte Striegel en kamp mot NFLs Rochester Jeffersons, som ikke hadde vunnet mot et annet NFL-lag siden 1921. Lagene møttes i sesongavslutningen den siste søndagen i november, hvor Rochester slo Pottsville 10–7, Maroons’ eneste nederlag i sesongen. Pottsville avsluttet sesongen med et sammenlagtresultat på 12–1–1, med 288 poeng for og kun 17 mot, som sikret dem ligatittelen.
NFL rediger
Anthracite League ble oppløst etter sesongen, men Striegel og Maroons var ikke klare for å gi opp. De søkte om, og fikk tildelt, en plass i NFL. Dette var noe uvanlig ettersom at lagets Minersville Park var en relativt liten bane som tilhørte en lokal high school; ligaen var trolig interessert i å ha et andre lag i nærheten av Frankford Yellow Jackets i Philadelphia. Pennsylvanias lover som forhindret lag i å spille på søndager i Philadelphia ble ikke observert i Pottsville, noe som gjorde det mulig for reisende lag å spille mot Yellowjackets på en lørdag og deretter reise til Pottsville på søndagen.[3]
Ettersom mange av Maroons’ spillere returnerte til sine NFL-lag i 1925 plukket laget opp flere nye talenter for å erstatte dem. Dette inkludert tidligere Army-spiller Walter French og Jack Ernst, en quarterback fra Lafayette College. En annen rekrutt fra Army, end Eddie Doyle, deltok senere i andre verdenskrig og ble den første amerikaneren som ble derpt i Nord-Afrika. Laget plukket også opp Charlie Berry, trolig den beste atleten på laget; etter en spektakulær karriere da han gikk på Lafayette College var han ettertraktet av både profesjonelle baseball- og amerikansk fotballag. Han var derimot en dyr spiller, og det var ikke lett å gjøre opp for kostnaden selv med et fullstappet Minersville Park.[2]
«The Pottsville Maroons were the most ferocious and most respected players I have ever faced. "You know, I always believed the Maroons won the NFL championship in 1925 ... but were robbed of the honor.»
Rundt samme tid insisterte Maroons på at spillerne skulle bo i Pottsville-området. På 1920-tallet måtte de fleste spillerne reise langt fra hjemmene sine, og ble derfor kun med på selve kampdagen. Ved å sørge for at spillerne bodde i Pottsville kunne trener Dick Rauch innføre faste treningsdager for spillerne. Dette førte til at Maroons sikret en 28–0 seier over Buffalo Bisons i debuten i NFL. Når de ikke var på trening tilbrakte laget fritiden på brannstasjonen, hvor de drakk Yuengling, spilte kort og kastet ball i gata.[4] Maroons startet sesongen 9–1–1 og ledet ligaen, men noen kritikere mente at Maroons tjente bå at bortelag hadde spilt mot Frankford dagen før de reiste til Pottsville. Marrons gikk 5–1–0 mot lag som hadde spilt mot Yellow Jackets dagen før. På første snap av kampen mot Chicago Bears ble legenden Red Grange slått bevistløs av Pottsvilles spillere. Han kom seg etter taklingen, men ble ikke lenge etter slått bevistløst igjen. Grange sa deretter «The hell with (the $500 owed to him for the one game), it ain't worth it» og forlot banen.[4] Lagets eneste nederlag var et 20–0 tap mot Yellow Jackets, som de slo 49–0 da de to møttes for andre gang.[2]
På dette punktet var Pottsville og Chicago Cardinals (nå Arizona Cardinals) de to beste lagene i ligaen med relativt like sesongresultater. Ligatittelen gikk på denne tiden til laget med best resultat mot andre lag i ligaen, og kampen mellom de to spilte derfor en stor rolle. Maroons møtte Cardinals sent i november, mot slutten av sesongen, i Comiskey Park i Chicago mens det snødde. Maroons vant kampen 21–7, og ledet deretter over Cardinals i kampen om ligatittelen.[2]
Mesterskapskontroversen i NFL 1925 rediger
Før slutten av sesongen ble derimot Maroons suspendert av NFLs kommissær Joseph Carr, som gjorde at Maroons ikke fikk ligatittelen.
Tidligere samme år hadde Frankford Yellow Jackets planlagt en vennskapskamp mellom et lag bestående av tidligere stjernespillere for University of Notre Dame og det beste NFL-laget i øst. Som det mest dominante laget i øst i NFL på den tiden mente de at det var dem selv som skulle spille i den potensielt lukrative kampen mot «Notre Dame All-Stars». Etter at Pottsville senere forbigikk dem på tabellen vant de rettighetene til å spille mot All-Stars. Ettersom Minersville Park, stadionet i Pottsville, kun hadde en kapasitet på 6 000, booket eier John Streigel Shibe Park i Philadelphia for kampen. Philadelphia var derimot innenfor Yellow Jackets’ territorie, og Frankford leverte en klage til ligaen. Kommissære advarte Streigel flere ganger om at laget kom til å bli suspendert om de spilte i Philadelphia.[2]
Ettersom han ikke ønsket å gå glipp av inntektene for kampen valgte Streigel å avholde kampen. Han påstod senere at han hadde fått en verbal godkjennelse fra NFL over telefonen, men gav forskjellige svar når han ble spurt om hvem han hadde snakket med. Maroons vant kampen 9–7, som da ble sett på som en stor seier for profesjonell amerikansk fotball,[5] men var allikevel en økonomisk skuffelse da kun 8 000 tilskuere dukket opp. Carr fulgte opp på trusselen og suspenderte Pottsville før han fjernet dem fra ligaen, som gjorde at de ikke fikk fullført terminlisten sin.[2]
Samtidig arrangerte Chicago Cardinals’ eier Chris O'Brien to kamper mot Hammond Pros og Milwaukee Badgers, to lag som allerede hadde blitt oppløst etter sesongen. O'Briens plan skal ikke ha vært å sikre tittelkampen, men å forbedre lagets sesongresultat i et forsøk på å overbevise Chicago Bears og deres stjernespiller Red Grange om å ha en siste kamp.[2] Kampen mot Badgers førte til en egen skandal etter at Badgers spilte med fire spillere fra high school, noe som var mot ligaens regler. Begge lagene mottok straff fra ligaen. Til tross for dette, og med Pottsville ut av ligaen, hadde Cardinals best sesongresultat og ble tildelt ligatittelen. O'Brien nektet derimot å ta imot tittelen, som endte opp med å aldri bli utdelt av ligaen.[2] Senere påstod både NFL og laget at Cardinals vant ligatittlene i 1925. Cardinals la ikke krav på tittelen før i 1933, da den ble mottatt av etterkommere av Charles Bidwill som fremdeles eide den daværende utgaven av laget. Cardinals har kun vunnet én tittel siden, i 1947.
Tilbake i NFL rediger
Allerede året etter ble Maroons tatt inn i ligaen igjen, da NFL var bekymret for at laget kunne gå over til rivalene i American Football League. I 1926 ville Red Grange og hans manager C.C. Pyle ha et NFL-lag i New York by, men dette ville ha gått inn mot de territoriale rettighetene til New York Giants. Pyle og Grange ble avslått, og de to valgte derfor å stifte en ny liga i AFL. For å hindre det da uavhengige laget i å bli med i den nye ligaen valgte NFL å utvide til 22 lag. Maroons var ett av lagene som ble lagt til.[6] Maroons var igjen en av de store utfordrerne for ligatittelen frem til sent i sesongen. Med store seiere over Buffalo Rangers og Akron Indians avsluttet laget sesongen 10–2–1, godt nok for en tredjeplass i ligaen. I 1926 signerte også laget George Kenneally fra St. Bonaventure University, som ble utnevnt til All-Pro og lagkapten allerede i sin andre sesong, før han senere ble en deleier av laget.
Mot slutten av sesongen fikk laget derimot økonomiske problemer, og det ble rapportert at lagets spillere valgte å streike.
1927-sesongen skulle vise seg å være en skuffende sesong for laget i form av kampresultater. Pottsville mistet flere av sine stjernespillere, mens andre var i ferd med å bli gamle, som førte til at laget avsluttet sesongen 5–8–0. Doc Striegel gav fra seg kontroll over laget i forkant av 1928-sesongen ved å "låne" laget ut til en gruppe bestående av tre spillere: Herb Stein, Pete Henry og Duke Osborn. Henry tok over som trener, men laget klarte ikke å forbedre seg. Det som skulle vise seg å bli lagets siste sesong skulle ende med et sesongresultat på 2–8–0. Etter sesongen fikk spillerne en liten fotball laget av antrasittkull som et minne om den siste sesongen laget spilte i Pottsville.
Boston Bulldogs rediger
Under offseason solgte Striegel laget til en eiergruppe i New England som blant annet inkluderte George Kenneally. De nye eierne flyttet laget til Boston før 1929-sesongen og endret navnet til Boston Bulldogs. Bulldogs skulle bli det første av en rekke mislykkede forsøk å etablere et NFL-lag i Massachusetts, som ble fulgt opp av Boston Redskins på 1930-tallet og Boston Yanks på 1940-tallet. Det var ikke før American Football Leagues Patriots (stiftet 1960) ble med i NFL i 1970 at laget klarte å permanent etablere seg i New Englands mest befolkede marked (og selv dette laget måtte overtas for å hindre det i å flytte på 1990-tallet).
Seks av Maroons’ veteraner flyttet med laget. Dick Rauch ble også med og tok over som hovedtrener. Bulldogs spilte i Braves Field, men før de flyttet inn der sikret de to seiere i andre stadioner, først over Buffalo Bison den 27. oktober i Minersville Park og deretter over Orange Tornadoes den 29. oktober i Mitchell Field.[7] Etter sesongen, som endte i 4–4–0, ble laget oppløst.
Ettersom Washington Commanders begynte å spille under navnet Boston Braves i 1932 har noen av Pottsvilles tilhengere samt sportsjournalister foreslått at dette laget er en etterkommer av Maroons. Boston-laget fra 1932 har derimot ingen tilknytning til Boston-laget fra 1929 (det laget stammet heller fra Tornadoes via 1931 Cleveland Indians).[6]
Arv rediger
I 1963 opprettet NFL en kommité som skulle undersøke tittelkontroversen fra 1925. Komitéen la frem Maroons’ krav under et eiermøte det året, hvor lageierne stemte 12–2 til fordel for å la Cardinals beholde ligatittelen. Samme år laget de overlevende medlemmene av Maroons et eget trofé av kull som de gav til Pro Football Hall of Fame hvor den fremdeles er til utsilling.[8]
Maroons fra 1925 har blitt foreviggjort i Pottsville, hvor blant annet flere barer og andre etablissementer er oppkalt etter laget, og et bilde av "Verdensmesterne" fra 1925 er hengt opp i garderoben til laget til den lokale high schoolen.
I 2003 valgte NFL å kommentere laget gjennom en avstemning under et eiermøte om hvorvidt ligaen igjen skulle undersøke saken om ligatittelen i 1925; i oktober stemte eierne 30–2 mot å gjenåpne saken. Som et resultat er Cardinals fremdeles oppført som ligamestere i 1925.[8]
Arven etter Maroons står fremdeles sterkt i Pottsville. Pottsville Maroons Mamorial Committee, som holder liv i arven etter Pottsvilles eneste idrettslag til å spille i en av de store ligaene, har hovedkvarter der. Ordfører John D.W. Reiley forsøkte å hent tilbake ligatittelen fra 1925. Det blir fremdeles produsert t-skjorter etter laget som gis ut til lokale beboere og tilhengere. I 2003 involverte Pennsylvanias guvernør Ed Rendell seg i saken da han forsøkte å få NFL-eiere og andre offentlige tjenestemenn til å kjempe for gjeninnsettelsen av Maroons som ligamestere i 1925.
Til tross for støtte fra George Halas og Art Rooney, grunnleggerne av henholdsvis Chicago Bears og Pittsburgh Steelers, samt i nyere tid Steelers’ styreleder Dan Rooney, Philadelphia Eagles’ eier Jeff Lurie, Pennsylvania General Assembly og tidligere kommissær Paul Tagliabue, har resten av lageierne fortsatt å stemme mot alle forslag om å gi ligatittelen til Maroons.[5][9]
I 2003 kommenterte også USAs president George W. Bush saken. Ifølge en artikkel i ESPN the Magazine skal Bush ha sendt et håndskrevet brev til ESPN hvor han beskrev saken som «illuminating.»[10]
Etter ligaens avsteming i 2003 skrev Rendell et sint brev til Tagliabue hvor han beskrev NFL-eierne som en gruppe bestående av «feige baroner». Rendell kritiserte ligaen og erklærte at han ikke ville kommunisere videre med ligaens administrasjon før de hadde tildelt ligatittelen fra 1925 til Pottsville Maroons. Guvernøren avsluttet brevet med, «I am closing with the wish that every NFL franchise except for the Eagles and the Steelers lose large quantities of money»"[8]
I 2006 skrev David Fleming boken Breaker Boys: The NFL's Greatest Team and the Stolen 1925 Championship, som omhandler Maroons og tittelkontroversen.
I 2008 analyserte statistikeren Jeff Sagarin statistikkene for de to lagene for USA Today, hvor han også så på hvor solide motstanderne var, i et forsøk på å finne ut hvilket lag som var det beste i sesongen. Resultatene hans viste at Maroons var det beste av de to lagene.[11]
Pro Football Hall of Famere rediger
| Pottsville Maroons’ Hall of Famere | ||||
|---|---|---|---|---|
| Spillere | ||||
| Nr. | Navn | Posisjon | Periode | Innlemmet |
| — | Wilbur Henry | T | 1927–1928 | 1963 |
| — | Walt Kiesling | G/T | 1928 | 1966 |
| — | John McNally | HB | 1928 | 1963 |
Sesongresultater rediger
| Lag | År | S | T | U | Plass | Trener |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Pottsville Maroons | 1925 | 10 | 2 | 0 | suspendert | Dick Rauch |
| 1926 | 10 | 2 | 2 | 3. | ||
| 1927 | 5 | 8 | 0 | 8. | ||
| 1928 | 2 | 8 | 0 | 8. | Pete Henry | |
| Boston Bulldogs | 1929 | 4 | 4 | 0 | 4. | Dick Rauch |
Referanser rediger
- ^ a b c Purdy, Dennis (2010). Kiss 'Em Goodbye: An ESPN Treasury of Failed, Forgotten, and Departed Teams (engelsk). Random House Digital. s. 260–263. Besøkt 23. november 2022.
- ^ a b c d e f g h i j «The Discarde Championship» (PDF). Coffin Corner (engelsk). Pro Football Researchers. 3 (5). 1981. Besøkt 23. november 2022.
- ^ a b Peterson, Robert W. (30. oktober 1997). Pigskin: The Early Years of Pro Football (engelsk). Oxford University Press. s. 93. ISBN 0-19-511913-4. Besøkt 23. november 2022.
- ^ a b c Fleming, David. «Lost in Time» (engelsk). ESPN. Arkivert fra originalen 30. januar 2009. Besøkt 23. november 2022.
- ^ a b «Historical Markers: Pottsville Maroons – Marker Details». ExplorePAHistory.com (engelsk). Besøkt 24. november 2022.
- ^ a b Hickok, Ralph (18. februar 2009). «History – Pottsville Maroons 1925–28; Boston Bulldogs 1929». HickokSports.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. juni 2011. Besøkt 24. november 2022.
- ^ «1929 Boston Bulldogs (NFL)». The Pro Football Archives (engelsk). Arkivert fra originalen 24. november 2022. Besøkt 24. november 2022.
- ^ a b c Selway, Tim. «Stolen Glory: The Pottsville Maroons» (engelsk). The Pennsylvania Center for the Book. Besøkt 24. november 2022.
- ^ Toland, Bill (16. november 2003). «In Pottsville, Maroons are still champs». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). Arkivert fra originalen 16. desember 2003. Besøkt 24. november 2022.
- ^ «Curse Of The Maroons». PhiladelphiaEagles.com (engelsk). NFL Enterprises. 14. januar 2009. Besøkt 24. november 2022.
- ^ «BREAKING: Statistical evidence backs up 1925 Pottsville Maroons title claim». ESPN The Magazine (engelsk). ESPN. 9. mai 2008. Besøkt 24. november 2022.
Litteratur rediger
- Total Football: The Official Encyclopedia of the National Football League (ISBN 0-06-270174-6)
- 1925 Pottsville Maroons, Professional Football Reference
- 1925 Chicago Cardinals, Professional Football Reference
- Pottsville Maroons, ESPN Page 2