Polio i Norge

Polio (poliomyelitt) var en infeksjonssykdom som førte til lammelse, og av og til død, for pasienter frem til vaksinen ble tatt i bruk i slutten av 1950-årene.

HistorieRediger

Vaksinen lander på FornebuRediger

 
Telegram om ankomsttid for den første sendingen med poliovaksine til Norge i 1956.

Den 4 oktober 1956 landet et SAS-fly på Oslo lufthavn, Fornebu med den første leveransen av poliovaksine til Norge. Vaksinen var utviklet av amerikaneren Jonas Salk og ble ferdigtestet i 1955. Det var mange som hadde sett fram til denne begivenheten. På 1940- og 1950-tallet var poliomyelitt blitt en av de mest fryktede infeksjonssykdommene. Mellom 1950 og 1954 ble det registrert mer enn 4 000 poliotilfeller i Norge. Av disse endte over 500 med dødsfall. På Fornebu ventet et stort pressekorps, og begivenheten fikk bred dekning i dagsavisene og den ukentlige filmavisen.

Sendingen besto av 57 850 små nedkjølte flakonger med vaksine. Vaksinen var produsert av Eli Lilly and Company. I et telegram til deres norske forretningsforbindelse Marwell Hauge oppga firmaet den planlagte ankomsttiden til overlege Fredrik Mellbye i Helsedirektoratet datert 2. oktober 1956. I telegrammet oppga Eli Lilly ankomsttiden til fredag 5. oktober kl. 17.35, men i et brev viste cand.pharm. Leif Bentsborg til en telefonsamtale samme dag, og understreket at ankomsttiden muligens ikke var helt korrekt, men lovet å holde Mellbye underrettet straks de fikk nærmere opplysninger.[1]

Barna ble hardest rammetRediger

 
Marie Treschows Minne i Tønsberg var ett av en rekke «poliomyelittinstitutter» som ble opprettet flere steder i Norge på 1950-tallet. Etter at poliovaksinen kom i 1956, ble det etter hvert slutt på nye poliotilfeller, og behandlingsstedene ble lagt ned i løpet av 1960- og 1970-åra.
 
Polio førte til lange sykehusopphold for mange små barn.
 
Møysommelig trening gjorde det mulig for mange å legge bort hjelpemidler.

Poliomyelitt eller barnelammelse er antakelig en sykdom som har eksistert i tusenvis av år, men før den begynte å opptre epidemisk på 1800-tallet, var den en forholdsvis sjelden sykdom. I 1868 diagnostiserte legen Andreas Christian Bull 14 pasienter med meningitis spinalis acuta (akutt hjernehinnebetennelse i ryggmargen) i Sør-Odal. 12 av disse var barn. Dette er den første faglig omtalte poliomyelittepidemien i verden. Fem av Bulls pasienter døde, alle barn.[2]

Poliomyelitt er en betennelse i den grå og fremre del av ryggmargen. Sykdommen blir forårsaket av et virus og kan gjøre store skader på nervesystemet. Angrepspunktet og omfanget av betennelsen er avgjørende for hvilke muskelgrupper som blir lammet. Lammelsene kan opptre overalt i kroppen, men er gjerne begrenset til en eller to muskelgrupper. Dersom pasientene får lammelse i brystkasse eller mellomgulv, kan evnen til å puste blir sterkt redusert og det kan stå om livet. Sykdommen begynner med kvalme, slapphet, hodepine og feber og for noen etter kort tid også – lammelse. Men bare et fåtall av infeksjonene fører til sykdom og ennå færre til lammelser. Hos mange pasientene går lammelsene tilbake etter noen tid.

God hygiene førte til flere utbruddRediger

I 1949 skrev vår fremste hygieneekspert dr. med. Haakon Natvig at de seneste resultatene i poliomyelittforskningen, burde bli en kraftig spore til bedring av hygieniske forhold, først og fremst bedre renovasjon. Seks år etter i 1954, under en internasjonal konferanse, ble det oppsiktsvekkende slått fast at poliomyelittforekomstene snarere økte med bedrede hygieniske forhold, og ekspertene synes å ha blitt stående fast ved denne teorien.

Polioviruset hører til en virusgruppe som spres via endetarm og munn. Under dårlige hygieniske forhold vil omkring 90 % av barna være smittet allerede i 2–3-årsalderen, men polioinfeksjon i denne alderen fører bare unntaksvis til sykdom og lammelser. I tillegg opparbeider barn som blir ammet ofte en høy grad av immunitet. Antakelig fører bare 0,1–1,0 % av infeksjonene til sykdom, men denne andel øker med alderen. Større renslighet fører til at barna blir eldre før de smittes og kommer derfor i en alder da infeksjonen hyppigere fører til sykdom. Utover på nittenhundretallet, med bedre hygiene, ble barnas naturlige immunitet svekket. Det var da også stadig flere i høyere aldersgrupper, også voksne, som fikk sykdommen. Fattigdom og nød, som vi forbinder med spredning av mange andre infeksjonssykdommer, var altså ikke sykdomsfremkallende når det gjaldt poliomyelitt. Den slo ned i et hvilket som helst miljø, hos rik som hos fattig, i alle deler av landet.

ReferanserRediger

  1. ^ Arkivet etter Hygienekontoret i Helsedirektoratet, Riksarkivet.
  2. ^ Bache, Torkel (10. november 2000). «Andreas Christian Bull (1840 – 1920) og hans kartlegging av poliomyelitt». Tidsskrift for Den norske lægeforening. 

Eksterne lenkerRediger