Polen-Litauens tre delinger

Polen-Litauens tre delinger er hvordan monarki-republikken Polen-Litauen mot slutten av 1700-tallet ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Delingene gjorde ende på Det polsk-litauiske samvelde. Polen-Litauen hadde fungert som en buffer mellom Russland, Preussen (senere Tyskland) og Østerrike (senere Østerrike-Ungarn). Med Polen-Litauen oppdelt delte de tre landene grenser og med økende europeisk nasjonalisme førte det til militarisering og økt fare for konflikt.

Polens tre delinger; russiske deler i rødt, østerrikske deler i grønt, prøyssiske deler i blått

OppdelingRediger

Delingene foregikk i tre omganger:[1]

  • 5. august 1772
  • 23. januar 1793
  • 24. oktober 1795

Etter Napoleonskrigene, da Napoléon Bonaparte gjenopprettet en polsk stat i form av Hertugdømmet Warszawa, gjorde de tre statene som hadde delt Polen-Litauen om territoriene til formelt delvis selvstendige regioner:[2]

Det ble lovet å anerkjenne polsk språk og kultur og det polske folkets rettigheter, men løftene ble ikke overholdt og områdene ble snart annektert på nytt.

Man taler noen ganger om Polens fjerde deling, som da kan bety en av de følgende:

BakgrunnRediger

Under første halvdel av 1700-tallet ble det relativt svake Polen-Litauen beskyttet ved sider av den europeiske maktbalansen, dette snudde imidlertid i andre halvdel av århundret, etter Frankrikes nederlag i syvårskrigen.[3] For den sveitsiske historikeren Jacob Burckhardt var de tre delingene det grelleste eksemplet på hvordan tre stater i maktbalansens navn påtok seg å partere et land som ikke evnet å etablere tilstrekkelige ressurser for selvforsvar.[4]

EtterspillRediger

Den britiske politikeren Edmund Burke var kritisk til delingen, og mente den ville ha alvorlige langsiktige konsekvenser. Polen-Litauen hadde fungert som en buffer mellom Russland, Preussen (senere Tyskland) og Østerrike (senere Østerrike-Ungarn). Med Polen-Litauen oppdelt delte de tre landene grenser og med økende europeisk nasjonalisme førte det til militarisering og økt fare for konflikt. Etter Napoleonskrigene ble gjenreising av en polsk stat en stadig mer populær sak hos liberale i Vest-Europa, og det kulminerte med at polsk uavhengighet ble en av Wilsons 14 punkter, som amerikansk krav til fredsforhandlingene etter første verdenskrig.[5]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Hobson 2015, s. 90, 97
  2. ^ Hobson 2015, s. 91
  3. ^ Hobson 2015, s. 89
  4. ^ Hobson 2015, s. 43
  5. ^ Hobson 2015, s. 91

KilderRediger