Wikipedia

Gulpesnipe

art av slirenebbfugler (Chionidi)
(Omdirigert fra «Pluvianellidae»)

Gulpesnipe (Pluvianellus socialis) er en monotypisk art i slekten gulpesniper (Pluvianellus), som er monotypisk i gulpesnipefamilien (Pluvianellidae). Arten har altså ingen nære slektninger (se taksonomi). Som sådan inngår familien i gruppen av slirenebbfugler (Chionidi), som er en av fem underordener i vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten er ifølge BirdLife International og IUCNs rødliste nær truet.[1] Den er dessuten oppført på CMS liste II (Bonnkonvensjonen).[2]

Gulpesnipe
Nomenklatur
Pluvianellus socialis
Gray, 1846
Synonymi
Pluvianellus,
Pluvianellidae
Populærnavn
gulpesnipe,
steppesnipe
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
UnderordenSlirenebbfugler
FamilieGulpesnipefamilien
SlektGulpesniper
Økologi
Habitat: bredder (ferskvann og brakkvann)
Utbredelse: det sørligste Sør-Amerika, endemisk

Taksonomi rediger

 
Gulpesnipe i flukt

Arten var tidligere (før 2005), på grunn av sitt utseende, inkludert i lofamilien (Charadriidae), av og til i en egen underfamilie, men morfologiske analyser indikerte at fuglen var nærmere beslektet med slirenebbfamilien (Chionidae),[3][4] et slektskap som støttes av genetiske data.[5] Denne studien støtter også at slekten Pluvianellus plasseres i sin egen en monotypiske familie (Pluvianellidae),[5] en konklusjon som videre støttes av et nyere studium av fenotypen.[6]

Det har lenge knyttet seg usikkerhet til den systematiske plasseringen av gulpesnipe. Arten ble i 2005 plassert i sin egen familie (Pluvianellidae) av South American Classification Committee (SACC).[1] Et nytt forslag (#596) om å behandle gulpesnipefamilien (Pluvianellidae) som en underfamilie av slirenebbfamilien (Chionidae) fikk ikke flertall i SACC per 6. februar 2018, slik at Pluvianellidae består fortsatt som en monotypisk familie for denne arten.[7]

Beskrivelse rediger

Gulpesnipe blir cirka 19,5–21,5 cm lang. Hannen er størst og veier cirka 79–102 g, mens hunnen er mindre og veier cirka 69,5–87 g. Fjærdrakten er i hovedsak ringduegrå på oversiden og hvit på undersiden. Halsen og øvre del av brystet er ringduegrått. Nebbet er sort og rett, og fra basen av nebbet og bakover mot øyene renner det er mørk stripe. Øynene har rosarød iris. De undere ekstremitetene er rosarøde og kraftige, og føttene har lange tre tær. Kjønnene er nærmest identiske, bortsett fra størrelsen. Ungfugler er imidlertid spraglet på den grå overdelen.[8]

Systematisk inndeling rediger

Inndelingen under følger Boyd (2016),[9] og støttes i hovedsak av HBW Alive.[8] Den basale rekkefølgen innenfor denne underordenen regnes fortsatt som usikker. Norske navn på arter og grupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[10][11] Eventuelle navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle, men kun foreløpige.

Treliste

Utbredelse rediger

 
Gulpesniper på leting etter mat

Gulpesnipa er endemisk for Sør-Amerika og hekker bare i det sørligste Patagonia, i Tierra del Fuego, Perito Moreno National Parks og Bosques Petrificados Natural Monument i det sørligste Argentina og i Magallanes y de la Antártica Chilena og Laguna de los Cisnes National Reserves i det ekstremt sørlige Chile. Den overvintrer lenger mot nord, fra Valdéshalvøya i sør og nordover langs østkysten av Argentina til provinsen Buenos Aires. Hekkeområdene utgjør cirka 194 000 km², mens den totale utbredelsen utgjør cirka 390 000 km².[2][8]

Totalpopulasjonen har av BirdLife International blitt estimert til å bestå av omkring 1 500–7 000 voksne individer og regnes som stabil.[2] Den største trusselen kommer fra ødeleggelser av naturlig gressland i Patagonia, som følge av overbeiting fra husdyr og introduserte planteetere.[2]

Habitat rediger

I hekkesesongen opptrer arten i høylandet, langs breddene på innsjøer av ferskvann eller brakkvann, herunder også ved grunne dammer i steppe-lignende regioner, og av og til ved elvebredder. Utenfor hekkesesongen finner man fuglene langs kysten, for det meste i beskyttede bukter og laguner og ved elvemunninger eller av og til også langs elvebredder. I Chile har man bare registrert arten opp til 300 moh., men i det sørlige Argentina har den blitt registrert opp til minst 1 200 moh.[8]

Atferd rediger

Gulpesnipa eter mest leddyr og insektlarver i hekketiden. Den plukker føden fra bakken, gjennom å vende på steiner, skjell og rek. Av og til kan de også grave litt med føttene for å komme til føden, noe som regnes som en unikt atferd blant vadere. Arten er svært aktiv og meget hurtig på bakken. Den drikker ved å stikke hele hodet ned i vannet, for deretter å legge det bakover for å svelge. Utenom hekkesesongen leter fuglene flokkvis etter mat.[8]

Gulpesnipa regnes både som standfugl og trekkfugl, og noen steder noe midt i mellom. Noen fugler trekker ikke. Fugler som hekker i innlandet trekker gjerne ut mot kysten, men det trenger ikke å være et spesielt langt langt. Andre trekker imidlertid mye lenger, for eksempel de som havner opp mot provinsen Buenos Aires. De fuglene som trekker ankommer gjerne hekkeplassene sent i august eller tidlig i september, og forlater dem igjen som regel tidlig i april.[8]

Hunnen legger eggene (som regel to) fra tidlig i september til i midten av november. Parene opptrer solitært og forsvarer territoriet heftig. Reirplassen ligger ofte nær mindre strømmer av vann. I denne tiden forsvarer parene også et eget territorium for ernæring. Dette kan ligge et godt stygge unna reirplassen. Selve redet bygges av rester og fôres med småstein. Det legges umiddelbart nær vann. Paret kan prøve å drive fram flere enn ett kull, som regel to (sjelden tre), selv om første legging er suksessfull. Inkubasjonstiden tar cirka 24 dager. De nyklekte ungene er svært svake og mates av begge foreldrene, til å begynne med gjennom oppgulp av kromelk fra en godt utviklet krås (noe som også er unikt blant vadere og opphavet til det norske navnet på arten). Voksen fjærdrakt utvikles i løpet av 28–35 dager, men foreldrene fortsetter å mate avkommet i opp mot ti dager til. Som regel overlever bare den sterkteste ungen, som oftest den som klekkes først. Den andre (svakeste) sulter som regel ihjel.[8] Hver generasjon utgjør i snitt cirka 7,3 år.[2]

Referanser rediger

  1. ^ a b BirdLife International. 2016. Pluvianellus socialis. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22693570A93413261. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22693570A93413261.en. Downloaded on 24 February 2018.
  2. ^ a b c d e BirdLife International (2018) Species factsheet: Pluvianellus socialis. Downloaded from http://www.birdlife.org on 24/02/2018
  3. ^ Strauch, J.G. (1978) The phylogeny of the Charadriiformes (Aves): a new estimate using the method of character compatibility analysis. Trans. Zool. Soc. London 34: 263–345.
  4. ^ Chu, P.C. (1995) Phylogenetic reanalysis of Strauch’s osteological data set for the Charadriiformes. Condor 97(1): 174–196.
  5. ^ a b Paton, T.A., Baker, A.J., Groth, J.G. & Barrowclough, G.F. (2003) RAG-1 sequences resolve phylogenetic relationships within Charadriiform birds. Mol. Phylogenet. Evol. 29(2): 268–278.
  6. ^ Livezey, B.C. (2010) Phylogenetics of modern shorebirds (Charadriiformes) based on phenotypic evidence: analysis and discussion. Zool. J. Linn. Soc. 160(3): 567–618.
  7. ^ SACC (2018) Recent changes (since 1 March 2005; updated 6 February 2018i). South American Classification Committee (SACC), American Ornithologists' Union, 6 February 2018. Besøkt 2018-02-24
  8. ^ a b c d e f g Wiersma, P. & Kirwan, G.M. (2018). Magellanic Plover (Pluvianellus socialis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53859 on 24 February 2018).
  9. ^ John H. Boyd III (6. mars 2016). «Taxonomy in Flux. Version 3.03». Arkivert fra originalen 4. desember 2016. Besøkt 8. juni 2016. 
  10. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  11. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Litteratur rediger

  • Josep del Hoyo, Andrew Elliott, Jordi Sargatal. Handbook of the Birds of the World - Volume 3: «Hoatzin to Auks», 1996, ISBN 978-84-87334-20-7
  • Josep del Hoyo, Nigel J. Collar. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1 - Non-passerines, 904 sider, publisert i juli 2014. ID:ILCHK01 ISBN 978-84-96553-94-1

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gulpesnipe&oldid=22788409»