Wikipedia

Nådens pilegrimsferd

(Omdirigert fra «Pilgrimage of Grace»)

Nådens pilegrimsferd (engelsk: Pilgrimage of Grace) var et folkelig opprør som begynte i Louth i Lincolnshire i tidlig oktober 1536, før det spredte seg til andre deler av Nord-England, blant annet Cumberland, Northumberland og nordlige Lancashire.[1] Det var «mest alvorlige av alle opprør fra Tudortiden», det var en protest mot Henrik VIIIs brudd med den katolske kirken, oppløsningen av de mindre klostrene og politikken til kongens sjefsminister, Thomas Cromwell,[2] foruten også misnøye med andre særskilte politiske, sosiale og økonomiske saker.

Flagg med Kristi sårmerker brukt av opprørerne
Fremstilling av Nådens pilegrimsferd

Pilegrimsferden var egentlig et særskilt opprør rundt York, men begrepet brukes om en rekke opprør i nordlige England mot slutten av 1536 og begynnelsen av 1537. Det første opprøret ble utløst av blant tilstedeværelsen av den kongelige kommisjon, og det lokale presteskapet hisset opp folkemassene. Lincolnshire-opprøret varte bare i fjorten dager, men det flammet opp igjen i Yorkshire, ledet av advokaten Robert Aske, og med Aske som karismatisk leder spredte opprøret seg raskt. Det fikk betegnelsen «Nådens pilegrimsferd» ved at opprørerne samlet seg under et banner som viste Kristi sårmerker. Det tradisjonelle historiske synet pilegrimsreisen som «en spontan masseprotest av de konservative elementene i Nord-England sinte på de religiøse omveltningene som ble satt i gang av kong Henrik VIII». Historikere har observert at det var medvirkende økonomiske faktorer.[3]

Opprøret i Lincolnshire rediger

Det første opprøret i serien skjedde i Lincolnshire, da katolikker protesterte mot opprettelsen av en reformert Den engelske kirke og oppløsningen av klostrene. Det begynte i St. James’ kirke i Louth den 1. oktober 1536,[4] kort tid etter at klosteret Louth Abbey hadde blitt beslaglagt av den kongelige kommisjon, og eiendommen overført til kronen.[5] Opprørerne fikk raskt støtte i Horncastle, Caistor og andre byer i nærheten.

Opprørerne krevde at det måtte bli slutt på innsamlingen av subsidier, at De ti artikler måtte avskaffes, at oppløsningen av klostrene måtte stoppe, slutt på skatt i fredstid, utrensning av kjettere i regjeringen og Statute of Uses (en lov som endret eiendomsretten, og hvor eiendom kunne innehas av en person til fordel for en annen)[6] måtte trekkes tilbake. De fikk støtte fra lokale landeiere, og samlet en styrke som har blitt beregnet til opptil 40 000 mann og marsjerte mot Lincoln. Innen 7. oktober hadde de inntatt Lincolnkatedralen, og krevde retten til å praktisere sin katolske tro og beskyttelse av kirkesølvet i Lincolnshires kirker. Det uttrykte målet med opprøret var å protestere mot undertrykkelsen av klostrene, og ikke mot styret til Henrik VIII i seg selv.[7]

 
En kunstneriske tolkning fra 1913 av Nådens pilegrimsferd i 1536

Den 10. oktober 1536 endte opprøret i all hovedsak. Henrik VIII sendte da bud om at opprørerne måtte velge mellom å spre seg eller å møte styrkene til Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk, som allerede var blitt mobilisert. Henrik VIII lovet opprørerne at han ville benåde dem og takket dem for å ta opp sakene. Aske fortalte opprørerne at de hadde hatt suksess og at de kunne spre seg og reise hjem.[8]

Innen 14. oktober hadde de fleste av opprørerne forlatt Lincoln. Deres åndelige leder, sogneprest Thomas Kendal fra Louth, ble arrestert og henrettet. I løpet av det neste året ble også de fleste lokale lederne henrettet. I virkeligheten så Henrik på opprørerne som forrædere og mente at han ikke var forpliktet til å holde løftene sine til dem, så da ytterligere vold skjedde etter Henriks tilbud om benådning, var han rask til å bryte sitt løfte om nåde.[9] Lederne, også Robert Aske, ble arrestert og henrettet for forræderi. Totalt ble rundt 200 opprørere henrettet, og uroen tok slutt.[10] Selv om dette opprøret endte i løpet av kort tid skulle det inspirere andre.

Pilegrimsferden rediger

Umiddelbart etter at det ble klart at Lincolnshireopprøret hadde slått feil begynte neste fase. Den 13. oktober begynte den egentlige Nådens pilegrimsferd, der opprørerne samlet seg under et banner som viste Kristi sårmerker. Det har vært mye debatt blant historikere om de utløsende motivene, men noen nøkkelelementer er det enighet om:

  • Økonomiske saker: Jordeiere i nord var bekymret over Statute of Uses. Det var også bekymring over den nye fåreskatten, og den dårlige høsten 1535 hadde ført til høye matpriser. Henrik VIII hadde også for vane å skaffe flere midler til kronen gjennom skattlegging, konfiskering av landområder og avskrivning av vareverdien. En stor del av beskatningen ble pålagt eiendom og inntekt, spesielt i områdene rundt Cumberland og Westmoreland.[11]
  • Politiske saker: Mange i nord var negative til måten Henrik VIII hadde skjøvet Katarina av Aragón til side, og det var sinne mot Thomas Cromwells økende makt, særlig fra adelen som mente han kom fra «ringe kår».[12]
  • Religiøse saker: Den lokale kirken var for mange i nord sentrum for lokalsamfunnet. Mange vanlige bønder var redde for at kirkesølvet skulle bli beslaglagt. Det var også sterke rykter om at det ville bli lagt en skatt på dåp. De ti artikler og den nye gudstjenesteformen som kom i 1535 hadde også ført til at kirkens doktrine var mer reformert, noe som kolliderte med den konservative tro de fleste i nord hadde.[13]

Robert Aske, en advokat fra Richmondshire som virket i London gikk med 9000 mann inn i York og tok kontroll over byen. Han sørget for at munker og nonner som hadde blitt kastet ut fikk komme tilbake til sine klostre, og kastet ut kongens leieboere. I kirkene gjenopptok man katolsk praksis. Opprøret var så fremgangsrikt at kongens menn i nord, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury, startet forhandlinger med opprørerne i Doncaster. Aske hadde der klart å samle mellom 30 og 40 000 mann.

Henrik VIII valgte å ta en privat samtale med Aske. Han lovet å benåde alle som hadde deltatt i opprøret, og å innkalle til et parlament i York innen et år. Aske trodde på løftene, idet han stolte fullstendig på sin konge, og oppfordret opprørerne til å reise hjem.[14] På veg nordover igjen ble Aske arrestert og brakt til Tower of London. Han ble dømt for høyforræderi i Palace of Westminster og ble ført tilbake til York, hvor han ble henrettet 12. juli 1537,[15] hengt i kjettinger framfor den ordinære måten på et stillas reist utenfor Clifford's Tower.[16]

Resultater rediger

Selv om opprørene ble slått ned var de ikke helt uten virkning, enten direkte eller indirekte da de satte visse saker på dagsordenen.

Ikke oppnådd rediger

  • Oppløsningen av klostrene fortsatte med uforminsket styrke, og endte med oppløsning av de største husene i 1540.
  • Store landeiendommer ble overført fra kirken til kronen.
  • Cromwells framganger i å innføre protestantisme ble ikke reversert, med unntak av intermessoet under Maria 1553–1558.

Oppnådd rediger

  • Regjeringen utsatte innsamlingen av subsidiene i oktober 1536.
  • Statute of Uses ble fjernet gjennom vedtaket av Statute of Wills.
  • Fire av de syv sakramentene som ble utelatt fra De ti artikler ble tatt inn i Biskopene bok i 1537, og utviklingen mot en mer reformert kirke bremset dermed kraftig opp.[17]
  • Tiltak mot heresi ble lovet i en kongelig proklamasjon i 1538.[18]
  • Thomas Cromwell falt i 1540, og ble henrettet.
  • Prinsesse Maria ble tatt inn i arvefølgen igjen i 1544.
  • Council of the North ble opprettet i 1537.[19]

Referanser rediger

  1. ^ «The Pilgrimage of Grace 1536 Summary & Information», English History
  2. ^ Loughlin, Susan (2016): Insurrection: Henry VIII, Thomas Cromwell and the Pilgrimage of Grace, kapittel 1, The History Press, ISBN 9780750968768
  3. ^ Loades, David, red. (2003): Reader's guide to British history. New York: Fitzroy Dearborn. ISBN 9781579582425; s. 1039–41.
  4. ^ Cross (2009)
  5. ^ Halpenny, Baron: «Lincolnshire Uprising – A Very Religious Affair», BBC Lincolnshire
  6. ^ Statute of Uses, Oxford Reference
  7. ^ Gasquet, Francis Aidan (1906): Henry VIII and the English Monasteries, G. Bell, s. 202
  8. ^ Elton (1977), s. 261
  9. ^ Elton (1977), s. 261–262
  10. ^ Elton (1977), s. 262
  11. ^ Weightman, Peter John (2015): «The Role of the commons of Cumberland and Westmoreland in the Pilgrimage of Grace, 1536» (PDF). Department of Humanities, Northumbria University.
  12. ^ «The Divorce of Catherine of Aragon Book Chapter One», English History. 6. mars 2015
  13. ^ Simkin, John (September 1997): «Pilgrimage of Grace», Spartacus Educational
  14. ^ Burton, Edwin (1911): «Pilgrimage of Grace», i: Herbermann, Charles, red.: Catholic Encyclopedia. Bind 12. New York: Robert Appleton Company.
  15. ^ Shahan, Thomas (1907): «Robert Aske», The Catholic Encyclopedia Bind 1. New York: Robert Appleton Company
  16. ^ Ridgway, Claire : «12 July 1537 – The execution of Robert Aske», The Tudor Society
  17. ^ Null, Ashley (april 2001): «4 Cranmer’s Doctrine of Repentance circa 1537: Lutheran Sacramental Penance», Thomas Cranmer’s Doctrine of Repentance: Renewing the Power to Love Thomas Cranmer’s Doctrine of Repentance: Renewing the Power to Love, s. 116-156
  18. ^ Price, A.R. (1991): Heresy in England c 1520-1558 (PDF), thesis, University of Canterbury
  19. ^ Cooper, Stephen (29. april 2015): «The Council of the North», History Today

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nådens_pilegrimsferd&oldid=23924777»