Pianosonate nr. 2 (Valen)

Pianosonate nr. 2, opus 38 av Fartein Valen er et verk for piano i 3 satser fra 1941. Musikken er blant annet inspirert av den engelske dikteren Francis Thompsons dikt «The Hound of Heaven» (norsk: «Himmelhunden») utgitt i 1893.

Pianosonate nr. 2
Op. 38
Sonate av Fartein Valen
PeriodeModernismen
Komponert1940–1941
Urfremføring5. november 1955
Typisk lengde20 minutter
Satser/akter3
Fartein Valen ved sitt skrivebord i 1937, tre år før han begynte å komponere Pianosonate nr. 2

SatserRediger

 
Robert Riefling (1911-1988) kjente Valen siden 1930-tallet og urframførte en rekke av Valens verker for piano.[a] I tillegg var han, i en alder av nærmere 70 år, den første som gjorde en komplett innspilling av Valens musikk for solo piano.

Sonaten består av tre satser:

  1. «Allegro maestoso» (hurtig, majestetisk)
  2. «Andante» (rolig, gående)
  3. «Toccata. Allegro molto» (meget hurtig)

En typisk framføring av sonaten varer rundt 20 minutter.[b] Verket er tilegnet Valens søster, Magnhild Sendstad, og er utgitt på Harald Lyche & Co. Musikkforlag.

 Jeg føler virkelig, for første gang på mange år, at jeg har oppdaget en ruvende skikkelse i det 20. århundrets musikk. 

Glenn Gould om Fartein Valen[1]

BakgrunnRediger

 
Poeten Francis Thompson på 1890-tallet etter i flere år å ha slitt med opiummisbruk. Det er nærliggende å dra en parallell mellom «jeg-personen» i «The Hound of Heaven» og Francis Thompson selv

Pianosonate nr. 2 ble skrevet mellom 26. juni 1940 og 25. august 1941. Sonaten er Valens siste verk for soloinstrument, men samtidig også hans mest ambisiøse i denne genren, kanskje med unntak av Pianosonate nr. 1, opus 2, skrevet i Berlin da han var i begynnelsen av 20-årene. Valens brev fra 1940 og 1941 viser at han var dypt preget av okkupasjonstidens hendelser, og at han i denne tiden søkte trøst i sin kristne tro.[2]

En viktig inspirasjonskilde til Pianosonate nr. 2 var et dikt av Francis Thompson (1859-1907), «The Hound of Heaven», som Valen først hadde blitt kjent med i en tysk oversettelse. «Det er virkelig et av de store dikt i verdenslitteraturen» skrev han i et brev til Agnes Hiorth i 1942.[3] Diktet har en kristen tematikk og omhandler menneskets indre kamp i valget mellom jordiske fristelser på den ene siden og Gud på den andre.[4] Diktet beskriver en jeg-person på konstant flukt fra Gud (symbolisert ved «The Hound of Heaven» i diktet – på norsk «Himmelhunden», eller «Himmel-jakthunden» som Ewald Sundberg valgte å oversatte det til i 1923).[5] Begynnelsen av diktet lyder:

Nedover dagene jeg flydde for ham,
nedover nettene, nedover årene,
nedover sjelelabyrintens veier..
Kvalt av tårene,
som i min latter jeg for ham mig dulgte.
Op håpets utsyn for jeg,
og hodestups jeg ilte
ned gjennem redslers avgrunnsmulm – min fot ei hvilte –
fra føttene som bak mig fulgte, fulgte..[5]

Selv om jeg-personen er seg bevisst Guds kjærlighet, er han likevel redd for å gi slipp på det jordiske: «Ti skjønt jeg visste hvor han dog holdt av mig, forfølgeren, mig tanken skremte: om ham du velger, tar han alt i fra dig.» Men når flukten begynner å gå mot slutten innser jeg-personen likevel at han i all sin elendighet ikke har funnet det han har lett etter. Da sier forfølgeren: «Hvad har da du fortjent, urene lerklump, du, som, akk! ei ser hvor lite verd til kjærlighet du er? Hvem tror du vel vil elske, usle, dig undtagen ene jeg?»[5] Diktet ender med at jeg-personen tar imot Guds kjærlighet og finner den endelige ro.

Selv om Thompsons dikt var en viktig inspirasjonskilde, avviste Valen kategorisk at pianosonaten var å anse som programmusikk eller at forløpet i sonaten var ment å følge forløpet i diktet.[6]

 Et av norsk klaverlitteraturs mesterverk 

Einar Henning Smebye om Pianosonate nr. 2[7]

FremførelserRediger

 
Den canadiske pianisten Glenn Gould framførte Valens Pianosonate nr. 2 på en radiokonsert i 1972. Opptaket er senere gjort tilgjengelig på CD og via strømmtjenester

Pianosonate nr. 2 ble urframført den 5. november 1955 i Universitetets Aula i Oslo av Hanna-Marie Weydahl i en ren Valen-aften i regi av Det Norske Studentersamfund. Før framførelsen av sonaten ble «The Hound of Heaven» lest av Liv Dommersnes. Weydahl imponerte Morgenbladets anmelder (Børre Qvamme) «stort» ved å spille sonaten uten noter.[8] Sonaten fikk sin utenlandspremiere en drøy måned senere da den ble framført av Eilisif Lundén i Stockholm.

Blant kjente pianister som har hatt sonaten på repertoaret, hører den canadiske pianisten Glenn Gould. Bakgrunnen var en radiokonsert i 1972 der Gould ønsket å presentere skandinaviske komponister. Via den amerikanske komponisten Alan Stout ble Gould tipset om Fartein Valen, noe som igjen førte til en henvendelse til det norske musikkmiljøet om å skaffe notene til Valens andre pianosonate. Sonaten ble fremført på en nattkonsert på CBC den 18. juli 1972. Gould var svært begeistret over å ha oppdaget Valen. I et brev til Jane Friedman ved CBS Records skrev han (fritt oversatt):

«Valens musikk framstår som den mest ‘finslepne’ […] anvendelsen av konvensjonell tolvtoneteknikk ved siden av Alban Berg, men uten Bergs frenetiske hyper-romantiske særpreg… Jeg føler virkelig, for første gang på mange år, at jeg har oppdaget en ruvende skikkelse i det 20. århundrets musikk.»[1]

MottakelseRediger

 
Einar Røttingen er blant norske pianister født etter krigen som har Valens Pianosonate nr. 2 på repertoaret og som har gjort en innspilling av verket

Sonaten fikk varm applaus i en velfylt Universitetets Aula etter urframførelsen i 1955.[8] Mottakelsen blant kritikerne var imidlertid mer variert, fra entusiasme til det mer lunkne. En generell oppfatning blant de mer lunkne var at Valens atonale tonespråk var vanskelig tilgjengelig: «å lytte seg fram til hans budskap i et atonalt tonespråk krever i det minste et musikkspråklig gehør de færreste har», som Morgenpostens anmelder uttrykte det.[8] I den andre enden av skalaen hørte Dagbladets Hampus Huldt Nystrøm, som mente at andresatsen i sonaten var «en hel åpenbaring av eiendommelig skjønnhet»,[9] og VGs Olav Gurvin, som mente at sonaten var «et storslått verk, både virkningsfullt og godt bygget».[6]

VerkanalyseRediger

Verket har som i den klassisk-romantiske sonaten tre satser: hurtig – langsom – hurtig. Musikken er atonal og bygger videre på Valens polyfone komposisjonsteknikk som han utviklet på 1920-tallet («atonal polyfoni»). Men sonaten markerer samtidig, sammen med fiolinkonserten, starten på en periode der Valen begynner å orientere seg i retning av langt større musikalske strukturer, og i Pianosonate nr. 2 er begge yttersatsene basert på en tillempning av sonatesatsformen. Ifølge Berit K. Tjøme skaper Valen nærmest en syntese av sonatesatsformen og polyfone prinsipper i dette verket.[10]

Første sats: «Allegro maestoso»Rediger

Første sats er blant det mest lidenskapelige og forrykende i Valens produksjon.[7] Hovedtemaet kan lett gi assosiasjoner til flukten i «The Hound of Heaven», så vel som fortvilelse og desperasjon over okkupasjonsmakten:

 

Hovedtemaet glir, etter et foreløpig klimaks, over i et sart og nesten nostalgisk sidetema. Men uroen fra innledningen vender gradvis tilbake, og leder over i en gjennomføringsdel med elementer fra hovedtema og sidetema. Spenningen bygges videre opp og kulminerer i reprisedelens hovedtema. Etter reprisen følger en koda, og endelig punktum i satsen settes med noen akkorder i «mørkeste fortvilelse».

Andre sats: «Andante»Rediger

Mellomsatsen følger en ABA’-form. Satsen er ifølge Olav Gurvin inspirert av midtdelen i Thompsons dikt, der jeg-personen forgjeves søker trøst hos menneskene,[11] og satsen står med sin svært lavmælte og rolige karakter i skarp kontrast til førstesatsen. Spesielt B-delen har en mystisk og ubestemmelig karakter.

Tredje sats: «Toccata. Allegro molto»Rediger

Idéen til tredjesatsen skal Valen ha fått en stille og stjerneklar natt utenfor huset sitt i Valevåg, da plutselig noen sterke og krappe kastevinder kom ned fra fjellsidene. Dermed skal motivene til «Toccata» ha sprunget fram i hans fantasi.[11] Hovedtemagruppen åpner med et jagende og toccata-aktig motiv bestående av syv 16-delsnoter som repeteres 5 ganger:

 

Deretter følger et kontrasterende og markant bassmotiv:

 

Hovedtemagruppens stadig tiltagende uro avbrytes etter hvert, og går over i et rolig, neddempet og nesten meditativt sidetema. Einar Henning Smebye velger å kalle det et «fredsmotiv»:[7]

 

I gjennomføringsdelen er uroen fra hovedtemaet tilbake, og spenningen bygges gradvis opp mot et nytt klimaks. Dette leder til reprisen og hovedtemagruppen. Når sidetemaet («fredsmotivet») lyder for andre gang (nå markert Meno mosso – langsommere), er det langsommere og mer fulltonende enn første gang. Satsen munner ut i en svært neddempet koda (markert Molto tranquillo – svært rolig/fredfullt). Ikke ulikt jeg-personen i «The Hound of Heaven», som først finner den endelige ro mot slutten av diktet, ender Valens pianosonate med en avklaret ro. Ifølge Smeby er dette «kanskje norsk klavermusikks vakreste og mest avklarede verkavslutning».[7]

«Toccata»-satsen demonstrer Valens beherskelse av kontrapunkt. Satsen inneholder fugale elementer samtidig som det flettes inn elementer fra førstesatsen, hvilket bidrar til å binde verket sammen til en større helhet.[10]

InnspillingerRediger

Glenn Goulds radioopptak fra 1972 lå i mange år i arkivene til CBC, inntil Sony Classical hentet det fram i 1992 og utga det på CD som en del av deres serie The Glenn Gould Edition. Av pianister som kjente Valen personlig er det kun Robert Riefling som har gjort en innspilling av Pianosonate nr. 2. Av norske pianister i generasjonen etter Riefling finnes det flere innspillinger.

Glenn Gould (innspilt 1972)

Sony Classical SMK 52677 (CD, 1992) (+ musikk av Oskar Morawetz, István Anhalt, Jacques Hétu, Barbara Pentland)

Robert Riefling (innspilt 1980)

BIS LP-173/174 (2 LP-plater, 1981) (+ opp. 1, 2, 22-24, 28, 29, 36)
BIS CD-173/174 (2 CD-plater, 1992) (+ Valen opp. 1, 2, 22-24, 28, 29, 36 og musikk av Harald Sæverud)

Jørgen Larsen (innspilt ca. 1994)

Victoria VCD 19087 (CD, 1994) (+ musikk av Alban Berg, Samuel Barber, Henri Dutilleux)

Einar Henning Smebye (innspilt 1997)

Arena 05002 (2 CD, 2005) (+ opp. 1, 2, 22-24, 28, 29, 36)

Einar Røttingen (innspilt ca. 2005)

Pro Musica PPC 9053 (CD, 2005) (+ musikk av Geirr Tveitt og Edvard Grieg)

Noter og referanserRediger

NoterRediger

  1. ^ Riefling urframførte følgende verker av Valen: * 1937: Fire klaverstykker, op. 22 * 1940: Gavotte og musette, op. 24 * 1947: Variasjoner for klaver, op. 23 (ble urfremført i en versjon for 4-hendig piano sammen med hans bror Reimar Riefling) * 1948 og 1949: To preludier, op. 29 (nr. 2 ble fremført i 1948, nr. 1 i 1949) * 1951: Pianokonsert, op. 44 * 1954: Zwei Lieder for sopran og piano op. 31 og Zwei Lieder for sopran og piano op. 39 (både opus 31 og 39 med Unni Bugge-Hansen, sopran)
  2. ^ Blant tilgjengelige innspillinger er det stor variasjon i spilletid, og det skiller 8 minutter mellom den korteste og den lengste innspillingen. Einar Henning Smebye: 18’11’’, Einar Røttingen: 19’58’’, Jørgen Larsen: 20’11’’, Robert Riefling: 21’28’’, Glenn Gould: 26’19’’. Gould skiller seg ut med en svært langsom førstesats, mens Smebye skiller seg ut med en svært hurtig sistesats.

ReferanserRediger

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger