Petersbergavtalen
Petersbergavtalen (tysk: Petersberger Abkommen, offisielt: Niederschrift der Abmachungen zwischen den Alliierten Hohen Kommissaren und dem Deutschen Bundeskanzler auf dem Petersberg bei Bonn) var en avtale inngått 22. november 1949, mellom på den ene side Forbundsrepublikken Tyskland og på den annen side den allierte høykommisjon. Avtalen er oppkalt etter stedet for forhandlingene, Petersberg ved Bonn.
Petersbergavtalen innebar lettelser i okkupasjonsbetingelsene. Samtidig knyttet den Tyskland til Vesten, som var den kurs Tysklands kansler Konrad Adenauer staket opp. En viktig betingelse fra høykommisjonens side, var internasjonal kontroll med Ruhrområdet, gjennom Ruhrstatuttet. Dette var omstridt i Tyskland. SPD anså en slik internasjonal kontroll som et hinder for en senere sosialisering av industrien.
Bakgrunn rediger
De tre vestlige okkupasjonsmaktene hadde 8. april 1949, vedtatt et okkupasjonsstatutt for Vest-Tyskland.[1] Landet hadde i 1949 ni prosent arbeidsledighet, og gjenoppbyggingen gikk langsomt. En rekke familier hadde siden 1945 sett sitt arbeid forsvinne, blant annet som følge av den pågående demonteringen av industrianlegg. Demonteringen var måten de allierte fikk erstatning for Tysklands ødeleggelser. Risikoen for at nasjonalistiske strømninger skulle finne fotfeste i politikken, og skape en front mot okkupasjonsmakten, slik som under Weimarrepublikken, ble ansett å være til stede.[2]
Avtalen rediger
I Petersbergavtalen ble de første lettelser i okkupasjonsstatuttet avtalt.[2] Avtalen hadde som formål å knytte Tyskland til det europeiske fellesskap. Dette skulle skje ved at landet ble medlem av internasjonale organisasjoner, for eksempel Europarådet og OEEC, og ved å oppta diplomatiske forbindelser med andre land. Tyskland skulle undertegne en gjensidig avtale med USA om Marshallplanen. Landet måtte vedta antitrustlovgivning.
Landet skulle også avgi løfte om å handle i samsvar med grunnprinsipper om frihet, toleranse og menneskelighet, og hindre gjenoppfriskning av alle totalitære ambisjoner. Tyskland skulle forbli demilitarisert.[2]
Den pågående demonteringen av tysk materiell som krigsbytte skulle i det vesentlige opphøre, og det ble satt et tak på 680 virksomheter. Demonteringen fortsatte frem til 1951, da 667 industribedrifter var nedlagt. Til sammenlikning fortsatte demonteringen i den Sovjetunionens okkupasjonssone. Frem til 1952 ble 3 400 industribedrifter demontert, hva som utgjorde ca. 30 % av kapasiteten fra 1944.[3]
Denne lettelsen i okkupasjonsbetingelsene ble satt opp mot et krav om at Tyskland ble fullverdig medlem av Ruhrmyndigheten (Ruhrbehörde). Gjennom Ruhrstatuttet var Ruhrområdet satt under alliert kontroll, basert på sikkerhetshensyn. Tyskland hadde allerede en observatør i Ruhrmyndigheten.
Det var særlig kravet om aksept av kontroll med Ruhrområdet som vakte strid. Ruhrområdet var hjertet av landets industriproduksjon. At dette skulle under internasjonal kontroll, var vanskelig å akseptere. Saarland var på dette tidspunktet, under fransk kontroll. Det oppsto spekulasjoner om Rhinland ville bli utskilt fra Tyskland, eller i det minste satt under militær kontroll. Dette begynte å minne om Versaillestraktaten.[4]
SPD anså dessuten en internasjonal kontroll som et absolutt hinder for en sosialisering av denne industrien.[5]
Adenauer, «De alliertes kansler»? rediger
Saken førte til en opphetet diskusjon i Forbundsdagen 25. november 1949. Møtet varte fra klokken fem om ettermiddagen, til nærmere halv fire neste morgen. Striden sto mellom CDU/CSU og SPD.[6][7]
Adenauer kom til møtet med fagforeningenes tilslutning til avtalen. SPD hadde bedt sitt søsterparti i Storbritannia om å trekke 15 fabrikker fra demonteringslisten, men Adenauer hadde oppnådd å beholde 19 fabrikker. SPD hadde vanskelig for å tro at fagforeningene hadde gitt sin aksept, og holdt på sitt.[6]
– Jeg slår fast sa Adenauer, at opposisjonen heller vil la demonteringen gå sin gang, enn å gjøre en observatør i Ruhradministrasjonen om til medlem. Var opposisjonen villig til å si nei til å tiltre den internasjonale administrasjon av Ruhrområdet, spurte han. I så fall ville demonteringen fortsette. – Taler De som Tysklands kansler, spurte SPDs Erich Ollenhauer Adenauer fra salen. – De alliertes kansler, tilføyde SPDs leder Kurt Schumacher, fra samme posisjon.[6]
Schumacher fikk anledning til å be om unnskyldning for sin bemerkning, men avslo. For dette ble han om morgenen straffet med 20 dagers møteforbud i Forbundsdagen. Etter en pause ble diskusjonen avsluttet klokken seks om morgenen, og klokken 700 reiste Adenauer hjem til Röhndorf.[2][6]
Den britiske militærguvernør Brian Robertson kommenterte senere møtet, med at –Dr. Adenauer hadde ikke lovet oss at den tyske regjeringsform skulle være perfekt fra første dag.[8]
Referanser rediger
- ^ «1949-04-08 Besatzungsstatut :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Arkivert fra originalen 29. juli 2017. Besøkt 6. juni 2017.
- ^ a b c d Küsters, Hanns Jürgen; Quadbeck, Ulrike. «Petersberger Abkommen» (tysk). Adenauerstiftelsen. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. Besøkt 6. juni 2017.
- ^ Grau, Andreas/Würz, Markus. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Demontagen». www.hdg.de (tysk). Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. Besøkt 24. juni 2017.
- ^ Huldt, Bo (1982). Tre verdener: 1945-1965. Oslo: Aschehoug. s. 132. ISBN 8252520189.
- ^ «Lockerungen des Besatzungsrechts». Deutschlandfunk. 2009. Besøkt 8. juni 2017. «Die SPD-Opposition lehnte die "Abmachung" zwischen Adenauer und den Hohen Kommissaren ab. Sie sah durch die internationale Ruhrkontrolle ihr Ziel einer Sozialisierung der Montanindustrie auf kaltem Wege ausgehebelt, weil diese Frage damit der nationalen Kompetenz entzogen schien.»
- ^ a b c d Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg,. «Benehmen wie die Schuster - DER SPIEGEL 49/1949». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 6. juni 2017.
- ^ Adenauer, Konrad (1966). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 173 flg.
- ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg,. «Benehmen wie die Schuster - DER SPIEGEL 49/1949». www.spiegel.de (tysk). Der Spiegel. Besøkt 7. juni 2017. «"Dr. Adenauer hat uns bei den Verhandlungen nicht versprochen, in den deutschen Regierungsformen gleich am ersten Tage Perfektion zu erreichen", lächelte Sir Brian Robertson auf dem Petersberg.»