Wikipedia

Peter von Danzig (skip)

skip

«Peter von Danzig» var et kravellbygd storskip med en kort, men begivenhetsrik karriere som bulktransportskip og krigsskip som hadde vært i tjeneste for hanseatbyen Danzig under den engelsk-hanseatiske krigen i 1469–1474. Karavellen opprinnelig kom fra La Rochelle i Frankrike da det seilte under sitt navn «Pierre de la Rochelle» til Danzig i 1462, for så å bli skadet under et lynnedslag i Danzig havn og ble senere beslaglagt av byrådet som utrustet det for sjøkrig mot England i 1471. Storskipet vakte oppsikt med sin størrelse, men presenterte lite under sjøkrigen utover den kontroversielle kapringen av handelsgaleien «St. Andrew/St. Matthew» som var under nøytralt flagg 27. april 1473.[1] Etter å ha blitt avhendet av byrådet og gjenbrukt som handelsfartøy kom «Peter von Danzig» til Biscayabukta, og forulykket utenfor Brouage sør for La Rochelle i sommeren 1475. Skadene innbar at skipet ble forlatt til sin skjebne i Brouage, senere oppgitt for å ha blitt ødelagt.[2]

Peter von Danzig
Modellen av «Peter von Danzig»
Karriere
SkipstypeKaravell
Bygget ved 
SjøsattLa Rochelle, 1462 (?)
OvertattAv Danzig, 1470
Operativ1471–1474
Ut av tjeneste1474
SkjebneForulykket, oppgitt 1475
Tekniske data
Bestykning18 kanoner

Skipet huskes i ettertiden som et umåtelig stort skip i sin samtid, som hadde satt seg i respekt under krigen og var emne for sterk nasjonalromantisk interesse i moderne tid på både tysk og polsk hold. Da «St. Andrew/St. Matthew» var kapret og ført til Hamburg, var kapteinen Paul Beneke, som sjokkerte samtiden med sin dristige kapring av den florentinske handelsgaleien hvor det var en rik last om bord underveis til England, og deretter høstet anerkjennelse og heltestatus tross de kontroversielle omstendighetene.[3]

Navn rediger

De første nedskrivelsene om skipet avslørte at det var bygd i den franske byen La Rochelle som lå i det historiske landet Aquitaine som var et omstridt hertugdømme i middelalderen mellom England og Frankrike under Hundreårskrigen. Karl VII beseiret engelskmennene i 1453, og innlemmet lenet under kongehuset ved å la det går i arv gjennom dauphinene. Det nybygde skipet tok sitt navn fra apostelen Sankt Peter, og skulle deretter beholde sitt navn under forskjellige språk. Det het først «Sancti Petrus de Rupella» på dokumentene fra franskekongen Ludvig XIs arkiver, men var også oppgitt som «Pierre de la Rochelle» på fransk. Byrådet i Danzig som valgte å beslaglegge skipet for eget bruk i 1470, gav det navnet «Peter von Danczk» eller «Peter von Danzig».[4]

Det franske storskipet var et av de største sjøfartøyene i sin tid og fikk raskt et tilnavn som skyldtes byggeteknikken på bordkledningen: Das grosse Krawel, «den store karavellen». Danzig ligger mot Østersjøen på nåværende polskkysten, hvor klinkbyggingen var enestående som byggingsteknikk på sjøfartøyer i flere århundrer. Det har vært spekulasjoner om reparasjonsarbeidet på «Pierre de la Rochelle» som lenge hadde vært i opplag på sitt ankringssted, kan ha fulgt til innføringen av kravellbyggingen i havnebyen.

Ifølge Caspar Weinreich´s Danziger Chronik, en krønike om Danzig på 1400-tallet, kom storskipet fra Libourne i Aquitania. Historikerne Theodor Hirsch og Friedrich August Vossberg i 1855 mente skipet også kan ha vært kjent under navnet «Liburnen», oversatt til «Lebran» i krønikeskriftene.[a] Dette understrekes av et klagebrev etter kapringen av handelsgaleien i 1474, hvor skipet var referert som «de Lyborne». Dette kallenavnet kan være en referanse til tømmeret som var brukt i byggingen, ettersom området Libourne var kjent for høy kvalitet på skipstømmer.[5]

Peter von Danzig rediger

Det franske storskipet hadde vært gjenstand for rekonstruksjonsarbeid i senere tid ettersom få opplysninger hadde blitt bevart utenom Caspar Weinreichs Danzigskrøniken, først av Hirsch og Vossberg i 1855, deretter av professor Otto Lienau, en marinarkitekt i utdanningsfasiliteten Technische Hochschule i Danzig i 1942-43. Hirsch og Vossberg valgt å akseptere opplysningene i krøniken om størrelsen på «Peter von Danzig», 150 alen i lengde og 43 alen i bredde på skroget.[5] Lienau foretok en vitenskapelig analysering av dimensjonene som var mer presist oppgitt til 25 favner fra styreroret til forstavnen, og 21 alen og tre fingre i bredde fra side til side, ved å hente inn data på «Jesus von Lübeck», et krigsskip fra 1544. Til tross for tidsforskjellen på 80 år mellom de to skipene tok han i bruk dataen som var produsert av Karl Reinhardt om krigsskipet fra Lübeck i 1941.

Lienau konkluderte med at en favn ment tre alen, dermed 1,725 m, mens alenen i Danzig var på 0,575 m. Dermed ble det fastslått at dekket var 43,12 meter lang og 12,140 meter bred, og at skrogsbredden var på 12,20 m. Med dette i utgangspunktet begynte han rekonstruksjonsarbeidet for å finne fram til skipets utseende, dimensjoner og tonnasje, ved å bruke «Jesus von Lübeck» som mal. Tonnasjen basert på de interne dimensjonene ble beregnet til 701 bruttotonn, dvs. 416 lester.[6] Det var vanlig å oppgi skipstonnasjen etter lasteevnen, og «Peter von Danzig» var ikke et unntak ved å komme fra Biscayabukta hvor store bulktransportskip var vanlig i 1400-tallet. Der hadde store transportskip meget stor lastekapasitet basert på hvor mange vintønner man kunne frakte.

Ved å fortsette fra de interne dimensjonene fortsatte Lienau rekonstruksjonsarbeidet, og besluttet at den totale lengden var på 52,20 m, lengden mellom perpendikulærene på 45,40 meter, dekkslengde på 43,12 m og lengden langs vannlinjen på 41,60 m. Den interne dybden i skroget var på 9,10 m, og vanndybden var på 5 m, og 5,33 m medregnet kjølen. Den beregnede tonnasjen på det rekonstruerte skipet er oppgitt til 800 tonn i dødsvekttonnasje.[7] Lienau hentet inn ikonografisk inspirasjon fra Livre du coeur d´amours éspris manuskriptet eide av hertugen i Anjou i 1457[b] for å utarbeide utseendet på «Peter von Danzig». Ved å basere seg på opplysningene fra krøniken om riggingen mente man at storskipet hadde tre master, fokkemast, stormast og kryssermast med et seil hver. De første «fullriggere» hadde sin begynnelse i 1400-tallet.

Da «Pierre de la Rochelle» kom til Danzig i våren 1462, var det eid av rederen Pierre Beuf som hadde lånt inn betydelige pengesummer for byggearbeidet og utrustningen, med en saltlast og broren Aymar Beuf som kaptein, med en bestykning på cirka 18 kanoner. Saltfrakt fra Biscayabukta var en lukrativ handelsvirksomhet i Nord-Europa hvor det alltid var et behov for konserveringsmidler som salt, og Danzig var en viktig distribusjonsbase for salthandelen i Østersjøen. Beuf-brødrene sendte storskipet til Danzig for å bytte saltet mot tømmer, men det oppsto regnstorm med lyn over havneområdet, og masten på det franske skipet var høyest - 41 meter, av dette 32 meter over værdekket.[7]

Stormasten ble knust av et lynnedslag, og «Pierre de la Rochelle» måtte bukseres vekk til et ankringssted for reparasjon og mastskift utenfor Motława (øya Ołowianka i dag). Aymar ville straks få utbedret skadene for å kunne sette seil hjemover, men mye av verftskapasiteten og reparasjonsfasilitetene var blitt utilgjengelig under den pågående Trettenårskrigen (1454–1466) mellom Polen og De tyske riddernes ordensstat. Dermed måtte skipet settes i opplag i mellomtiden, og da Aymar fikk meldingen om brorens død i La Rochelle, måtte han reise på egenhånd i sommeren 1463.[8] Storskipet ble beslaglagt av byrådet i Danzig, og deler av bestykningen ble tatt inn i artilleriparken for beleiringen av Puck i april til september 1464.[9] Bestykningen har blitt oppgitt til å bestå av 17 steinkanonskyts (med stein som ammunisjon).[10]

Mens skipet lå i oppslag fram til 1471, hadde det oppstått konflikt etter hvert som skipseierne satt seg i gjeld, for da Aymar Beuf kom hjem var han nødt til å låne fra kong Ludvig XI som senere kunne overta eierforholdet på «Pierre de la Rochelle» som var ved å bli utbedret sommeren 1464. Byrådet i Danzig hadde beslaglagt skipet mens det ble utbedret, i venting på betaling fra eierne. Franskekongen og hanseatbyene hadde kommet inn i turbulente maktforhold som dertil kompliseres av Rosekrigene i England og Burgundhertugen. Utbedringsarbeidet hadde medført en stor gjeld som byrådet forlangte måtte betales før skipet kunne slippes fri. Etter det kongelige inngrepet ble skipet blandet inn i stormaktsspillet, hvor det var dyp uenighet mellom partene om hvordan det skulle slippes fri. Det førte til vold da franske kaperskip angrep og tok flere hanseaterfartøyer i 1466.[11]

Etter hvert forverret tilstanden seg om bord på «Pierre de la Rochelle» mens det var i opplag, ettersom byrådet ikke kunne bekoste det store skipet uten et gjeldoppgjør og var nødt til å selge inventar og deretter rigging med tiden. Flere ganger hadde det fått slagside og måtte berges av byrådet som var ansvarlig for havnevirksomheten inkludert skipsopplag. Byrådet hadde ønsket å få bort storskipet, men i Øresund hadde danskekongen angrepet og erobret en engelsk handelsflåte i sommeren 1468. Engelskmennene benyttet anledningen for å ta hanseatenes eiendelene i arrest på egne land, selv om hanseatene og danskekongen ikke var alliert med hverandre. Dette fulgt til mottiltak i begynnelsen på året 1469, men partene sto for langt fra hverandre diplomatisk sett.[12]

Utbruddet av den engelsk-hanseatiske krigen fulgt til at hanseatbyene medregnet Danzig med ett kom på samme side med franskekongen mot Edvard IV. Etter hvert ble det besluttet å utruste krigsskip for å forstyrre den engelske handelen til sjøs, og Danzig dermed stilte opp med storskipet de har liggende under sin by. Arbeidet på skipet begynte i våren 1470 ikke bare for å overhale det, men også for å utruste det som et krigsskip med en stor besetning.[13] Det skal ha blitt tatt opp på en slipp i ett reparasjonsverft, og deretter sjøsatt på nytt for utrustning som sluttføres i august 1471. Besetningen vil deretter være på 400 mann og bestykningen vil være på 18 kanoner.[14]

Krigshandlingene rediger

Pawest rediger

 
Sjøstrid i 1400-tallet mellom engelskmennene og franskmennene.

«Peter von Danzig» seilte ut den 19. august 1471 under sitt nye navnet på tysk, sammen med et annet skip, også en karavell, på Østersjøen med kurs mot vest. Sjøreisen til de flamske havnene i Nederlandene tok 58 dager, men underveis skal karavellene ha blitt påført skader som måtte utbedres, så kommandanten Berndt Pawest var nødt til å søke havn i Breszhuck istedenfor Brugge. En storm som kort etterpå rammet denne mindre havnen, gjorde meget skade på det grunne havneområdet og påførte alvorlige skader på «Peter von Danzig»s ror. Den krevende sjøreisen og stormen hadde slått ut storskipet, som hadde begynte med å lekke, trolig fordi kalfatringen ikke var fullført på skroget. Pawest var nødt til å stoppe den planlagte sjøekspedisjonen ettersom skipet måtte repareres, spesielt med tanke på at engelskmennene hadde sendt ut krigsskip til sjøs. Hertugen av Burgund, Karl den djerve, gav hanseatene tillatelse for å bruke havnebyene under hans kontroll fra den 12. juli 1471 – deriblant Brugge.[15]

Mens arbeidet fortsatte på «Peter von Danzig», hadde de politiske forholdene endret seg på nytt, for da hertugen gav sin tillatelse var det for å støtte hans allierte Edvard IV som hadde blitt fordrevet fra tronen i England av Lancasterpartiet, som ble støttet av Ludvig XI av Frankrike. I mars 1471 returnerte Edvard IV med et lite følge til England ved å gå på land ved Hull for å reise sine allierte i felles sak mot det nye styret som hadde kommet ut i interne splid. Det tok ikke lang tid før Edvard IV hadde erobret London og beseiret jarlen av Warwick under slaget ved Barnet 14. april 1471. Om sommeren hadde engelskkongen konsoliderte sin makt ved å knuse Lancasterpartiet og fått sin forgjenger, Henrik VI, myrdet i Tower of London. Utover høsten var det klart at innbydelseskrigen hadde blitt avgjort, så Karl den djerve innførte restriksjoner på hanseatenes virksomhet fra november 1471.

Det var deretter ikke tillatt å selge mat til både fiendtlige, nøytrale og krigførende fartøyer som opererte fra de flamske havnene under burgundshertugens kontroll. Han hadde valgt å ikke trekke tilbake tillatelsen til de hanseatiske kaperskipene, men tvunget besetningene på disse til å søke havn annetsteds for å skaffe seg proviant. Pawest og de hanseatiske agentene var nødt til å kjøpe inn proviant fra annetsteds.[16] Et bretonsk krigsskip kom til munningen av Zwin ikke langt fra Berszhuk hvor «Peter von Danzig» lå i slutten på november 1471 som respons på kapringen av et bretonsk handelsfartøy tidlige i året, men mens skipet forberedes for strid valgt bretonerne å seile videre til Bremen i nord. Litt over en måned senere mente Pawest, som ikke hadde nok proviant for å bli værende, at han måtte til sjøs, og seilt ut sammen med holken «Maria» og et mindre skip den 5. januar 1472.[17]

Ute til sjøs sluttet to andre skip seg til Pawest, som dermed hadde fem skip under sin kommando - det ene av skipene hadde dansken Werner Tubek fra Nyborg i Danmark som kaptein, som senere hevdet å ha blitt «tvunget» til å delta i sjøfelttoget etter han hadde blitt arrestert av franskmennene i ettertiden. Med flotiljen seilte Pawest utenfor Dover og senere nedover kanalen langs engelskkysten fram til den bretonske kysten, hvor han vil gjøre halt ved Ushant og så seile tilbake i erratiske kurs fram og tilbake. Ideen var ikke bare for å speide etter engelske fartøyer, de skulle også vise seg fram for å sette skrekk på engelskmennene og deretter lammet skipstrafikken i kanalen. Flotiljen vil dermed vise seg fram og så forsvinne flere ganger for å holde engelskmennene i uråd. Men det kom ikke til større strid under hele sjøfelttoget som varte i ni uker, den største trusselen var stormvær - en storm utenfor Brest fulgt til tapet av storbåten som var i slep etter «Peter von Danzig».[18]

Men terrorvirkningen som Pawest hadde håpte på med sin plan, virket bedre enn ventet, sjøtrafikken mellom Frankrike og England hadde blitt satt på hold. Flotiljen kom over det franske skipet «Valentyn» som ble erobret tross voldsom motstand, selv om forholdet mellom Frankrike og hanseatene var meget uklart - og dette illustrerte problemet med sjøkrig i senmiddelalderen, ettersom avstanden mellom lovlig kapring og sjørøveri var meget ubehagelig liten den gang med stor lovløshet til sjøs. Bretagne hadde erklært seg nøytral og stilte sine havner til disposisjon for Pawest, men kaperkapteinene i hans flotilje respekterte ikke dette. En av disse, Heyne, dro på egenhånd og angrepet både bretonske og franske skip sammen med to andre skip. De ble straks tatt i arrest i den bretonske byen Dinan etter å ha søkt ly der.[19]

En ny storm rammet storskipet natten til 22. februar, med omfattende lekkasjeskader som fulgt til at besetningen fryktet for skipsforlis. Ved et tidspunkt vurderte Pawest om å når fiendeland for å berge seg, men de greide å stoppe lekkasjene selv om sjødyktigheten hadde blitt forverret. Etter meget store besværligheter klarte han og besetningen å føre «Peter von Danzig» til havnebyen Sluis den 6. mars 1472, da hadde man seks alner vann om bord, det var så vidt pumpene kunne holde opp tempoet.[20] I Sluis kom meget mange nysgjerrige til reparasjonsfasilitetene hvor storskipet repareres med stort møye av de erfarne skipsbyggerne som overhalte deler av «Peter von Danzig». Pawest hadde i forveien fått tilbud om å selge karavellen fra interesserte som var mer opptatt av konstruksjonen enn selve skipet. Disse kom til Sluis for å overvære reparasjonene.[21]

En hanseatflåte på åtte skip var opprettet av Lübeck og Hamburg i våren 1472, men Pawest kan ikke slutte seg til denne flåten ettersom skadene på «Peter von Danzig» var mer tidskrevende enn ønskelig, ettersom en fullstendig overhaling var nødvendig. Det var heller ikke mulig å beholde besetningen på mellom 350 og 400 mann etter hvert som provianttilgangen minskes med tiden. En omorganisering av sjøekspedisjonen fra Danzig presset seg på, og Pawest bad om avløsning. Hanseatflåten kom til Sluis 21. mai, men med tiden valgt kapteinene om bord på hanseatskipene å seile til sjøs hvor de siden deltok i krigshandlingene i sommeren. Det vist seg å bli en meget hektisk og forvirrende sjøkrig mellom burgunderne, franskmennene, engelskmennene, bretonerne og hanseatene som endt med at en flotilje på seks skip fra Lübeck og Danzig kom i kamp med franskmennene 15. juni utenfor Nieupoort, deretter med engelskmennene utenfor Wielingen 19. juli - og ble utslettet.[22]

Beneke rediger

 
Galea di Fiandra fra manuskriptet av Mikael fra Rhodes, datert 1434.

Et av skipene som gikk tapt utenfor Wielingen, var kaperkaptein Paul Benekes mindre skip med en besetning på bare 20 mann, som grunnstøtt ikke langt fra Sluis og var oppgitt. Beneke dro deretter til byen hvor han kom i kontakt med Pawest som overrakk kommandoen på storskipet til den kjente kaperkapteinen. Med Beneke om bord seilte «Peter von Danzig» til sjøs med kurs for munningen av Elben hvor en handelsflåte hadde samlet seg i september. Pawest dro videre til Hamburg på vei hjem mens Beneke begynte med å rekruttere menn for besetningen som var 150 menn for kort. Beneke hadde blitt beryktet for sin tendens for å angripe nøytrale skip i sin tjeneste som kaperkaptein, blant annet om bord på en bardse og en holk i 1469 til 1472. Men i øynene på hanseatene var han en suksessrik og produktiv mann med sine sjøbragdene.[23]

Etter å ha overvintret i Hamburg begynte Beneke forberedelsene på et sjøfelttog mot engelskmennene, men Edvard IV hadde startet forhandlinger med hanseatene i desember 1472, ettersom skipstrafikkens opphør gjennom året sammen med sjøtrefningene hadde utløst meget store økonomiske vansker for det engelske kongedømmet - og blant hanseatene fantes det en fredskoalisjon anført av byen Køln. Byrådet i Danzig hadde besluttet seg for å selge bort «Peter von Danzig» som var blitt for kostbart med stadige utbedringer uten stans, med lite å vise utover et enslig sjøfelttog. Men Beneke hadde fått deleierskap og dermed eide en seksdel av verdiene i skipet, så det forvandlet ikke situasjonen. Krigen gikk mot en slutt, og Beneke var klart over at han bare vil kunne gjennomføre et eneste nytt tokt til sjøs med «Peter von Danzig».

Tatt i betraktning hendelsesforløpet mot den meste kontroversielle episoden i storskipets historie, var det klart at Beneke ikke hadde hensikt om å gjenoppta stridighetene mot engelskmennene, men om å lansere angrep på nøytrale skip man visste var kommet til Kanalen. To florentinske handelsgaleier - «St. George» og «St. Andrew/St. Matthew» - hadde kommet fra Middelhavet til den flamske byen Brugge i desember 1472, hvor de siden losset om bord en last som besto av verdisaker og utsøkte kunstverk. Handelsgaleiene var benyttet som luksustransport i senmiddelalderen, ettersom de var meget rommelige seilfartøyer med en stor besetning av roere som kan fungere som væpnede menn under strid mot sjørøvere. Lite er kjent om de to nevnte galeiene, men skipstypen disse tilhørte, Galea de Fiandra («flamske galeier»), kunne frakte 130 tonn og var dobbelt så lang som et vanlig handelsskip på omtrent 48 meter (140 piedi, fot) lengde med over 50 rorbenker med tre mann hver.[24] Medici-banken hyret disse to galeiene siden 1466 for handelsrutene mellom Pisa, Brugge og London, og hadde burgunderhertugens beskyttelse. For å garantere nøytraliteten var galeiene gitt farger og flagg som signalisert at de var under burgundisk beskyttelse.[25]

«Peter von Danzig» seilte ut fra Hamburg 10. april 1473 sammen med fire andre sjøfarkoster og nådde farvannet utenfor Flandern hvor Beneke siden sanket inn opplysninger om skipstrafikken over Kanalen, og ifølge anklagerne i ettertiden som hadde ønsket erstatning for deres tap, skal ha fått rede på handelsgaleienes utseiling fra Antwerpen til London. Det hadde vært spekulert om at handelsgaleiene var hans egentlige mål fra begynnelsen ettersom det er dokumentert at flotiljen skulle fortsette til spanskekysten, formodentlig for å finne og angripe florentinerne.[26] Men florentinerne hadde blitt forsinket i mellomtiden, og dermed seilte ut 27. april innenfor synsvidde for Beneke som lå utenfor Rammekens. Beneke fulgt etter de to galeiene som oppdaget faren idet disse seilte langs kysten ved Dunkerque, og splittet opp for å komme seg i sikkerheten. Mens «St. George» nådde havn i Southampton, klarte Beneke å innhente «St. Andrew/St. Matthew» under havnebyen Gravelines.

Den florentinske kommandanten gjorde sterk motstand mot angriperne, men overmakten var for stor i møte med hanseatene som hadde høye skip og artilleri, så galeibesetningen overgav seg i slutten. Mellom 8 og 13 skulle ha omkommet ifølge ulike dokumenter, og opptil 100 ut av den store besetningen skal ha blitt skadet under kampene, tapene hos hanseatene er ikke kjent. Etter å ha erobret den store handelsgaleien lå han i fire dager for å losse om bord lasten på storskipet, og fjernet de burgundiske merkinger som skulle bevise at han hadde angrepet et nøytralt skip.[27] I mellomtiden ble nyhetene om overfallet kjent så snart «St. George» nådde havn, og det tok ikke lang tid før de sensasjonelle nyhetene hadde spredt seg i alle kanter. Hertug Karl den djerve ble informert om dette, og han reagert umiddelbart ved å be hanseatkontoren i Brugge om forklaring og at galeien må returneres med sin last.

 
Last Judgement, maleriet av Hans Memling.

Hanseatkontoren tok kontakt med Beneke og forlangte at han skulle følge hertugens krav. Men Beneke nektet, og seilte med sitt bytte 1. mai vekk fra flamskkysten. På nytt angrepet kaperkapteinen et nøytralt skip, denne gangen et nederlandsk skip som hadde seilt ut fra Zeeland med gods som tilhørte flere burgundiske handelsmenn, og satt det i brann etter å ha tatt om bord lasten 3. mai. «Peter von Danzig» ankommet Hamburg med den verdifulle lasten om bord og handelsgaleien med seg før 30. mai 1473.[28] Etter å ha kommet seg i sikkerheten, produserte Beneke en rekke forklaringer om at han enten ikke visste handelsgaleien var under burgundisk beskyttelse, eller at han mente den var et legitimt mål ved å være underveis til England med en rik last som skulle videreselges i London. Hanseatene hadde satt England under blokade.

Hertug Karl den djerve gjort det klart at om han ikke få galeien og lasten tilbake, vil det bli gjengjeldt med beslagleggelse av eiendeler og last som tilhørte hanseatbyen Danzig. Men hanseatene var innstilt på å feie saken under teppet og dermed sendt bort galeien til Lübeck hvor den ble brutt opp og solgt videre, mens lasten ble akseptert som krigsbytte tross sterk nøling blant hanseatbyene som i slutten påførte ansvaret for kapringen på Danzig.[29]

Dette fulgt til mange år med diplomatisk strid, juridiske konflikter og rettsprosesser som ledet til at burgundshertugen og eierne av både galeien og lasten ikke fikk sine varer returnert eller erstattet i de første årene. Dette fulgt til represalier ikke bare av burgundshertugen, men også av nederlenderne som reagerte på ødeleggelsen av skipet fra Zeeland. Men forhandlingene i Utrecht mellom engelskmennene og hanseatene hadde munnet ut i en enighet om å søke fred 19. september 1473, hvilken mente alle krigshandlingene var blitt stoppet. Freden som ble forseglet med Utrechttraktaten i februar 1474, reduserte saken til et spørsmål om skyld og erstatning som ble tidskrevende i de etterfølgende årene, spesielt etter Karl den djerves død i 1477. Mens alt dette foregikk, dro Beneke til Danzig hvor han gav bort malingen Last Judgement av Hans Memling til Mariakirken i byen.[30]

De burgundisk-nederlandske represaliene mot Danzig som mistet flere skip og mye gods, startet i februar 1474 og fortsatt fram til august 1475, da hertugen ble avledet av sine ambisjoner om å utvide sitt herredømme inn i Lorraine. Men dette trukket ham inn i en storkonflikt som ble meget kostbart i møte med sveitserne som beseiret og drepte ham under Slaget ved Nancy i januar 1477. Saken ble avsluttet i 1499 da Danzig etter 26 års tvist gikk med på å betale erstatning etter å ha påtatt seg skylden for overfallet på handelsgaleien. Utbetalingen ble avsluttet i 1513.[31]

Den siste reisen rediger

«Peter von Danzig» kom til hjemmehavnen med den rike lasten den 28. oktober 1473[32], og siden ble skipet mindre omtalt enn tidlig, ettersom byrådet hadde solgt sin andel i storskipet som avhendes for tjeneste som handelsfartøy. Beneke valgt å fortsette som delseier med rollen som kaptein med ansvaret for omstillingen av skipet som ikke lenge trengte en stor besetning og proviantplass kan frigjøres for ekstra last. Det var besluttet at «Peter von Danzig» vil returnere til sin tidlige rolle som saltfraktfartøy mellom Østersjøen og Biscayabukta, og først i året 1475 seilte Beneke ut. Ettersom de burgundisk-nederlandske represaliene fremdeles var i gang, var man nødt til å sende ut handelsfartøyene i konvoi for størst mulig trygghet til sjøs forbi Nederlandene.[33]

Storskipet var med i en konvoi på 28 skip som fortsatte gjennom Kanalen til Biscayabukta, hvor Beneke deretter satt kurs mot byen Brouage ved Rochefort sør for La Rochelle på franskekysten. Etter å ha kjøpt og losset om bord salt, besluttet Beneke at han vil avlegge seg en visitt i storskipets opprinnelige hjemhavn, La Rochelle, og seilte ut på hva som var ment å være en kortvarig avledning før hjemreisen til Danzig. Detaljene er ikke kjent, men «Peter von Danzig» sprunget lekk underveis og var ikke lenge farbart for besetningen. Et rettsdokument om et tvistemål mellom Beneke og flere besetningsmedlemmer viser at hendelsen var før 23. august 1475. Det var tvistemålet som fulgt til at skipet ble forlatt, for alle planene om reparasjon var satt på hold fordi Beneke ble dømt til å måtte betale lønn til besetningen.[2] Dermed var det ikke lenge mulig å bekoste reparasjonene, og Beneke sammen med to andre delseiere besluttet seg om å etterlate seg storskipet.

De siste nedskrevne opplysningene om «Peter von Danzig» som var tilbake i Brouage, mente det var ødelagt - mye tyder på at det hadde blitt utrangert av besetningen som overførte saltlasten til andre skip for hjemreisen til Danzig.[2] Til tross for potensialiteten som lå i storskipet, hadde det uløselige problemet med lekkasjer muligens avslørt at skipsdesignen kan ha hatt seriøse mangler, så avgjørelsen om å utrangere «Peter von Danzig» når det ikke lenge fantes midler, var korrekt i øynene på skipseierne.[34]

Paul Beneke Jugendherberge rediger

 
Det tidlige ungdomsherberget på Biskupia Górka.

Ett ungdomsherberge som også fungerte som vandrerhjem var bygd på Bishofsberg (Biskupia Górka) i Danzig som det største i Tyskland med 500 senger i monumentale bygninger i 1939, og var åpnet i de neste fem år fram til den sovjetiske erobringen av Preussen i 1945. Overnattingssteder for ungdommer, ungdomsgrupper og skoleklasser var vanlig i den første halvdelen av det tjuende århundret i Tyskland, ment for organiserte gruppereising i regi av skolene, ungdomsorganisasjoner etc. De var også pedagogiske fasiliteter for undervisning og opplæring som ungdomsarbeid og skoleinnsats.

Det store ungdomsherberget i Danzig hentet sitt navn fra den kjente kaperkapteinen, Paul Beneke Jugendherberge og var et stort anlegg med klokketårn og sovesaler.[35] Der på klokketårnet ble et maskineri reist, en sirkelformet mekanisme som kunne bevege skipsmodeller. Den ene modellen, «Peter von Danzig», vil komme ut i det åpne en gang om dagen og «innhentet» den andre modellen, som var større og i Burgundhertugdømmets farger. Så vil modellen «sunket» ut av syne inn i klokketårnet. Mekanismen overlevd krigen og var sist sett bevart i 2004, mens modellene var sporløst forsvunnet.[36] Modellene var veldig store, den ene var 1,7 meter lang.[37]

Byggingen av ungdomsherberget i Danzig var som ledd i den nazistiske ungdomspolitikken, Hitlerjugend som ungdomsorganisasjonen for det tyske nazipartiet NSDAP var statlig ungdomsbevegelse i Tyskland som utover krigsårene gav medlemmene forberedende militær utdannelse i militaristiske omgivelser. Den var dermed en viktig militærbase for de tyske forsvarsstyrkene under kampene om Danzig. Etter krigen ble det overtatt av myndighetene for egne bruk, til tross for en rekke severdigheter som flislagte vegger som viser militære hendelser i Danzigs historie.[38]

Noter rediger

Type nummerering
  1. ^ Ordrekken kwam das grosse kraffel von lebran, ordet «kraffel» betyr også karavell, Beata Możejko, s. 2
  2. ^ Mye tyder på at Lienau hadde baserte seg på boken Herzog Rene von Anjou «Livre du cuer d´amour epris» utgitt av Ottokar Smital og Emil Winkler i Wien, 1926

Referanser rediger

  1. ^ Beata Możejko, s. 203
  2. ^ a b c Beata Możejko, s. 238
  3. ^ Beata Możejko, s. 284-285
  4. ^ Beata Możejko, s. 1
  5. ^ a b Beata Możejko, s. 2
  6. ^ Beata Możejko, s. 7
  7. ^ a b Beata Możejko, s. 8
  8. ^ Beata Możejko, s. 59
  9. ^ Beata Możejko, s. 98-99
  10. ^ Beata Możejko, s. 74
  11. ^ Beata Możejko, s. 106
  12. ^ Beata Możejko, s. 110-113
  13. ^ Beata Możejko, s. 117
  14. ^ Beata Możejko, s. 121, s. 127
  15. ^ Beata Możejko, s. 129-133
  16. ^ Beata Możejko, s. 138-139
  17. ^ Beata Możejko, s. 144
  18. ^ Beata Możejko, s. 144-147
  19. ^ Beata Możejko, s. 148
  20. ^ Beata Możejko, s. 149-151
  21. ^ Beata Możejko, s. 152
  22. ^ Beata Możejko, s. 158, s. 165-171
  23. ^ Beata Możejko, s. 177-178
  24. ^ The Age of the Galley, s. 157-160
  25. ^ Beata Możejko, s. 188-189
  26. ^ Beata Możejko, s. 201-202
  27. ^ Beata Możejko, s. 203-205
  28. ^ Beata Możejko, s. 206-207
  29. ^ Beata Możejko, s. 211-213
  30. ^ Beata Możejko, s. 224-225
  31. ^ Beata Możejko, s. 251-255
  32. ^ Beata Możejko, s. 225
  33. ^ Beata Możejko, s. 237
  34. ^ Beata Możejko, s. 285
  35. ^ Pauk Beneke Jugendherberge - Danzig
  36. ^ Not-exactly-pirate monuments – supplement
  37. ^ «Zegar znów chodzi (polsk)». Arkivert fra originalen 4. juli 2020. Besøkt 2. juli 2020. 
  38. ^ Schronisko Młodzieżowe im. Pawła Beneke (polsk)

Litteratur rediger

  • Beata Możejko, Peter von Danzig - The Story of a Great Caravel, 1462-1475 Brill Leiden/Boston 2019 ISBN 978-90-04-35810-2

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Peter_von_Danzig_(skip)&oldid=23960988»