Peter von Cornelius (født 23. september 1783 i Düsseldorf i Tyskland, død 6. mars 1867 i Berlin) var en tysk maler. Han var for en tid medlem av nasarenerne, en gruppe kunstnere i Roma, og slo seg senere ned i München. Han er blitt betraktet som «Den tyske monumentalismens grunnlegger».

Peter von Cornelius
Født23. sep. 1783[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Düsseldorf[5]
Død6. mars 1867[6][1][2][3]Rediger på Wikidata (83 år)
Berlin[7]
BeskjeftigelseKunstmaler, illustratør, universitetslærer, tegner Rediger på Wikidata
Utdannet vedKunstakademie Düsseldorf
FarAloys Cornelius
NasjonalitetKongeriket Preussen
GravlagtAlter Domfriedhof der St.-Hedwigs-Gemeinde
Medlem avKoninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen
UtmerkelserPour le Mérite for vitenskap og kunst
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1853)

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Cornelius var sønn av maleren Aloys Cornelius og hans hustru Anna Cosse. Fødehuset var i Kurze Straße 15 i gamlebyen i Düsseldorf. Sin første kunsteriske utdannelse fikk han ved kunstakademiet i sin fødeby, blant annet under faren som var dosent der.

Kunstnerisk karriere rediger

Hans første større oppdrag og arbeid var dekorasjonen av koret i kirken St. Quirinus i Neuss, på oppdrag av Domherr Wallraff i Köln i 1803. Cornelius fikk sitt gjennombrudd med tolv tegninger til Johann Wolfgang von Goethes Faust I, inspirert av gamle tyske tresnitt.

Han kom til Roma i 1811 og ble medlem av Lukasbrorskapet (Lukasbund), og utførte sammen med dem en rekke fresker i Casa Bartholdy. Dette konstnerfellesskapet omfattet også de tyske kunstnere Johann Friedrich Overbeck, Friedrich Wilhelm Schadow, Philipp Veit, Julius Schnorr von Karolsfeld og Ludwig Vogel. Dette kunstnerfellesskapet dannet utgangspunktet for den kunstneriske bevegelsen som kjennes under navnet nasarenerne.

 
Die klugen und die törichten Jungfrauen, 1813, som regnes som inspirasjon for Bertel Thorvaldsens Kristus-statue.

I 1819 vendte von Cornelius tilbake til Tyskland. Bayerns kronprins, Ludvig II av Bayern, hadde fått ham interessert for sine kunstplaner i München, som for von Cornelius' del fremst gjaldt utsmykkelsen av glyptoteket med fremstillinger fra greske heltesagn. Disse freskene ble imidlertid utført av von Cornelius' studenter etter kunstnerens tegninger.

Fra 1825 var han leder for kunstakademiet i München. Von Cornelius' fremste arbeide i byen ble freskene i Ludvigskirken. Av disse malte kunstneren selv korveggens store komposisjon, Den ytterste dom. Kunstverket ble ikke slik Ludvig II hadde ønsket seg, og i protest forlot von Cornelius München. I 1841 ble han kalt til Berlin av Fredrik Vilhelm IV av Preussen. Her arbeidet han fra 1843 med utkast til fresker til Campo Santo-byggverket.[8]

Peter von Cornelius måtte gi opp sin plan om å skape en freskesyklus av de bibelske lignelsene. Men De kloke og de uforstandige jormfruer ble nesten ferdig, en fri tolkning av lignelsen om brudepikene i Matteusevangeliet. Ifølge Matteus er det Jesus som forteller lignelsen, men von Cornelius viste ham som brudgommen selv, omgitt av engler og profeter. Fremstillingen av Kristus her regnes som inspirasjonskilden til Bertel Thorvaldsens Kristus-statue i Vår Frues kirke i København (Københavns domkirke), og maleriet hang en periode i Thorvaldsens leilighet i Roma.[9] 

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b RKDartists, «Peter von Cornelius», RKD kunstner-ID 18417[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 14009, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 12497, oppført som Peter Cornelius[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Peter-von-Cornelius, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Utkast til sørveggen på Campo Santo, Berlin
  9. ^ Heidi Marie Lindekleiv: «Bibelkunst», Vårt Land 2. juni 2018

Eksterne lenker rediger