Klemens VII (motpave)

Klemens VII (latin for den milde, egentlig Robert av Genève, født 1342 i Annecy, død 16. september 1394 i Avignon) var motpave i Avignon fra 20. september 1378 til sin død under det store skisma.

Klemens VII
Født		Robert de Genève 1342 Château d'Annecy
Død		16. sep. 1394 Avignon
Beskjeftigelse		Politiker, katolsk prest
Embete		Kardinalprest (Ss. XII Apostoli, 1371–1394) motpave (Bonifatius IX, 1389–1394) Roman Catholic Bishop of Therouanne (1361–1368) Roman Catholic Bishop of Cambrai (1368–1378) motpave (Urban VI, 1379–1389)
Utdannet ved		Universitetet i Paris, Sorbonne
Far		Amadeus III of Geneva
Mor		Mathilde d'Auvergne
Søsken		8 oppføringer Amadeus IV of Geneva Aymon III of Geneva Peter of Geneva John of Geneva Blanche de Genève Marie de Genève Yolanda of Geneva Catherine de Genève
Våpenskjold
Klemens VII på Commons

Liv og virke

Bakgrunn, tidlig geistlig løpebane

Han var sønn til greve Amadeus III av Genève. Han var kannik i Paris, og ble av grev Robert av Geneve i 1359 gjort til apostolisk protonotar.

I 1361 ble han biskop av Thérouanne og i 1368 biskop av Cambrai. Den 30. mai 1371 ble han kreert til kardinal av pave Gregor XI, med tittelkirken Santi XII Apostoli. Paven sendte ham 1376–1378 som legat til Øvre Italia, for at han der skulle slå ned pave- og franskfiendlige opprør. Her gikk han frem med en ekstraordinær brutalitet, noe som til slutt – sammen med det av Gregor forordnede blodbadet i Cesena –førte til at pave Gregor, som i 1377 var vendt tilbake fra Avignon til Roma, måtte flykte til Anagni.^{[trenger referanse]} Etter massakren av ca. 4000 borgere av byen Cesena 1.–3. februar 1377 fikk Robert av Geneve tilnavnet «slakteren av Cesena».^{[trenger referanse]}

Pave (motpave)

Da Avignon-pavedømmets tid egentlig var over og de kardinaler som var tilstede ved konklavet valgte kardinal Bartolomeo Prignano til pave. Dette skjedde etter at den romerske befolkning hadde utøvd et visst press for endelig igjen å få en italiener på plass.^{[trenger referanse]} Han tok navnet Urban VI og ble kronet i Roma i 1378.

Men Urban VI levde ikke opp til en god del kardinalers forhåpninger.^{[trenger referanse]} For det første vegret han seg kategorisk mot å vende tilbake til Avignon, og kritiserte offentlig de kardinaler som ønsket seg dette.^{[trenger referanse]} For det andre utnevnte han 29 nye kardinaler, og av dem var det kun tre som var franskmenn. Dermed brøt han den franske dominans i kardinalskollegiet.

Særlig de franske kardinaler var misfornøyd med dette,^{[trenger referanse]} og så kåret de Klemens VII til pave. I og med dette ble det store skisma innledet. Klemens måtte flykte fra Roma til Avignon, der han skjenket en del av sine områder til kong Louis II av Anjou.

I løpet av sitt pontifikat kom ved siden av Frankrike og Skottland også Portugal, Aragon, Kastilla, Navarra, Sicilia, Kypros, grevskapet Savoia og deler av Tyskland under den klementinske obediens - det vil si, de holdt seg til motpaven Klemens VI. Johanna I av Napoli var en svak herskerinne som pendlet ustanselig mellom pave og motpave.^{[trenger referanse]} Til slutt ble hun myrdet av pave Urbans nepote Karl av Durazzo, som ble hennes etterfølger og kalte seg kong Karl III av Napoli.^{[trenger referanse]} Karl kom så på kant med pave Urban VI. Kongen hadde vegret seg mot pavens ønske om å avstå noen av Napolis vakreste provinser til Kirkestaten – noe som vel var ansett som en motydelse til paven for hans støtte av Karl etter mordet på Johanna.^{[trenger referanse]} Pavelige styrker angrep da Napoli. Karl avverget angrepet, og ble deretter tilhenger av pave Klemens VII.

En av pave Klemens' mest prominente tilhengere var Vincens Ferrer, mens Katarina av Siena sto på Urban VIs side.^{[trenger referanse]}

Litteratur

• (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Clemens VII., Gegenpapst» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1056–1057.
• (de) Véronique Mariani-Pasche/MF: «Clemens VII» i Historisches Lexikon der Schweiz
• 8 K. VII i Nordisk familjebok (2. utgave, 1911)