Johannes XII

Johannes XII (født Ottaviano (Octavian) dei conti dei Tuscolo ca. 937, død 14. mai 964) var Den katolske kirkes pave fra 955 til sin død. Han var sønn av Alberik II av Spoleto, som styrte Roma fra 932 til 954. Ved farens død tok den 18 år gamle Ottaviano over som patrisier av Roma.

Johannes XII Ioannes XII
Født		ca. 937 Roma
Død		14. mai 964 Roma
Beskjeftigelse		Katolsk prest, hersker, skribent
Embete		Pave (955–964)
Far		Alberik II av Spoleto
Mor		Alda of Italy
Gravlagt		Laterankirken
Dåpsnavn		Octavian
Valgt		955
Innsatt		955
Saligkåret		-
Helligkåret		-
Festdag		-
Forgjenger		Agapetus II
Etterfølger		Leo VIII
Johannes XII på Commons Se også liste over paver

Faren hadde fremmet Ottaviano som kandidat til paveembetet, og da Agapetus II døde ble han valgt. Som andre pave i historien valgte han å endre navn, og valgte Johannes. Som verdslig hersker hadde han ikke sin fars styrke og vigør, og hans pontifikat huskes først og fremst for hans kontroversielle privatliv.

I Patrologia Latina finner man en oversikt over noen av anklagene mot ham:

«Så, idet han reiste seg, gav kardinalpresten Peter vitnemål om at han selv hadde sett [Johannes XII] feire messen uten å ta kommunion. Johannes, biskop av Narni og kardinaldiakonen Johannes erklærte at de selv hadde sett at en diakon ble ordinert i en stall, men var usikre på tidspunktet. Benedict, en kardinaldiakon, sammen med andre meddiakoner og prester, sa at de visste at han hadde blitt betalt for å ordinere biskoper; spesifikt at han hadde ordinert en ti år gammel [gutt] som biskop av byen Todi… De gav vitnemål om hans hor, som de ikke hadde sett med egne øyne men likevel kjente til med sikkerhet: Han hadde hatt seksuell omgang med enken etter Rainier, med sin fars konkubine Stephana, med enken Anne og med sin egen niese, og han gjorde det hellige palass til et horehus. De sa at han hadde gått på jakt i offentlighet, at han hadde blindet sin skriftefar Benedict og at Benedict deretter hadde dødd; at han hadde drept kardinalsubdiakonen Johannes etter å ha kastrert ham*; at han hadde antent branner, spent på seg et sverd og satt på hjelm og kyrass. Aller, klerikere såvel som legmenn, erklærte at han skålet for Djevelen med vin. De sa at når han spilte terning påkalte han Jupiter, Venus og andre demoner. De sa til og med at han ikke feiret matin og de kanoniske tider, ei eller gjorde han korsets tegn.»

Romersk politikk var alltid preget av intriger, og for å beskytte seg selv mot disse og mot Berengar II av Italias makt sikret Johannes XII seg støtte fra Otto den store ved å krone ham som tysk-romersk keiser den 2. februar 962.

Allerede før Otto hadde forlatt Roma innså Johannes at keiseren makt kunne overskygge hans egen, og begynte å konspirere mot den nye keiseren. Intrigene ble oppdaget av Otto, som etter å ha slått og tatt til fange Berengar II vendte tilbake til Roma. Han innkalte et konsil som avsatte Johannes, som hadde gått i dekning i fjellene i Campania, og valgte Leo VIII som ny pave i 963.

Før Otto forlot byen brøt det ut et opprør blant borgerne.

Etter at Otto hadde reist kom Johannes tilbake med et betydelig antall venner og tjenere, og Leo måtte flykte. Det ble uenighet om hvem som var den rette paven, og Johannes XII levde et år etter at Leo ble utnevnt. Otto snudde for å støtte Leo, men før han rakk frem til Roma var Johannes død. Dødsårsaken er usikker, men ryktene fortalte at han hadde blitt myrdet av en sjalu ektemann som oppdaget ham i seng med kona. Et annet rykte fortalte at han fikk slag mens han var i seng med en gift kvinne. Det skal ha blitt sagt, med romernes røffe humor, at man skal ha vært overrasket over at han fikk dø i en seng ettersom alle hadde regnet med at han ville blitt myrdet.

Kilder

• Custling, Katleen C. (2005): Reform and the Papacy in the Eleventh Century, Manchester University Press.