Hadrian I
Hadrianus I (født år 700 i Roma, død 25. desember 795) var pave fra 1. februar 772 til sin død. Frem til Pius VI (1775-1799) hadde han det lengste pontifikatet i historien.
| Hadrian I | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 700[1] Roma | ||
| Død | 25. des. 795[2] Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, forfatter | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Hadrian tilhørte den romerske adel og slekten var grever av Tusculum. Han var sønn av Teodato consul, dux et primicerius Sanctae Romanae Ecclesiae, og bror til Alberiko, marchio et consul tusculanus princeps potentissimus, som i sin tur var farfar til Hadrian III.
Som kardinal hadde han Santa Maria in Via Lata som titulus.
Før han ble pave levde han et så fromt liv at det ble ansett å savne motstykke under tidens harde vilkår. Han hadde tjent pavene Paul I og Stefan IV så rosverdig at han hadde skaffet seg en så sterkt støtte hos sine landsmenn, at den mektige kansleren Paulus Afiarta, som representerte langobardenes konge Desiderius i Roma, stod maktesløs stilt overfor presteskapets og folkets samstemmige avgjørelse om at Hadrian skulle oppstige på pavestolen.[trenger referanse]
Pave rediger
Han tiltrådte som pave omkring 1. februar 772.
Den nye pavens verdslige politikk var begynnelsen av tydelig definert, og fra den avvek han ikke.[trenger referanse] Hovedspørsmålet var at han skulle holde stø motstand mot langobardenes aggresjonshandlinger. Han slapp fanger fri og hjemkalte landflyktige, som alle hadde lidd under kansleren. Da han fikk vite at Afiarta hadde latt henrette en høy tjenestemann ved det pavelige hoff mens han satt fengslet, beordret han at han skulle arresteres. Det skjedde samtidig som Afiarta kom tilbake fra Desiderius' ambassade hvor han hadde avlagt ed på at han skulle føre Hadrian for langobardisk domstol, om han så skulle ta ham dit i lenker.[trenger referanse]
Tiden syntes moden for å legge hele Italia under langobardisk overhøyhet, og Desiderius' ambisjoner hadde trolig blitt oppfylt om det ikke hadde vært for Hadrian og Karl den store.[trenger referanse] Utsiktene til frankisk innblandning syntes små. Langobardene holdt passene i Alpene, og Karl stod i store vanskeligheter fra krigen mot sakserne. At Karloman Is enke Gerberga, befant seg i Pavia med deres to sønner, hvis arv Karl hadde annektert ved Karlomans død, borget ytterligere for at anledningen var utmerket for å skape misnøye hos frankerne, om bare paven kunne bringes til offentlig å anerkjenne barnas rett som arvinger til farens trone.[trenger referanse]
I stedet for lydighet hadde Hadrian bestemt seg for motstand. Han styrket Romas befestninger, kalte innbyggerne til å bistå deres milits i omgivelsene, og mens langobardene nærmet seg, kalte han til seg Karl for å skynde seg å forsvare deres felles interesser. Krigen med sachserne lå for tiden nede, hvormed Karl var fri til å handle. Han krysset Alpene høsten 773, inntok Verona, der Gerberga og hennes sønner hadde søkt tilflukt, og stormet Desiderius i hans hovedstad. Våren etter fortsatte han til Roma med en sterk avdeling, men arméen forble i Pavia for å utføre beleiringen. I Roma skulle han feire påske ved apostlenes graver.
Karl ankom på lørdagen og ble høytidelig tatt imot av Hadrian og romerne. De neste tre dagene viet de til religiøse riter, onsdagen til statsanliggender. Det varige resultat av dette historiske møtet var den berømte Karl den stores donasjon, som i elleve århundrer skulle være pavenes statsforfatning for Kirkestaten. Nominelt var Hadrian dermed monark over to tredeler av Den italienske halvøy, men hans reelle innflytelse var ytterst liten. De pavelige krav fra donasjonen kunne ikke hevdes over en stor del av det utlovde territoriet. Karl var tvunget til flere felttog over Alpene.
Man kan spørre seg hvorfor frankernes konge utsatte seg for dette i pavens sak. Det kan ikke forklares på annet vis enn at det var Hadrians personlige innflytelse.[trenger referanse] Karl hadde dyp beundring for paven, og resten av livet skulle han kalle ham sin far og beste venn.[trenger referanse]
Til Hadrians meritter hører også mer åndelige spørsmål.[trenger referanse] Han samarbeidet med den ortodokse keiserinne Irene, for å reparere skadene etter billedstriden. I 787 overså han ved sine legater det syvende økumeniske konsil i Nicaea, der den katolske lære om bruk av og andakt for bilder, definitivt slo gjennom. Han motvirket kraftfullt adoptianismen. Liber Pontificalis forteller at han spanderte enorme summer penger på å forskjønne Roma.
Da Hadrian døde ble det sørget over hele den kjente verden.[trenger referanse] Han ble begravet i Peterskirken. Det sies at Karl den store lot skrive hans epitaf, og den finnes fortsatt.[trenger referanse]
Hovedkildene til hans biografi er Liber Pontificalis, og hans brev til Karl, som ble samlet av mottakeren i Codex Carolinus.
Referanser rediger
- ^ Find a Grave, oppført som Hadrian, Find a Grave-ID 8821717, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Enciclopedia dei Papi, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
Kilder rediger
- Artikkelen bygger delvis på Catholic Encyclopedia (1913)
Litteratur rediger
- Florian Hartmann: Hadrian I. (772–795). Frühmittelalterliches Adelspapsttum und die Lösung Roms vom byzantinischen Kaiser (= Päpste und Papsttum; Bd. 34), Hiersemann, Stuttgart 2006, ISBN 3-7772-0608-3. (Rezension)
- Rudolf Schieffer: Hadrian I. I: Lexikon des Mittelalters, Bd. 4 (1989), Sp. 1821–1822.
- (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Hadrian I» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 425.
Eksterne lenker rediger
- (en) Hadrianus I – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
 |
Forgjenger: Stefan III |
Pave (liste over paver) |
Etterfølger: Leo III |