Hadrian II

Hadrian II (født 792 i Roma, død 14. desember 872 i Roma) var pave fra den 14. desember 867 til sin død nøyaktig fem år etter, 14. desember 872.

Hadrian II
Født		792 Roma (Frankerriket)
Død		14. des. 872 Roma (Det tysk-romerske rike)
Beskjeftigelse		Katolsk prest
Embete		Pave (867–872)
Ektefelle		Stephania
Barn		daughter of Adrian II
Gravlagt		Peterskirken
Hadrian II på Commons

Biografi

Bakgrunn

Hadrias tilhørte en romersk adelsslekt som allerede to andre paver hadde tilhørt, Stefan III og Sergius II. Hadrian ble den tredje og siste. Innen han hadde viet seg til kirken hadde Hadrian vært gift.

Geistlig

Han ble etterhvert kardinal for San Marco, og hadde to ganger tidligere vært lansert som pavekandidat, da pave Leo IV døde, og da Benedikt III døde. Men andre var blitt valgt istedet.

Pavevalg

Ved Nikolaus Is død var Hadrian kjent i den kristne verden for sin velgjørenhet og velvillighet, men han var 75 år gammel og hadde ikke noen ambisjoner eller noe ønske om å bli pave. Hans alderdom var også formørket av en familietragedie. Mot sin vilje ble han likevel valgt av presteskapet og folket til pave, trolig i november 872, og ble konsekrert omkring den 14. desember.

Pontifikat

Som pave fulgte han tett i sine energiske forgjengeres fotspor. Han forsøkte å bevare freden blant Karl den stores ættlinger. Han lot kong Lothar II av Lorraine få fremlegge sine vanskeligheter ved at han hadde forstøtt sin barnløse hustru. Pave Hadrian II var vesentlig mer beredvillig til å vise kompromissvilje og imøtekommenhet enn forgjengeren pave Nikolaus hadde vært, men uten å fire på troens prinsipper. Under en samtale med den botferdige kongen ved Monte Cassino utdelte han nattverden, etter å ha avkrevd ham en offentlig ed om at han sluttet å ha samleie med sin konkubine etter pavens forbud, at han skulle ta tilbake sin lovformelige hustru Theutberga, og føye seg etter Den Hellige Stols endelige beslutning. Det kom aldri til noen slik endelig avgjørelse, for kong Lothar II døde kort tid etter.

Hadrian forsonet erkebiskopen av Trier, Theutgaud, og biskopen av Anagni, Zacharias, med pavestolen -- begge var blitt ekskommunisert av hans forgjenger.

I år 867 utnevnte Hadrian den tidligere motpave Anastasius III til den romerske kirkes bibliotekar.

Mot Hinkmar av Reims opprettholdt han biskopers ubegrensede rett til å legge frem appellasjoner til paven. Ved et økumenisk konsil, som fant sted i Konstantinopel i år 869 og dit paven hadde utsendt ti legater til å representere Pavestolen, tok han del i avsettelsen av Fotios, og virket for forsoning mellom øst og vest. Han mislyktes med å vinne bulgarerne til det vestlige (romerske) patriarkat, ettersom de sluttet seg til patriarkatet av Konstantinopel.

De vestlige slaverne gikk en annen tilknytning i møte ved det at pave Hadrian sendte dem de to misjonærene Kyrill og Metodius. Av varig betydning var at han godkjente at de vestlige slaverne fikk ha slaviske språk som liturgisk språk.

I de rent timelige anliggender måtte pave Hadrian, likesom forgjengeren, tåle at keiser Ludvig II koldt kontroll; keiseren lot pavestolen i så måte overvåke av Arsenius, biskopen av Orte og hans konfidensielle rådgiver, og av biskop Arsenius' nevø, den før nevnte Anastasius, bibliotekaren.

Pave Hadrian døde sent i 872.

Skrifter

• Opera Omnia hos Migne: Patrologia Latina

Litteratur

• Dvornik, Francis (1948). The Photian Schism: History and Legend. Cambridge, UK: Cambridge University Press. 
• Ostrogorsky, George (1956). History of the Byzantine State. Oxford: Basil Blackwell. 
• Siecienski, Anthony Edward (2010). The Filioque: History of a Doctrinal Controversy. Oxford University Press. 
• Hans Grotz: Erbe wider Willen. Hadrian II. (867–872) und seine Zeit. Böhlau, Köln 1970, ISBN 3-205-08065-3.

Forgjenger: Nikolaus I

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Johannes VIII