Paul Ogorzow
Paul Ogorzow (født 29. september 1912 i Muntowen i det daværende Øst-Preussen, død 26. juli 1941 i Plötzensee fengsel i Berlin) var en tysk seriemorder og voldtektsmann i Berlin som var ansvarlig for flere dødsfall og drapsforsøk i en 10 måneder lang periode mellom september 1940 og juli 1941, før han ble pågrepet og henrettet i fengsel.
| Paul Ogorzow | |||
|---|---|---|---|
| Født | 29. sep. 1912 Muntowo | ||
| Død | 26. juli 1941 (28 år) Plötzensee | ||
| Beskjeftigelse | Seriemorder | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Det tyske riket | ||
| Medlem av | Sturmabteilung | ||
Bakgrunn rediger
Ogorzow var et uekte barn av en gårdstjener, og hans bestefar fylte ut hans fødselsattest med tre kors og navnet Paul Saga.[1][2]
I 1924 ble Paul fosterbarn hos Johann Ogorzow, en gårdsarbeider i Nauen i Brandenburg, rett vest for Berlin, og Paul tok fosterfarens etternavn. Han arbeidet først på gården, deretter i en støpejernsfabrikk i Brandenburg.[1]
I 1931 sluttet Ogorzow seg til NSDAP, og gikk året etter inn i Sturmabteilung, hvor han på tidspunktet for sine forbrytelser rundt 1940 hadde graden Scharführer.[2]
I 1934 ble han ansatt i Deutsche Reichsbahn, først som arbeider med å legge spor, deretter avanserte han til assisterende stillverksbetjent ved S-Bahn mellom Rummelsberg og Karlhorst fra 1938.[3]
Han giftet seg i 1937 med en ekspeditrise to år yngre enn ham selv, som het Gertrude. De hadde to barn, en sønn og en datter, sammen. Ogorzow ble husket av sine naboer for ofte å ha blitt sett lekende med sine barn, og tilbrakte mye tid i hagen rundt sitt hjem og han hadde en frukthage i bakgården. Under hans siste rettssak hevdet Ogorzows kone at han ofte var voldelig.
Overfall rediger
Politiet hadde allerede blitt kjent med cirka 30 tilfeller av voldtekt og seksuelle overgrep som det senere skulle vise seg var begått av Ogorzow. Under sine angrep, ville han enten kvele offeret, true henne med kniv, eller slå henne med en stump gjenstand. I sine uttalelser sa alle ofrene at deres angriper hadde samme uniform som jernbane-arbeidere vanligvis brukte. En kveld Ogorzow angrep en kvinne, sprang to mannlige bekjente til for å hjelpe henne. Ogorzow klarte å rømme etter å ha blitt banket opp, og han bestemte seg for å skifte modus operandi og deretter drepte han alle sine senere ofre. Ogorzow gikk ofte ombord i tomme vogner for potensielle ofre. Passasjervognene på toget ble ikke belyst på dette tidspunktet fordi Berlin ikke hadde mye lys på grunn av luftkampene over byene. Ogorzow stolte på det faktum at enhver enslig kvinnelig passasjer ikke ville være mistenksom overfor en uniformert ansatt på jernbanen.
Drapsofrene rediger
Ifølge oppføringene på likhusenes arkiver, var Ogorzows ofre:[4][5]
- Gerda Ditter (født 1920, død 4. oktober 1940)
- Irmgard Freese (født 1921, død 4. desember 1940)
- Elfriede Franke (født 27. juli 1914, død 4. desember 1940)
- Elisabeth Büngener (født 25. oktober 1910, død 22. desember 1940)
- Gertrud Siewert (født 29. januar 1894, død 29. desember 1940)
- Hedwig Ebauer (født 16. juli 1913, død 5. januar 1941)
- Johanna Voigt (født 13. april 1902, død 12. februar 1941)
- Frieda Koziol (født 1905/1906, død 1. eller 2. juli 1941)
Gerda Ditter ble drept i sin bolig i et området med mindre trehus, kolonihager og brakker i den østlige forstaden Friedrichsfelde. I samme område hadde tre andre kvinner tidligere blitt knivstukket og overlevd, men ikke utsatt for ransforsøk eller angrepet seksuelt.[6] 4. november ble en kvinne overfalt på toget mellom Hirschgarten og Köpenick og kastet av toget i samme område hvor Ditter ble drept, men hun overlevde.[7] Irmgard Freese ble funnet ved toglinjen i Karlhorst 4. desember, slått i hodet og voldtatt og Elfriede Franke ble funnet samme dag, bare 500 meter fra der hvor Freese var funnet, slått i hodet og voldtatt. Begge disse kvinnene døde samme dag.[7]
Elisabeth Büngener ble også funnet ved jernbaneskinnene, med brudd på hjerneskallen. Men siden hun ble funnet ved Rahnsdorf, 13 km lengre øst for de andre funnene, og var blitt diagnostisert med depressiv lidelse, ble dette først antatt å være selvmord. Men da Gertrud Siewert og Hedwig Ebauer ble funnet i samme område med samme type hodeskader bare et par uker senere, ble det antatt at det var samme gjerningsmann.[8]
På grunn av den omfattende etterforskningen og spaningen på denne tiden, gikk det fem uker før Ogorzow fant et nytt offer, da Johanna Voigt ble funnet ved toglinjen ved Rummelsburg, også hun med store hodeskader før hun ble kastet av toget.[3] Ved det siste drapet, som kom fem måneder senere, hadde han skiftet modus operandi tilbake til sine første overfall, hvor han angrep kvinner i smug i kolonihageområder i Friedrichsfelde. Her ble Frieda Koziol funnet drept tidlig om morgenen 3. juli 1941.[3]
Etterforskning rediger
De nasjonalsosialistiske myndighetene sensurerte alle dårlige nyheter, og selv propagandaminister Joseph Goebbels hadde utstedt ordre om direkte sensur om seriemordene i Berlin. Politipatruljer ble doblet rundt jernbanen i Berlin, og NSDAP sendte noen soldater for å beskytte enslige kvinner som pendlet gjennom området. Kvinnelige politifolk ble brukt som agn ombord på vognene i et forsøk på å lokke drapsmannen i en felle. Også mannlige politifolk ble kamuflert som jernbane-arbeidere. Ogorzow meldte seg selv for å eskortere ensomme kvinner i nattetimene. Men politiets arbeid førte ikke til annet enn en håndfull småkriminelle som ikke hadde noen forbindelse til denne saken.
Ogorzow ble som andre som hadde jobbet på aktuelle skift, innkalt til avhør, men gjorde et godt førsteinntrykk, som «lykkelig gift» med to barn, og medlem av NSDAP og SA.[3] Senere kom det fram at han ofte hadde kommet med kvinnefiendtlige kommentarer[9] og snakket om sin fascinasjon for drap, ble utpekt av politiet da en medarbeider meldte til politiet at Ogorzow ofte klatret over gjerdet til jernbanen i arbeidstiden. Ogorzows alibi var at han snek seg ut for å møte en elskerinne hvis mann var i hæren. Men da politiet fikk se hans jernbane-uniformer, hadde alle sammen hadde blod på seg. Ogorzow ble deretter arrestert i juli 1941, og han ble konfrontert med alle kriminaltekniske bevis og skoavtrykk, tilsto han etter seks dager med lange avhør åtte drap, seks drapsforsøk og 31 tilfeller av seksuell trakassering.[9] Han skyldte på at mordene kom som følge av en ukonvensjonell behandling av gonoré av en jødisk lege.[9] Den 21. juli 1941 ble Ogorzow utvist fra NSDAP.[1][2]
Han ble henrettet ved giljotinering den 26. juli 1941.
Referanser rediger
- ^ a b c Paul Ogorzow - Der S-Bahn-Mörder
- ^ a b c erichs-kriminalarchiv Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
- ^ a b c d Moorehouse, side 53
- ^ Gunther Geserick, Klaus Vendura, Ingo Wirth: Zeitzeuge Tod. Spektakuläre Fälle der Berliner Gerichtsmedizin, Militzke Verlag, Leipzig 2001, ISBN 978-3-86189-628-9, S. 69, s. 75.
- ^ Ingo Wirth, Hansjürg Strauch, Klaus Vendura: Das Institut für Rechtsmedizin der Humboldt-Universität zu Berlin 1833-2003, Frankfurt am Main 2003, ISBN 978-3-82671-238-8, s. 144.
- ^ Moorehouse, side 49
- ^ a b Moorehouse, side 50
- ^ Moorehouse, side 51
- ^ a b c Moorehouse, side 54
Videre lesning rediger
- Poger Moorhouse: Berlin i krig, liv og død i Hitlers hovedstad, side 49-54, Dinamo forlag, ISBN 978-82-8071-244-8