Passacaglia (Irgens-Jensen)

«Passacaglia» av Ludvig Irgens-Jensen er et verk for orkester i én sats fra 1928 (revidert i 1934 og 1952). Stykket var blant prisvinnerne i en internasjonal komponistkonkurranse i 1928 og vakte betydelig oppmerksomhet internasjonalt med en rekke framførelser med ledende orkestre i Europa og USA. Bortsett fra musikk av Grieg var «Passacaglia» det hyppigst framførte større norske orkesterverket i perioden 1930–1960.[1] Verket regnes som et nøkkelverk i norsk orkesterlitteratur.[2][3]

«Passacaglia»
Orkesterverk av Ludvig Irgens-Jensen
PeriodeNeoklassisismen
Komponert1926–1927, rev. 1934 og 1952
Urfremføring19. januar 1929
Typisk lengde21 minutter
Satser/akter1
portrett av mann ca 60 år med briller
Ludvig Irgens-Jensen i 1953

BesetningRediger

 
Dirigenten Odd Grüner-Hegge rundt 1935. Grüner-Hegge urframførte «Passacaglia» i 1929 sammen med Filharmonisk Selskaps Orkester og gjorde også den første plateinnspillingen av verket

Verket er skrevet for et orkester bestående av tre fløyter (en piccolo), to oboer, tre klarinetter (en bassklarinett), tre fagotter (en kontrafagott), fire valthorn, tre trompeter, tre tromboner, en tuba, slagverk, pauker, harpe, orgel (ad.lib.) og strykere.

En typisk framføring varer i omtrent 21 minutter.[4] Verket er tilegnet komponistens far og er utgitt på Norsk Musikkforlag (1934, revidert 1952).

BakgrunnRediger

 
Da «Passacaglia» ble framført på La Fenice-teateret i Venezia under de internasjonale musikkdagene i 1934 slo verket ned «som en bombe» og stemningen skal angivelig ha vært «delirisk»

«Passacaglia» ble hovedsakelig skrevet mellom 1926 og 1927. Opprinnelig var det tenkt som et stort anlagt kirkemusikalsk verk for kor, sopran og orgel, men ble etter hvert endret til et rent orkesterverk.[5]

Partituret ble sendt inn til en internasjonal komponistkonkurranse som var utlyst av grammofonselskapet Columbia Records i anledning Schubert-jubileet i 1928. Konkurransen besto av ti regionale delkonkurranser, hvor Norge var i gruppe med Danmark og Sverige, og en global finale bestående av de tre beste komposisjonene fra hver delkonkurranse. I juryen for den skandinaviske delkonkurransen satt blant annet komponistene Torolf Voss fra Norge, Ture Rangström fra Sverige og Carl Nielsen fra Danmark. Av totalt 35 innsendte skandinaviske bidrag ble Irgens-Jensens «Passacaglia» i mai 1928 tildelt andreplass, kun slått av Kurt Atterberg med sin Symfoni i C-dur. Men Carl Nielsen uttalte senere at juryen hadde sett på verkene til Atterberg og Irgens-Jensen som jevnbyrdige.[6] Atterberg gikk for øvrig helt til topps også i den internasjonale finalen, noe som ga en pengepremie på 10 000 dollar. Atterbergs symfoni fikk etter dette tilnavnet «Dollarsymfonien».

Fremførelser og mottakelseRediger

Urframførelsen av «Passacaglia» fant sted i Universitetets Aula den 19. januar 1929 med Filharmonisk Selskaps Orkester dirigert av Odd Grüner-Hegge.[7] Konserten var ikke en del av orkesterets ordinære konsertprogram, men var leid inn for anledningen av komponistkollegaene Irgens-Jensen, Pauline Hall og Arne Eggen for en felles komposisjonsaften.[7][8] Hall var representert med sin Verlaine-suite og Eggen med to satser fra sin Symfoni i g-moll. Til tross for beskjedent publikumsoppmøte var stemningen i salen god og de fleste kritikerne svært positive. Aftenpostens utsendte, David Monrad Johansen, skrev følgende om «Passacaglia» i sin anmeldelse: «Førsteoppførelsen av dette verk blev en begivenhet, og det står foreløpig som et unicum i norsk musikk. Her møter vi det hos oss i hvert fall temmelig enestående fenomen at en komponist med fullkomment mesterskap løser en av tonekunstens mest kompliserte tekniske opgaver.»[9]

I løpet av et drøyt år ble «Passacaglia» framført totalt ti ganger: seks ganger i Norge, én gang i Sverige, én gang i Finland og to ganger i Tyskland, og stykket ble godt mottatt alle stedene. Framførelsene i Tyskland fant sted i Kiel under nordisk-tysk uke (23. juni 1929) og i Berlin med Berlinfilharmonien (14. november 1930), begge konsertene dirigert av Grüner-Hegge.

 
Den russisk-norske dirigenten Issay Dobrowen rundt 1935. Dobrowen hadde en betydelig internasjonal dirigentkarriere og framførte «Passacaglia» med mange ledende symfoniorkestre i både Europa og USA

Issay Dobrowen dirigerte «Passacaglia» første gang den 7. februar 1929 (med Filharmonisk Selskaps Orkester). I oktober 1931 reiste Dobrowen til USA for å ta over posten som sjefdirigent for San Francisco Symphony. Med seg hadde han partituret til «Passacaglia», og mellom 1931 og 1933 dirigerte han «Passacaglia» mer enn 20 ganger i USA med flere av landets ledende symfoniorkestre – i New York, Chicago, Philadelphia og Boston i tillegg til med sitt eget orkester i San Francisco.[10]

Den kanskje største triumfen oppnådde «Passacaglia» i forbindelse med en framførelse på La Fenice-teateret i Venezia 9. september 1934. Anledningen var en internasjonal musikkfest i Venezia som samlet en rekke av datidens storheter innen musikklivet, deriblant størrelser som Richard Strauss, Igor Stravinskij og Arturo Toscanini. Konserten 9. september var viet nordisk musikk, og orkesteret for anledningen var orkesteret til La Scala-operaen dirigert av Dobrowen. «Passacaglia» slo ned «som en bombe»[11] og Venezia var i «delirisk» begeistring over «Passacaglia» og Irgens-Jensen.[12] Stravinskij selv skal ha stormet fram til podiet etter generalprøven og ropt: «gudbevares, det er da et fabelaktig talent!».[13]

Kort tid etter triumfen i Venezia fikk Irgens-Jensen tilbud om kontrakt med tre av verdens ledende musikkforlag, italienske Ricordi, tyske Förster og franske Senart. Men beskjeden som han var takket Irgens-Jensen nei til alle disse tilbudene og valgte i stedet å utgi «Passacaglia» på Norsk Musikkforlag.

AnalyseRediger

I Irgens-Jensens «Passacaglia» er passacaglia-formen et bærende element. Passacaglia var opprinnelig en spansk folkedans som i løpet av barokken ble stilisert og tatt opp i kunstmusikken som et variasjonsverk i ¾- takt over et repeterende basstema (bass-ostinat). Irgens-Jensen kombinerer imidlertid passacaglia-formen med andre elementer i verket, og den overordnede formen består av fem deler:

  1. Innledning
  2. Passacaglia I (temapresentasjon og 12 variasjoner)
  3. Fuge
  4. Passacaglia II (fire variasjoner)
  5. Koda

Verket har en bueform hvor en fuge er plassert i sentrum omgitt av variasjoner over passacaglia-temaet.[14][15] I tillegg er det et spenn mellom innledningen og kodaen.

InnledningRediger

Innledningen kan beskrives som improviserende og domineres av et «kantete» tema:

 

Innledningen inneholder også elementer fra temaer som kommer igjen senere i verket, blant annet koral-teamet som avslutter Passacaglia II.

Passacaglia IRediger

De to passacaglia-delene i verket følger i stor grad det klassiske formskjemaet for passacaglia-formen. Selve passacaglia-temaet består av 16 takter som går i dorisk farget moll:

 

Etter temapresentasjonen følger 12 variasjoner over passacaglia-temaet. I variasjon 9 trekker Irgens-Jensen inn temaet fra introduksjonen som kontrapunkt. Og i variasjon 10 introduseres et tema i obo som Irgens-Jensen selv betegnet som «pastoralt» og som kommer igjen senere i verket. Noen har også kalt dette temaet for en «folketone» på grunn av dets folketonepreg:[16]

 

FugeRediger

Fugen som etterfølger variasjon 12 er en trippelfuge. Første fugetema, som er avledet av passacaglia-temaet, er todelt og består av et markant motiv etterfulgt av en drivende rytme:

 

Det andre fugetemaet er avledet fra introduksjonens hovedtema mens det tredje fugetemaet er basert på det «pastorale» temaet fra Passacaglia I.

Passacaglia IIRediger

Etter fugen tar passacagliaen opp tråden igjen med ytterligere fire variasjoner. Passacagliaen i denne seksjonen er i realiteten en dobbelt-passacaglia da passacaglia-temaet i bassen konstant følges av et overliggende andre passacaglia-tema, et feaux-bourdot-tema.[17] Denne delen munner ut i en mektig koral med fullt orkester og orgel:

 

KodaRediger

Etter den mektige koralen følger en svært neddempet koda der dynamikken tas helt ned til pianissimo. Musikken har en nærmest eterisk karakter bestående av kun solofiolin, harpe og strykere med sordin og etterhvert noen blåsere.

ArrangementerRediger

«Passacaglia» finnes også i ulike arrangementer:

InnspillingerRediger

Årstallet angir utgivelsesår

ReferanserRediger

  1. ^ Vollsnes (2004)
  2. ^ Vollsnes (2000b), s. 66
  3. ^ Norges musikkhistorie. Bind 4 : 1914-50 : inn i mediealderen. Aschehoug. 2000. s. 66-68. ISBN 8203221726. 
  4. ^ Norsk orkestermusikk : 2800 norske orkesterverk fra barokken til vår egen tid. MIC. 2007. s. 111. ISBN 9788299079839. 
  5. ^ Vollsnes (2000), s. 140
  6. ^ Vollsnes (2000), s. 143
  7. ^ a b Egge, Klaus (1942). Norsk komponistforening gjennom 25 år. Foreningen. s. 55. 
  8. ^ Tonekunst. Oslo: Organ for Norges organistforening, Norsk komponistforening Oslo musikerlærerforening og Musik-konservatoriet. 1930. s. 262. 
  9. ^ Vollsnes (2000), s. 149
  10. ^ Vollsnes (2000), s. 162
  11. ^ Vollsnes (2000), s. 168
  12. ^ Vollsnes (2000), s. 167
  13. ^ Vollsnes (2000), s. 169
  14. ^ Vollsnes, Arvid O. (1996). Modernisme på norsk : komponisten Ludvig Irgens-Jensen. Garantiforlaget. s. 312. ISBN 8275440017. 
  15. ^ Grinde, Nils (1981). Norsk musikkhistorie : hovedlinjer i norsk musikkliv gjennom 1000 år. Universitetsforlaget. s. 307. ISBN 8200056392. 
  16. ^ Vollsnes (2000), s. 180
  17. ^ Vollsnes (2000), s. 182
  18. ^ Vollsnes (2000), s. 369
  19. ^ Kortsen, Bjarne (1980). Contemporary Norwegian music  : a bibliography and discography. Bergen: B. Kortsen. s. 21. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger