Panlongcheng

Panlongcheng-funnstedet (pinyin: Pánlóngchéng yízhǐ; Wade–Giles: P'an-lung-ch'eng) er restene av en befestet by fra shangtiden; det ligger i Panlongcheng i fylket Huangpi iWuhan 武汉市 i provinsen Hubei i Kina, nord for Yangtzefloden. Det ble oppdaget i 1954 og utgravd i 1974 og 1976 av arkeologer fra Hubeis provinsmuseum og fra Pekinguniversitetet (Beijing daxue kaogu zhuanye). Blant oppdagelsene var grunnmurene til et stort palass, bymurer, og en grav med ofrede slaver.

Funnene er blitt tilordnet Erligangkulturen. Erligang var den første arkeologiske kultur i Kina der det ble benyttet støpeformer for store bronsekar. På et tidlig tidspunkt eksanderte kulturen raskt og kraftig, og nådde helt ned til Yangtzeelven, noe som bevitnes av dette meget store funnsted ved Panlongcheng. Kulturens hovedområde, området rundt Zhengzhou hadde ikke lokal tilgang på bronsemetaller, og det var fjernere steder som Panlongcheng som ble benyttet for å sikre denne ressursen. Panlongcheng er det største utgravde Erligang-området (1 km² på sitt meste).

Etter Erligang fulgte Erlitoukulturen; funnene strekker seg også inn i denne periode, men stedet var da ikke så befolket som tidligere.

I Hubei er det dessuten andre funnsteder, som Jingnansi og Baimiaozhu, som oppviser funn av keramikk av Erlitou eller sen Erlitou–tidlig Erligang-type.[1]

Funnstedet ble i 1988 oppført for listen over Folkerepublikken Kinas kulturminner (3-199).

ReferanserRediger

  1. ^ Roderick Campbell (2014), Archaeology of the Chinese Bronze Age: From Erlitou to Anyang. Cotsen Institute of Archaeology ISBN 978-1-931745-98-7

LitteraturRediger

  • Robert Bagley: P’an-lung-ch’eng: A Shang City in Hupei. I: Artibus Asiae 39 (1977), s. 165–219
  • The Cambridge History of Ancient China : From the Origins of Civilization to 221 BC, Edited by Michael Loewe and Edward L. Shaughnessy. ISBN 0-521-47030-7
  • Liu, Li and Xingcan Chen, State Formation in Early China, ISBN 0-7156-3224-8