Palazzo Farnese (Roma)
Palazzo Farnese er et prominent renessansepalass i Roma, som i dag huser den franske ambassaden i Italia. Palasset ligger i bydelen Regola, nær Tiberen på venstre bredd.
| Palazzo Farnese | |||
|---|---|---|---|
 Palazzo Farnese i Roma med det franske flagg over inngangen. | |||
| Land | Italia |
||
| Kommune | Regola | ||
| Historiske fakta | |||
| Eier | Italia | ||
| Arkitekt | Antonio da Sangallo den yngre, Michelangelo, Giacomo della Porta |
||
| Stilretning | renessansearkitektur | ||
| Etablert | 1515 | ||
| Kart | |||
 Palazzo Farnese 41°53′41″N 12°28′15″Ø | |||
Tomta og området rundt ble oppkjøpt av den mektige Farnese-slekta omkring 1510. Ettersom området på den tiden ikke var bebygd, var det mulig å regulere området slik at selve palasset, torget (Piazza Farnese) og gatenettet kom til å danne en helhet.
Anlegget ble påbegynt i 1514 med Antonio Sangallo d.y. som arkitekt og kardinal Alessandro Farnese som byggherre. Da Alessandro Farnese i 1534 ble valgt til pave (Paul III), engasjerte han Michelangelo til å bygge ut anlegget videre.[1] Michelangelo anvendte strenge geometriske prinsipper – framfor alt det gylne snitt – for å få et anlegg med harmoniske proporsjoner. Fasadehøyden på palasset forholder seg til bredden på torget som 2:3 (32:48 m). Det samme forholdet er det mellom lengde og bredde på torget. Det sies at Michelangelo lot oppføre en trekulisse i full størrelse på stedet for å prøve ut virkningen.
Fontenene på plassen er bygd opp rundt hvert sitt antikke badekar, hentet fra Caracallas termer. Fontenene ble anbrakt i 1593 og forsynt med vann i 1626. Da den nykonverterte svenske Dronning Christina i 1656 trengte et sted å bo på sin første tur til Roma, fikk hun bo på Palazzo Farnese. Farnese var rett over veien i forhold til en kirke dedikert den svenske helgenen Birgitta av Vadstena.
Palasset ble erhvervet av den franske stat i 1911 og gjort til Frankrikes ambassade; det er derfor stengt for publikum. I 1999 gjennomgikk palasset en utvendig restaurering som gjenskapte bygningens opprinnelige friske farger.
ReferanserRediger
- ^ Christian Norberg-Schulz (1958). Michelangelo som arkitekt. Oslo: Gyldendal.