Otto Wilhelm von Königsmarck
Otto Wilhelm von Königsmarck (født 5. januar 1639 5. september 1688) regnes som en av de dyktigste feltherrene under den skånske krig, også kjent som Gyldenløvefeiden, på svensk side der han ledet undertallige styrker i Svenske Pommern. Han også er kjent som den mannen som ufrivillig forårsaket store ødeleggelser på tempelet Parthenon.
| Otto Wilhelm von Königsmarck Der Hochgeneigte | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. jan. 1639[1] Minden | ||
| Død | 15. sep. 1688[1] (49 år) Khalkis | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Catharina Charlotta De la Gardie[2] | ||
| Far | Hans Christoff av Königsmarck[3] | ||
| Mor | Agathe von Leesten[3] | ||
| Søsken | Kurt Christoph von Königsmarck Beata Elisabet von Königsmarck | ||
| Nasjonalitet | Sverige[4] Tyskland[4] | ||
| Medlem av | Det Fruktbringende Selskab[5] | ||
| Våpenart | Svenska armén, venetianske hær | ||
| Militær grad | General | ||
| Deltok i | Moreakrigen | ||
Bakgrunn rediger
Han var sønn av feltmarskalk Hans Christoffer von Königsmarck, født i Minden i Westfalen i 1639, og hans hustru Barabara Maria Agathe von Leesten (1608-1671). Han var bror til grev Conrad Christoff von Königsmarck og onkel til Aurora von Königsmarck, Amalia Wilhelmina von Königsmarck, Philip Christoph von Königsmarck og Karl Johann von Königsmarck.[6]
Tidlig karriere rediger
Otto Wilhelm von Königsmarck fikk grundig militær og diplomatisk utdannelse og var som ung mann kammerherre for kronprins Karl, som skulle bli Karl XI etter Karl X Gustavs død.
I 1666 så han sitt første oppdrag som soldat som oberstløytnant for Carl Gustaf Wrangels kavaleristyrker i felttoget mot Bremen. Et par år senere gikk han i fransk tjeneste og sto for gode meritter ved Livregimentet der han avanserte til oberst. Han var i kamp i marskalk Condés styrker under den franske-nederlandske krigen. Han var med på å forhandle fram viktige avtaler om subsidier til Sverige i bytte mot svensk allianse med Frankrike, og han vendte deretter hjem i 1674. Han kom for sent til å delta i felttoget i 1675, som endte med slaget ved Fehrbellin.
Den skånske krig rediger
Med sine viktige militære erfaringer fikk han som generalmajor overta kommandoen etter at Wrangel viste seg å være uskikket for videre ledelse som feltmarskalk etter Fehrbellin. Ganske snart fikk de fåtallige svenske soldatene merke at de hadde fått en kompetent og nøysom feltherre som klarte å holde stand tross for viktige allierte seire, som den ved slaget om Wismar og slaget om Stettin.
Med Brandenburg bundet ned ytret han sin konge og sitt land stor tjeneste. Deretter kunne han kronet sitt verk ved å seire slaget ved Warskow på Rügen i januar 1678 etter et mesterlig felttog. Uansett kunne ikke selv han holde ut lenge og måtte til slutt gir opp. Alle svenske besittelser i Tyskland var gått tapt at bare fransk inngrep reddet situasjonen.
Karriere i Hellas rediger
Tross godord og heder hadde Königsmarck opplevde økonomisk misere og alvorlige tilbakeslag da Karl XI begynte å ta tilbake de eiendommer og gods som hadde vært gitt til adelige som lønn for deres krigsinnsats i flere generasjoner. De politiske forholdene var slik at han raskt kom i konflikt med kongen som svigersønn av Magnus Gabriel De la Gardie.
I 1683 etter tyrkerne var slått tilbake ved Wien, hadde en pavelig bulle kommet til Sverige der man bad om militær hjelp for deltagelse i et korstog. Som tysk riksfyrste kunne ikke Karl XI avslå å sette opp en styrke på 1 500 mann under Nils Bierke og Königsmarck som kom til bredden av Donau der borgen Neuhäusel lå sommeren 1685. Der hjalp svenskene med til beleiringen av borgen som først ble tatt etter at en tyrkisk hær var slått vekk , og det kom et tilbud fra Venezia om å sluttet seg til venetiansk tjeneste.
I mars 1686 kom Königsmarck sammen med mange svenske offiserer til Venezia der de lot seg innrullere. Hans første oppdrag var å bygge opp en hær, og han startet med å verve menn fra Tyskland og Sverige. I april 1686 kunne han med sin nye hær drar over til Lefkas og senere til Nauplion som i august ble satt under beleiring. Etter to uker ble byen tatt under en blodig storming der ruinene etter antikke Argos lå.
Men det var usunne forhold med mye sykdom i det greske landskapet, og pest rammet hæren. Königsmarcks nevø og andre svensker omkom. Etter dette måtte man stoppe opp og man overvintret i karantene på øya Zante sør for Zakynthos. Året etter, i 1687 tok han festningene i Patras og Lepanto og rykket fram mot gamle Korint. Men Königsmarck kunne ikke forlate halvøya Peloponnes uten å ta sjøveien, og han måtte dra helt rundt denne for å komme til det neste målet: Athen.
Athen rediger
Etter å ha gått på land i havnebyen Pireus begynte han å sette Athen under beleiring, men oppdaget at tyrkerne hadde befestet seg på Akropolis som var umulig å storme og derfra kunne tyrkerne fortar flere utfall mot beleiringshæren. Ved høyden Filopappa stilte Königsmarck opp sitt artilleri i olivenlundene og begynte å beskyte de tyrkiske stillinger og deres kanoner på Akropolis. Hva han ikke visste var at tyrkerne hadde innrettet et kruttmagasin under tempelet.
Den 27. september 1687 skjøt en bombekaster en granat mot Akropolis. Granaten nådde en bråte av ved, som antente en brann som spredte seg til kruttmagasinet. En gigantisk eksplosjon var nær ved å knuse hele høyden. Taket raste sammen over den indre strukturen som hadde blitt knust av eksplosjonen.
Königsmarck var en opplyst mann som var klar over den historiske betydningen av Parthenontempelet og var nedslått ved synet av ruinene på Akropolis. Det vist seg at Venezias doge Francesco Morosini visste at det var lagret krutt der.
Det siste felttoget rediger
Etter at Athen var tatt, overvintret den venetianske hæren der til det neste året. Königsmarck og dogen Morosini var i samtaler om strategien for det neste året og man var enig om å angripe øya Euboea nordover der festningen Negroponte lå våren 1688. Morosini kom til farvannet utenfor Euboea med 19 galeier, men snudde tilbake til den nye basen man hadde flyttet seg til etter å ha evakuert Athen.
Der fikk han høre at de tyrkiske styrkene gjorde mytteri på Kreta, og han besluttet seg i strid med Königsmarck å ta fordel av dette ved en rask erobring av den viktige byen Iraklion, også kjent som Candia. Med en flåte på 30 krigsskip kom dogen til Kreta tidlig i juni 1688 og stevnet utenfor Candia bare for å oppdage at mytteriet var overstått kort etter at hans flåte var observert. Toktet mot Kreta tok for mye ressurser og tid slik at man kunne ikke kom til Euboea før sent i juli. Da hadde de tyrkiske forsvarerne hatt tid på seg til forberedelser, og dermed kunne de motstå de første angrepene slik at beleiringen av Negroponte ble en langvarig affære i sterk varme og med lite vann.
Sykdommer begynte å herje på nytt og denne gang ble feltmarskalken rammet. Den 28. august 1688 måtte han bæres i feber ombord på sitt admiralskip. På den varmeste dagen i året, den 15. september 1688, døde han. Deretter ble hans legeme fraktet via Korfu til Venezia, og siden nordover til familiegraven i Stade.
Morosini ville ikke oppgi beleiringen tross sin fremste generals bortgang og overvintret på Euboea. Men hans allierte fra Toscana og Malta dro vekk på høsten, og soldatene i hæren nektet å bli lenge på et ganske usunt sted så de brøt også opp 22. oktober 1688. Slik sluttet det siste felttoget hvor Königsmarck omkom.
Referanser rediger
- ^ a b Svenskt biografiskt lexikon, «Otto Wilhelm Königsmarck», Svensk biografisk leksikon-ID 11943[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p71445.htm#i714448, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.die-fruchtbringende-gesellschaft.de, besøkt 24. februar 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kenneth Meyer Setton, Venice, Austria, and the Turks in the Seventeenth Century (1991), p. 296 note 3; Google Books.
Kilder rediger
- Lars Rosander, Sveriges fältmarskalkar, Svenska fältherrar från Vasa till Bernadotte 2003 ISBN 91-89442-05-9
- R.C. Anderson, Naval Wars in the levant 1559-1853, årstall 1952