Otto Wilhelm von Königsmarck

Otto Wilhelm von Königsmarck
Der Hochgeneigte
Otto Wilhelm Konigsmarck.jpg
Født5. januar 1639[1]Rediger på Wikidata
MindenRediger på Wikidata
Død5. september 1688Rediger på Wikidata (49 år)
KhalkisRediger på Wikidata
Ektefelle Catharina Charlotta De la Gardie[2]Rediger på Wikidata
Far Hans Christoff av KönigsmarckRediger på Wikidata
Mor Agathe von LeestenRediger på Wikidata
Søsken Kurt Christoph von Königsmarck, Beata Elisabet von KönigsmarckRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, militærRediger på Wikidata
Nasjonalitet Sverige, TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Det Fruktbringende SelskabRediger på Wikidata
Militær gradGeneral
StillingAmbassadør

Otto Wilhelm von Königsmarck (født 5. januar 1639 5. september 1688) regnes som en av de dyktigste feltherrene under den skånske krig, også kjent som Gyldenløvefeiden, på svensk side der han ledet undertallige styrker i Svenske Pommern. Han også er kjent som den mannen som ufrivillig forårsaket store ødeleggelser på tempelet Parthenon.

Tidlig karriereRediger

Han var sønn av feltmarskalk Hans Christoffer von Königsmarck, født i Minden i Westfalen i 1639. Königsmarck fikk grundig militær og diplomatisk utdannelse og var som ung mann kammerherre for kronprins Karl, som skulle bli Karl XI etter Karl X Gustavs død.

I 1666 så han sitt første oppdrag som soldat som oberstløytnant for Carl Gustaf Wrangels kavaleristyrker i felttoget mot Bremen. Et par år senere gikk han i fransk tjeneste og sto for gode meritter ved Livregimentet der han avanserte til oberst. Han var i kamp i marskalk Condés styrker under den franske-nederlandske krigen. Han var med på å forhandle fram viktige avtaler om subsidier til Sverige i bytte mot svensk allianse med Frankrike, og han vendte deretter hjem i 1674. Han kom for sent til å delta i felttoget i 1675, som endte med slaget ved Fehrbellin.

Den skånske krigRediger

Med sine viktige militære erfaringer fikk han som generalmajor overta kommandoen etter at Wrangel viste seg å være uskikket for videre ledelse som feltmarskalk etter Fehrbellin. Ganske snart fikk de fåtallige svenske soldatene merke at de hadde fått en kompetent og nøysom feltherre som klarte å holde stand tross for viktige allierte seire, som den ved slaget om Wismar og slaget om Stettin.

Med Brandenburg bundet ned ytret han sin konge og sitt land stor tjeneste. Deretter kunne han kronet sitt verk ved å seire slaget ved WarskowRügen i januar 1678 etter et mesterlig felttog. Uansett kunne ikke selv han holde ut lenge og måtte til slutt gir opp. Alle svenske besittelser i Tyskland var gått tapt at bare fransk inngrep reddet situasjonen.

Karriere i HellasRediger

Tross godord og heder hadde Königsmarck opplevde økonomisk miser og alvorlige tilbakeslag da Karl XI begynner å tar tilbake de gitte eiendommer og gods som hadde vært gitt til adelige som lønn for deres krigsinnsats i flere generasjoner. De politiske forholdene var slik at han raskt kom i konflikt med kongen som svigersønn av Magnus Gabriel De la Gardie.

I 1683 etter tyrkerne var slått tilbake ved Wien hadde en pavelig bulle kommet til Sverige der man bad om militær hjelp for deltagelse i et korstog. Som tysk riksfyrste kunne ikke Karl XI avslå og sette opp en styrke på 1 500 mann under Nils Bierke og Königsmarck som kom til bredden av Donau der borgen Neuhäusel lå i sommeren 1685. Der hjelpet svenskene med til beleiringen av borgen som blir først tatt etter en tyrkisk hær var slått vekk og fra Venezia kom et tilbud om å sluttet seg til venetiansk tjeneste.

I mars 1686 kom Königsmarck sammen med mange svenske offiserer til Venezia der de lot seg rulles inn i rekkene. Hans første oppdrag var å bygge opp en hær og startet med å verve menn fra Tyskland og Sverige. I april 1686 kunne han med sin nye hær drar over til Lefkas og senere til Nauplion som i august blir satt under beleiring. Etter to uker blir byen tatt under en blodig storming der ruinene etter antikke Argos lå.

Men det var usunne forholder med mye sykdom i det greske landskapet og pest rammet hæren hvor Königsmarcks nevø og andre svenskene omkommet. Etter dette måtte man stoppet opp og overvintret på øya Zante sør for Zakinthos i karantene. I det neste året, 1687 tok han festningene i Patras og Lepanto og rykket mot gamle Korint. Men Königsmarck kunne ikke forlater Peloponnesos halvøya uten å ta sjøveien og måtte drar helt rundt denne for å kom til det neste målet: Athen.

AthenRediger

Etter å ha gått på land i havnebyen Pireus begynner han å setter Athen under beleiring men oppdaget at tyrkerne hadde befestet seg på Akropolis som var umulig å storme og derfra kunne tyrkerne fortar flere utfall på beleiringshæren. Ved høyden Filopappa stilte Königsmarck opp sitt artilleri i olivenlundene og begynner å beskyter de tyrkiske stillinger og deres kanoner på Akropolis. Hva han ikke visst var at tyrkerne hadde innrettet et kruttmagasin under tempelet.

Den 27. september 1687 skjøt en bombekaster en granat mot Akropolis som nådde en bråte av ved som antent en brann som spredt seg til kruttmagasinet. En gigantisk eksplosjon var nær ved å knuste hele høydetoppen, taket raste sammen over den indre strukturen som hadde blitt knust av eksplosjonen.

Königsmarck var en opplyste mann klar over den historiske betydeligheten ved Parthenontempelet og var nedslått ved synet av ruinene på Akropolis. Det vist seg at Venezias dogen Francesco Morosini visste at det var lagret krutt der.

Det siste felttogetRediger

Etter Athen var tatt overvintret den venetianske hæren seg der til det neste året. Königsmarck og dogen Morosini var i samtaler om strategien for det neste året og man var enig om å angripe øya Euboea nordover der festningen Negroponte lå ved våren 1688. Morosini kom til farvannet utenfor Euboea med 19 galeier, men snur tilbake til den nye basen man hadde flyttet seg til etter å ha evakuert Athens.

Der fikk han lært at de tyrkiske styrkene var i mytteri i Kreta og besluttet seg i strid med Königsmarck å tar fordel av dette for en rask erobring av den viktige byen Iraklion også kjent som Candia. Med en flåte på 30 krigsskip kom dogen til Kreta tidlig i juni 1688 og stevnet utenfor Candia bare for å oppdaget at mytteriet var overstått kort etter hans flåte var observert. Toktet mot Kreta tok for mye ressurser og tid slik at man kunne ikke kom til Euboea før sent i juli. Da hadde de tyrkiske forsvarerne hatt tid på seg for forberedelser og dermed kunne motstår de første angreper slik beleiringen av Negroponte blir en langvarig affære under sterk varm med lite vann.

Sykdommer begynner å herjer på nytt og dette gang blir feltmarskalken rammet, den 28. august 1688 måtte han båres i feber ombord på sitt admiralskip. I den varmeste dagen i året, den 15. september 1688, døde han. Deretter blir hans legeme fraktet via Korfu til Venezia, siden nordover til familiegraven i Stade.

Morosini ville ikke oppgir beleiringen tross sin fremste generals bortgang og vil overvintret på Euboea, men hans allierte fra Toscana og Malta dro vekk i høsten og soldatene i hæren nektet å blir lenge på et ganske usunt sted så de brøt også opp ved 22. oktober 1688. Slik sluttet det siste felttoget hvor Königsmarck omkommet.

ReferanserRediger

KilderRediger

  • Lars Rosander, Sveriges fältmarskalkar, Svenska fältherrar från Vasa till Bernadotte 2003 ISBN 91-89442-05-9
  • R.C. Anderson, Naval Wars in the levant 1559-1853, årstall 1952