Otto Valseth

Otto Valseth
Født25. juli 1861Rediger på Wikidata
Død22. mars 1913Rediger på Wikidata (51 år)
Beskjeftigelse JournalistRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Otto Andreas Valseth (født 25. juli 1861 i Trondhjem, død 22. mars 1913[1]) var en norsk dramatiker, revyforfatter, romanforfatter, journalist, redaktør, teaterinstruktør og teaterleder.[2] Han begynte tidlig å benytte pseudonymet «Borre», blant annet i vittighetsbladet Tyrihans og som revyforfatter for seks revyer på Hjorten i Trondheim. Han var kunstnerisk leder og teaterregissør ved Den Nationale Scene i Bergen ved urpremieren for Ibsens Gengangere.

Liv og kunstnerisk virkeRediger

TeatermannRediger

I årene 1889/1890 var han kunstnerisk leder ved Den Nationale Scene i Bergen; i 1890 overtok Johan Irgens-Hansen ledelsen av teateret, og stillingsbetegnelsen ble endret til teaterchef.[3][4] Følgelig var det under Valseths ledelse at Den Nationale Scene den 13. november 1889 hadde urpremiere på Henrik Ibsens Samfundets Støtter.[4]

I 1891 satte Den Nationale Scene opp Valseths lystspill En Befrielse, med premiere den 2. desember. Den 19. oktober året etter hadde Valseths drama Viljer premiere på samme scene, med nypremiere på Christiania Theater 3. januar 1893. Høsten 1893 ble et nytt lystspill av Valseth satt opp på Carl Johan Teatret i Kristiania; dette stykket hadde tittelen Under feltmanøvren.[5]

SkuespillRediger

  • 1891 – En befrielse, lystspill
  • 1892 – Viljer, drama
  • 1893 – Under feltmanøvren, lystspill

RevyforfatterRediger

I 1901 skrev Valseth tekstene til den første revyen som ble satt opp på Hjorten Revy- og Varietéteater i Trondheim; Hjorten var et etablissement som også likte å kalle seg «Trondhjems Tivoli». (Christiania Tivoli var en av landets mest kjente underholdningsstrøk på den tiden, og i Trondheim ville man ikke være dårligere enn hovedstaden.) Revyen i 1901 bar tittelen En drøm i Elsterparken. Etter suksessen i 1901 skrev Valseth flere nye revyer for Hjorten. Da et utvalg av revytekstene fra Hjorten ble utgitt i bokform i 1945, het det i boken at Valseths mest kjente revy var Da Tordenskjold gikk i byen (1902). Gjennomgående i revyene er sangtekstene skrevet på kjente melodier (som Å kjøre vatten, å kjøre ved, Den lille Ole med paraplyen, og en arie fra La Traviata), og ikke til originalmusikk.[6]

Revyer på HjortenRediger

  • 1901 – En drøm i Elsterparken
  • 1902 – Da Tordenskjold gikk i byen
  • 1903 – «Galteruds pengebog», eller Revolverdramaet paa hotellet

Journalist og redaktørRediger

I 1892 ble vittighetsbladet Tyrihans grunnlagt. Otto Valseth var en av bladets tre redaktører; de to andre var Holger Sinding og Vetle Vislie.[7]

Valseths hovedbeskjeftigelse fra 1898 til han døde i 1913 var stillingen som redaktør for Folketidende, som ble utgitt i Trondheim.[6] Som redaktør leverte han også selv stoff til Folketidende, blant annet teateranmeldelser og humoristiske, tidsaktuelle lørdagsepistler under sitt sedvanlige pseudonym «Borre».[1]

Høsten 1902 ble det opprettet en «sammenslutning» for journalister og redaktører i Trondheim. Redaktør Valseth var blant dem som ble valgt inn til å sitte i Trondhjems journalistforenings første styre.[8]

Skjønnlitterær forfatterRediger

Forskruede (1888)Rediger

I 1888 ga Kristiania-forleggeren Huseby & Co. ut Valseths roman Forskruede. Hovedpersonen i denne romanen var musikklærerinnen Helene Rosting, som allerede på første side introduseres som „en ualmindelig smuk dame“ – og på neste side får leseren vite at „«En fuldstændig orientalsk skjønhed» kaldte hendes beundrere hende”. Romanens forteller fortsetter med å opplyse at Helene var dukket opp i Kristiania et halvt år tidligere, og at ingen visste annet om henne enn at hun hadde vært lenge i Amerika, „hvorhen hun i en ung alder var udvandret sammen med sine forældre“. Helene Rosting er en person som det sladres om, og som lar folk sladre:

I et halvt aars tid havde Helene Rosting nu ført sit forcerede og under hensyn til de lokale forholde noget ekstravagante liv i den store smaaby, som er Norges hovedstad, – uden at bry sig det minste om den opsigt, hun vakte, lige saa lidt som om al den hviskende sladder, der naadde hendes øre.[9]

Forfatteren Johan Bojer omtaler denne utgivelsen i boken Læregutt, som er første bind av Bojers erindringer:

En forfatter er stått fram også her i byen, han heter Otto Valseth, og hans roman «Forskruede» har fått ros både hjemme og ute. Jeg følger etter ham på gata en dag, han ser ut som en alminnelig dødelig, brunt, kortklipt helskjegg, grå frakk, sigar, han går og ser ned og hilser ikke på noen. Ved posthuset legger han et brev i kassa og går så utover byen igjen, og stadig følger jeg med. Hans far er skipskaptein, og han bor hos sine foreldre nede mot havnen, men han er juridisk kandidat, og hva oppmuntring kan han være for deg?

(---)

Men en vakker dag våger jeg meg ned til Otto Valseth. Jeg har en papirrull under armen, en stor roman, som heter «Vårliv», og nå spørs det om han vil kike på den. Jeg kommer inn i et lite enkelt rom, pika sier hun skal hente ham, og da skritt nærmer seg i en trapp, begynner jeg å skjelve.[10]

Bojer forteller videre at Valseth sa seg villig til å lese manuskriptet, og ba forfatterspiren komme tilbake en uke senere. Da ble Bojer oppfordret til å fortsette å skrive, selv om Valseth mente at Vårliv ikke var et manus som en forlegger ville satse på. Men det skulle Bojer ikke ta så tungt, så ung som han var:

«Hvor gammel er De forresten? Så – bare et par og tyve. Og i den alder innbiller De Dem at De har menneskekunnskap nok til å skape en stor roman? Vent litt – eller har det slik bråhast? Vent et par år, og bare fortsett å øve Dem med å skrive. Og lykke til!» sier han vennlig da han leverer meg pakken.[10]

Hotel Haukenæs (1890)Rediger

Valseth fulgte opp med en ny roman to år senere. Hotel Haukenæs utspiller seg på et kurhotell i en kystbygd. Hotellsjefens bestefar satte i sin tid familieformuen over styr, og hotellsjefens far ga seg inn i dristige pengespekulasjoner for å gjenopprette både formuen og familiens ære. Da han forstod at han ikke ville lykkes, besluttet han etter en periode å sørge for at hans tre barn skulle få en fin utdannelse slik at de kunne distansere seg fra bondestanden og bygdas befolkning på det viset. De to sønnene viste seg imidlertid ikke å ha anlegg for studiene, «(d)e var begge to saa underlig træge og uden fremfærd» og «(d)e ranglede slemt, sommetider rent vetløst. Penge forstod de ikke at behandle, men brugte i frejdig ligegladhed det dobbelte af, hvad faren formaadde at sende». Kun datteren Margrete var det noe tak i. Hun skikket seg vel, ble lærerinne og forsørget seg selv, og var sin fars store glede. Etter noen år forlovet hun seg med en ingeniør, men da han en uke før bryllupet omkom i en togulykke i Frankrike, raste tilværelsen sammen for både henne og faren. Dette er bakteppet for historien som utspiller seg i nåtid om og på hotellet i romanen.[11]

Tidlig Høst (1892)Rediger

I 1892 kom ut romanen Tidlig Høst på Gyldendal forlag i København. Romanen åpner slik:

«Lillestrømmen – otte minutter!»

Konduktøren løb langs vognrækken og rev kupédørene op. Størsteparten af de rejsende hasted ud og spredte sig henover den store, overbyggede perron, hvor der allerede var noksaa fuldt af mennesker.

En høj, slank, ganske ung fyr med svært, krøllet mankehaar under en liden straahat bøjed sig ud gennem døren til en tredieklasses kupé og saa sig om, ligesom uvis om, hvorvidt han skulde røre benene en smule. Saa bukked han sig og skjøv en gammel kuffert længer ind under bænken, steg ned paa perronen og begyndte at drive omkring, – langsomt, forsigtigt, næsten smygende sig frem, som om han var ræd for at komme i vejen for nogen af de mange andre, der ogsaa drev omkring. Han keg ind under bænken til sin kuffert, hver gang han passerede forbi kupédøren, og syntes at befinde sig uvel ved al denne larmende travlhed, som skulde være færdig paa minuttet.[12]

BibliografiRediger

PersonlighetRediger

Ifølge jubileumsskriftet som ble utgitt for Valseths studentkull i 1931, atten år etter hans død, var Valseth sky og tilbakeholdende, og alltid ensom. Jubileumsskriftet hevdet også at han med årene ble «tiltagende bitter mot andre og sig selv». Etter sin død fikk han etter eget ønske en begravelse i stillhet på Ilens kirkegård.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c «Studentene fra 1881 : fest- og minneskrift ved 50-års studenterjubileet 1931». www.nb.no (norsk). s. 125–126. Besøkt 21. desember 2017. 
  2. ^ Fredrik von der Lippe. «Hjorten : Trondhjems gamle varieté og revyteater». urn.nb.no (norsk). (1968). Besøkt 8. desember 2017. 
  3. ^ «Teatersjefer ved Den Nationale Scene». Den Nationale Scene. Arkivert fra originalen 8. desember 2017. Besøkt 8. desember 2017. «Stillingstittelen og betegnelsen "teatersjef" ble ikke brukt før 1890. Kunstnerisk ledelse før dette var artistisk leder el. sceneinstruktør. Fra 1876 til 1890 var disse John Grieg, Gunnar Heiberg, Henrik Jæger og Otto Valseth.» 
  4. ^ a b «Henrik Ibsens skrifter: Registerinfo for orgNatSc». ibsen.uio.no. Besøkt 8. desember 2017. «Registrant: BERGENS NATIONALE SCENE / Artistiske ledere i 1880-årene var John Grieg (1880/81), Johan Bøgh (1881–84), Gunnar Heiberg (1884–88), Henrik Jæger (1888/89) og Otto Valseth (1889/90).» 
  5. ^ «Otto Valseth». www.sceneweb.no (norsk). Besøkt 8. desember 2017. 
  6. ^ a b Otto Valseth; Alf Schiefloe; Hjortens direksjon (red.). «Hjorten (Trondhjems tivoli) : revy-viser gjennom 40 år i utvalg». urn.nb.no (norsk). Hjorten Revy- og Varietéteater (Trondheim, 1945). Besøkt 8. desember 2017. 
  7. ^ NB, Daniela Bchten, Marius Wulfsberg, Liv Anniken Stavik, Sidsel Hindal -. «Nasjonens hukommelse - Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Nasjonalbiblioteket. Besøkt 8. desember 2017. «Forskningsbibliotekar Øivind Berg: "Vittighetsbladene har en særskilt plass i norsk pressehistorie med tidsrommet 1880-1920 som en glansperiode. Et skarpere politisk klima med partidannelser, parlamentarismestrid og unionsstrid ga grobunn for bitende politisk satire og glitrende karikaturkunst. Vittighetspressen knyttet til seg de skarpeste penner og de dyktigste tegnere. Tyrihans ble lansert som noe nytt og utfordrende i 1892, utgitt av den radikale forleggeren Olaf Husebye og redigert av kjente pressefolk som Holger Sinding, Vetle Vislie og Otto Valseth. De internasjonalt berømte tegnerne Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix startet begge sin karriere i Tyrihans."» 
  8. ^ Thoralf Kolstad. «Trondhjems journalistforening gjennem 20 aar : 1902-1922». urn.nb.no (norsk). Trondhjems Journalistforening (1922). Besøkt 8. desember 2017. 
  9. ^ Otto Valseth. «Forskruede». urn.nb.no (norsk). Huseby & Co. Limit. (Kristiania 1888). s. 9–10. Besøkt 8. desember 2017. 
  10. ^ a b Johan Bojer. «Læregutt». urn.nb.no (norsk). Gyldendal (1942). s. 113–115. Besøkt 8. desember 2017. 
  11. ^ Otto Valseth. «Hotel Haukenæs». urn.nb.no (norsk). Cammermeyer (Kristiania, 1890). Besøkt 8. desember 2017. 
  12. ^ Otto Valseth. «Tidlig Høst.». urn.nb.no (norsk). Gyldendal (København 1892). Besøkt 8. desember 2017. 

Eksterne lenkerRediger